Det finnes noe godt i oss alle!

Jeg tror på det gode i mennesker, selv hos de rusavhengige. Hvem har sagt at også de har et hjerte, ikke har følelser og at de ikke kan tenke fornuftig? Apropos følelser, det er noe vi har i overkant mye av, og jeg klarte ikke takle dem uten alkohol.

Så var det dette med å ha et hjerte, eller sagt på en annen måte; å være omtenksom. Leste i Daglige Refleksjoner i morges, som jeg alltid gjør, og i dag sto det at vi alkoholikere er egoistiske og selvopptatte mennesker, og at dette er roten til alle våre problemer. Merket en irritasjon inni meg, om at denne forståelsen av avhengighet, skrevet av en som selv hadde vært underlagt alkoholen burde visst bedre. Så forstod jeg: Personen hadde ikke fått den kunnskapen jeg har, om hva avhengighet egentlig dreier seg om – at egoismen er et symptom, et resultat av alkoholmisbruk og derfor ikke årsaken til at jeg og mange andre drakk eller drikker.

Og, ja, jeg husker hvordan jeg selv var da alkoholen sto for ledelsen av mine daglige rutiner, men var det dermed sagt at jeg var den selvopptatte. Var det ikke alkoholen som fikk meg til å handle egoistisk? Valg, sier du – jeg kunne latt være å drikke, valgt å la vinkartongen stå. Og jeg svarer deg; hadde jeg et reelt valg om å handle annerledes når kong alkohol styrte alt, den som hadde blitt min metode til å «løse alle livets utfordringer»?

De som selv aldri har opplevd hva avhengigheten gjør med en, eller hvor den edrue selv ikke har blitt fortalt og lært om belønningsmekanismer –  om at rusmidler påvirker hjernen til å ville ha mer, det som blir overlevelsesstrategiene, slik morsmelken blir det for en nyfødt – de kan ikke klandres og dømmes for sin uvitenhet. Men jeg kan dele min forståelse – om at jeg var ingen egoist, men ble…

Avhengigheten overskygget alt – hvor jeg ikke så mine gode sider og egenskaper, ikke hadde troen på meg selv – brutt ned av andres holdninger og handlinger, som vekket følelser, jeg ikke forsto og satte i gang tanker om meg selv, de som ble til mine «sannheter», de jeg ikke maktet og hvor alkoholen ble redningen. Andre overlever gjennom jobben, sex, selvskading eller andre metoder og midler. Jeg brukte altså alkoholen. Den forkludret oppfatningen min av hva som skjedde i mine omgivelser. Den påvirket andres oppfatning av meg, men jeg var egentlig ikke meg…

Egoismen ble en overlevelsesstrategi, for å dekke over skyld og skam, nedverdigelse og selvforakt.  Og det er lett å dømme, og tro du meg, jeg var min største og verste dommer – jeg dømte, jeg foraktet de som ikke drakk av ren misunnelse. Og pekte bare utover fordi jeg ikke klarte å være som dem, selv hvor mye jeg ønsket. Den jeg egentlig foraktet var meg selv, og alkoholen bygget opp en enda større mur rundt meg. Kall det gjerne egoisme og selvopptatthet, men egentlig var jeg krympet til barnet i meg, som bare ønsket å være som alle andre, eller rettere sagt for: Å overleve!

Ruspersonligheten min trodde ikke at verden kunne klare seg uten meg, min kontroll og ledelse. Kjent fenomen, men et bilde jeg laget meg – rusen formanet frem i meg. Faktumet var at det var meg selv jeg ønsket å kontrollere, min selvforakt og mine selvutslettende følelser om å ikke være god nok. Så var jeg da egoistisk? Er det egoistisk å fordømme andres tilkortkommenheter, det som lå nærmest mine egne brister, det jeg ikke klarte å innrømme overfor meg selv, men heller la lokk på hver gang jeg drakk. Jeg innså det da noen ga meg et speil, hvor jeg kunne se mine likheter med andre, som selv hadde gått rundt og trodd de var uerstattelige ledere, og nå , uten alkoholen omga seg med raushet og toleranse, noe helt annet enn selvopptatthet…

Jeg trodde jeg ble fryktløs når jeg drakk, men i stedet gikk jeg meningsløst rundt og observerte, med bekymring, og trodde det var min oppgave å rette opp på forholdene. Når jeg gikk i gang med å prøve å kontrollere andre, fant jeg ut at motivet ofte var forbundet med frykt. Frykten for hva de gjorde, på en måte egenrettferdighet, eller rett og slett intoleranse. Følgelig var det sjelden jeg lyktes med å rette på noe eller noen som helst, siden feilen lå hos meg selv. Det som skjedde, var at jeg bygget opp enda mer barrierer av nag som avskar meg fra virkeligheten og et hvert eksempel til forståelse. Og det er vel dette mange mener er egoisme? Jeg forstår det mer som altruisme…

Selv nå, som edru kommer mistroen til syne. Forskjeller er stor siden jeg klarer å stoppe denne personforfølgelsen, denne fordømmende adferden mot noen, fordi jeg har kunnskap til å se at feilen ligger hos meg. Jeg fordømmer noe ved meg selv. Hva er det jeg ikke får til nå? Jeg trenger å gå i meg selv, løsningen ligger der. Kanskje et ord utløste en følelse fra fortiden, og denne følelsen ligger hos meg, ikke den andre. Om jeg lar mine tanker om hva andre mennesker foretar seg påvirke meg til negativt tankespinn, da tukler jeg med tanken på å flykte inn i hulen og bli «selvsentrert» igjen. Tilbake til da løsningen lå i bunnen på flasken, og alltid endte opp i selvopptatthetens jakt på «å være som dem…».

Jeg har fått innsikt til å se at troen på meg selv best tjener som gangsti til sentrum i mitt liv. Når en ikke ser dette, og bare streber for å oppnå å bli sett av noen, og denne noen befinner seg på kartonger, og er den som eier deg, ditt selvbilde, det forvrengte speilbildet av verden, av alle, og likevel ble til det jeg higet etter da jeg drakk, da dreier det seg om egoisme. Men skulle jeg bukke under for alkoholens makt da er det langt i fra egoisme, snarere selvutslettende profetier…

Så hva var, og til tider kan være roten til problemene våre? Mitt svar står tydelig, og det er ikke egoismen jeg ser, men mine sårbarheter – følelsen av å være uten verdi og denne frykten for å aldri bli som de «perfekte» og lykkelige. Det skjer om jeg slutter med å være ærlig mot meg selv og underkaster meg min ruspersonlighet igjen, den som tar fra meg grunntanken om at det finnes noe godt i alle mennesker – også i meg…

Jeg vet at den sterke motivasjonen for å bruke rusmiddelet ligger latent og vekkes til live dersom jeg kommer i situasjoner eller følelsesmessige tilstander som minner om tidligere tiders rusmiddelbruk. Denne kunnskapen har gitt meg et nytt liv, og den vil jeg dele med andre – jeg ønsker ikke ha den for meg selv. Så egoist? ….

Jeg ønsker at du også skal oppleve frihet…

Og da trenger vi ikke egoismen for å overleve…

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s