Det er plass til oss alle!

Og hadde jeg lyttet så hadde jeg forstått et jeg ikke ble eksludert…

I dag har jeg mange tanker som svirrer. Mange inntrykk å reflektere over, og det jeg nå skriver er et resultat av det. Et sammensurium av hva jeg har opplevd gjennom andres fortellinger, ispedd egne opplevelser, og et resultat jeg i etterkant har tenkt over, om ikke det endelige svaret, men hvor jeg ser at det er ingredienser til en kake jeg har lyst skal bli god. Og jeg vil selvfølgelig ikke stoppe opp der, men forbedre, ved nye input og øvelse for å få et enda bedre resultat. I denne prosessen trenger jeg faktisk andres meninger…

Jeg så det ikke, da jeg sto midt i det, at mine barn utfordret meg på mine sårbarheter. Jeg så ikke at da de ga klar beskjed, ved å ta avstand fra det livet jeg levde, at de egentlig ville fortelle meg at de brydde seg. Jeg så ikke at det dreide seg om tøff kjærlighet. I stedet ble jeg frustrert og sinna, og kunne finne på å si: Dere bryr dere ikke om mamma!

Egentlig skulle jeg vært takknemlig, men jeg klarte ikke se det, før jeg ble edru. Mitt syn var for snevert, så bare meg selv, og det er jo det vi gjør vi som har rusproblemer, vi som ikke takler livet på dens premisser. Vi lytter ikke til budskapet, men hører bare masse ulyder, bråk og mas om at vi er selvopptatte. Pøh, jeg er ikke selvopptatt, med dere er – dere gir meg aldri lov til å gjøre det jeg vil! Motgang løses med å peke ut over uten å tenke over hva de egentlig sa. Ergo, vi forsto hverandre ikke fordi vi var for opptatt med å fordele skyld og så redde for å bli avvist. Resultatet ble det vi fryktet; avvisning og større avstand.

Og det er vel slik at når de som står oss nærmest påpeker våre ømme punkter, så peker vi tilbake og skylder på dem uten å gå i oss selv. Polarisering, med utspring fra usikkerhet og svært lite åpenhet. Skal ikke gå inn på hver enkeltmenneskes bakgrunn, om alle de grunnleggende behov er ivaretatt, men nøyer meg med å si at miljø og arv spiller viktige roller i hvordan alle finner løsninger som kjennes best for dem. Og rusen har for mange av oss blitt løsningsmiddelet, faktisk redningen.

Er det slik at det bare er rusavhengige som tenderer til å legge skyld på alle andre om noe går skeis? For all del nei! For vi har alle tilnærmet de samme utfordringer i livet, når det kommer til det som omhandler følelser tenker jeg. Bare at vi har en ingrediens til, vi topper følelseskaken med et psykoaktivt middel, og dermed forsterkes det emosjonelle i oss. Kaken blir uspiselig for andre… Vi liker den ikke så godt selv heller…

Hvor mye skyldes vår bakgrunn? Mange har vi denne berømmelige Janteloven i oss fra barns ben. Må ikke komme her og komme her…  Eller: Du skal ikke tro du er noe bedre enn andre! For enkelte har denne setningen blitt et mantra, og de lever etter denne regelen til det fulle. Det blir ikke noe bedre ved at det er slik vår tankegang har vært i uminnelige tider, helt til Gro, landsmoderen, sa: Det er typisk norsk å være god! Likevel var det mange som fnyste av denne uttalelsen, de var så innarbeidet i å ikke stikke nesa frem og påberope seg noe som helst ære for sin egen eller andres fremgang.

Det står alltid noen bak, sies det, og det gjør jo som regel det, men hver enkelt bidrar med sitt uansett. Jeg, for eksempel ba om hjelp for å komme ut av alkoholavhengigheten. Jeg trengte noen, men glemmer at det var JEG som tok det første skrittet og bad om hjelp. Og det var heller ingen andre som ble edru for meg – jeg gjorde jobben selv, men med andres bistand. Andre holdt meg i hånden, et stykke på veien, og jeg har aldri klart dette helt på egenhånd selv hvor mye jeg gjorde jobben MED MEG SELV…

Det er mange smartinger rundt om i Norges land, og jeg lurer litt på om intelligensen kan sette en stopper for samhørighet. Altså; er det et voksende behov for å hevde oss selv: Jeg er typisk norsk og dermed best! Best i hva da? Best i å stå på egne ben? Til å peke utover å si; se på dem, de gjør ikke som oss? Jo da, denne vi-følelsen trenger vi å jobbe litt mer med etter min mening. Og vi trenger å se oss litt om i verden, uten å peke. Og går det alltid så bra, som vi pleier å si at det gjør?

Skulle vi ikke heller bygge opp relasjoner til dem som er like ubevisste som oss selv. Starte med å se etter likheter og ikke alle ulikhetene mellom oss. Hva med å utvide grensene? Kanskje vi skal lytte mer til våre kommende generasjoner, våre barn, de som egentlig bare vil det samme som oss – Å BLI SETT FOR DEN DE ER. Kanskje, nei vi skal legge bort vår gamle lærdom fra Janteloven, heie på de fremadstormende, men også de som ikke roper så høyt, aller mest dem. Det er de som trenger å bli mest sett. Men vi skal aldri overse noen, for alle har vi de genuine og samme behovene, å bli elsket.

Vi er redde for det vi ikke vet så mye om, det ukjente og utrygge. Vi har lett for å bygge murer rundt oss, for så å titte rundt hjørnene for å se hva de gjør på andre siden. Men vi liker oss best på vår side, selv om det kan se bedre ut på motsatt side. Men vi vet ikke hvem de er, og de ikke hvem vi er. Lager oss forestillinger, eller motforestillinger aller mest. Kanskje foregår det en krig mellom partene, en krig som hindrer alle i å utvikle seg og nå eventuelle mål. Ingen ønsker å erkjenne. Ingen våger si at: Jeg tok feil! Ingen våger å spørre; kanskje vi skulle legge ned stridsøksene og gjøre noe sammen?

Det tar like lang til for motparten å bygge opp en tillit til oss som det tar oss å bygge en tillit til dem. Og tillit er ikke noe vi får, men vi må arbeide for det – gjøre oss fortjent til det. Hvem som bestemmer når vi har gjort oss fortjent til tilliten er kan hend motparten? Men jeg kan ikke kreve mer av andre enn det jeg krever av meg selv, visa-versa…

I håndballterminlogien, som er et lagspill, som jeg ofte drar paralleller om livet generelt til, for vi kommer sjelden langt på egenhånd, og det sies at et lag ikke er sterkere enn det svakeste ledd. Derfor trenger vi å bakke hverandre opp, spille på lag, ha god lagånd og samarbeide om hver minste detalj, hvor den som har kommet et stykke lengere hjelper den som strever for å oppnå et bedre resultat for alle. Vi har faktisk noe å lære av dem som aldri fikk gull, men likevel aldri ga opp drømmen. Og, det viktigste av alt, hvor forskjellige vi måtte være, så er det plass til alle! Så hvor mye vi arbeider for et samhold, et fellesskap, så trenger vi å godta at ikke alle er akkurat slik vi har sett for oss at de skulle være, heller ikke at de kan bli som meg eller deg. Hvem har satt denne normen om at vi skal bli som alle andre? Tenk hvor kjedelig det hadde blitt, med flerfoldige millioner av min utgave.

Og om du føler deg noe forvirret av hva jeg skrev, føler noe mangler, at jeg hoppet over noen ledd, uten å begrunne, bare drodlet videre, så har du et poeng. For jeg har ikke alle svarene. Kanskje kan du hjelpe meg? Slik barna mine ville hjelpe meg…

Du kan velge å hoppe i det, på egenhånd, men alle er avhengig av andre for å nå målet!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s