Alt blir ikke rosenrødt…

…ikke med det samme vertfall, kanskje aldri, men det blir mye bedre…

Kom ikke her å tro at livet mitt etter at jeg ble edru er rosenrødt og bare fryd og gammen. Det var et slit fra starten av, å jobbe med meg selv, og noen dager kjennes fortsatt slik, selv om de tunge stundene kommer til meg langt sjeldnere.

Det å se på alt det vonde inni meg, rote i alt grumset, var faktisk nødvendig, selv om det smertet. Åh, nei, orker ikke mer nå! Likevel gjorde jeg det, for jeg hadde blitt fortalt at det måtte til, for å få det bedre. Jeg måtte ha det mer vondt for å få det godt igjen.

Ja, det var en fulltidsjobb å arbeide med meg selv, se på det jeg hadde lagt lokk på, alle de vonde følelsene, som satte i gang tankespinnet og deretter førte til en handling. Denne handlingen pleide være å drikke. Drikke for å glemme. Nå hadde jeg fått andre verktøy, for jeg innså at alkoholen ikke hjalp lenger. Men det var heller ikke gjort på en dag å lære meg de nye verktøyene, for jeg var jo ikke akkurat den letteste personen å jobbe med. Kunne sette meg på bakbena og si nettopp det; orker ikke i dag, igjen

Noen ganger var det faktisk greit å ikke gjøre noen verdens ting, bare være meg, selv om det ikke var så enkelt, uten å føle dårlig samvittighet overfor alt jeg «burde» ha gjort. Det var disse orden burde, må og skal som jeg trengte å luke bort. De la mer press på meg enn de var til hjelp. Selvfølgelig var det dager jeg faktisk måtte gjøre noe, selv om jeg egentlig ikke må noen ting, satt på spissen, men uten handling skjer det heller ingen endring. Etter hvert erstattet jeg må eller skal til JEG VIL! Det forenklet det meste, bare tanken på at jeg vil var med på å skape mer glede i jobbingen.

Det dukket opp stunder inn imellom hvor jeg kunne ta en diskusjon med meg selv, noe som også er bortkastet tid. Hvilken del av meg som vant denne diskusjonen tror jeg de fleste vet. For jeg hadde mine egne meninger om hvordan jeg ønsket at tingene skulle gjøres, helst den lettvinte måten, det som ikke krevde så mye av verken planlegging eller tankevirksomhet, aller minst for mye arbeid. Så kom fornuften til meg. Når jeg prøver meg på en bitte liten diskusjon nå sier jeg heller: Hva har du lært Heidi? Stopp diskusjonen! Det er løgn å si at det fortsatt ikke skjer. Nei da, jeg prøver å tukle til tankegangen min fra tid til annen nå også, prøver meg på en samtale jeg ikke egentlig skulle gi meg ut på. Heldigvis blir samtalen kort…

Jeg hadde mål, men helt enig med meg selv om veien dit var jeg altså ikke alltid. Så fikk jeg innspill fra andre hold. Og er det noe jeg har lært, så er det at å lytte til andres råd kan komme godt med. Nye innfallsvinkler gir nye, mulige løsninger, til og med bedre enn mine egne. Kunnskap er faktisk alfa omega. Å forbli edru dreier seg om kunnskap!

Det å få vite at jeg faktisk hadde en sykdom, en progressiv og dødelig sykdom, hjalp meg til å ville gjøre denne jobben, selv hvor krevsom den ville bli. Dersom jeg ikke tok tak i det bakenforliggende som utløste trangen til å ville drikke, så ville jeg fortsatt med å skyve fra meg ansvaret – for å glemme, for å ta bort smerten, som jeg i og for seg innerst inne visste ikke gikk bort med å ty til alkoholen. Den forsterket bare alle følelsene. Jeg adopterte problemer og forstørret dem hver gang jeg drakk. Stopp! Hva ville jeg gjøre for å endre dette mønsteret? Egentlig var det så lite som skulle til, så enkelt, men likevel ikke så lett…

I starten kunne jeg ikke kreve alt for mye av meg selv. Gå noen få skritt om gangen. Ikke overdrive, for stress skaper mer kaos, det er kaospiloten som leder ut i flere destruktive følelser og tanker: Jeg klarer ikke dette! Små enkle grep, bare noen få ord, men så viktige, det å snu tankene! Og i tillegg det å få kjennskap til hva som kan trigge i ulike situasjoner. Jeg nevnte stress, og foruten det kommer, sult, søvn og sinne – de 4 S’ene.

Det å vite at sultfølelsen, som også kunne gjenkjennes som trang til å ville drikke, og derfor måtte tas på alvor er nyttig kunnskap; jeg tok en sjokolade. Nå vet jeg at det hadde lønt seg å erstatte denne sjokoladen med et knekkebrød for eksempel, siden sukkerholdige matvarer trigger alkoholgenet i meg. Ja, nok en gang viser kunnskap seg å være det som skaper de enkleste løsningene. Det å være sliten gir også en følelse av at noe mangler, og ikke alkohol som var lett å tenke, men for lite søvn. I tillegg dette med sinne, det å stå i en krangel med noen, det jeg synes var både vanskelig og skremmende. Hva pleide jeg alltid å gjøre når jeg ble redd, slik en krangel kunne gjøre meg? Jo, jeg drakk. Krangler og andre situasjoner som kan sette i gang et sinne i meg er i utgangspunktet ikke farlig, så lenge dette sinne, som kan stige i meg, ikke blir oversett og noe jeg helst ville skjule, men heller snakke om de utløsende faktorene. Uforløst sinne er farlig det! Få det ut, kontrollert, og snakk om det vanskelige i stedet. Det siste punktet, stress, har jeg skrevet litt om, og det er jo oftest jeg selv som skaper dette stresset i meg. Andre kan jo stille enkelte krav til meg, men til syvende og sist er det mitt valg; hva gjøre med dette kravet som starter stresstankene.

Ble kanskje mye på en gang dette. Ta det med ro, ikke stresse seg opp for mye nå. Ikke bli så forbanna sinna heller. Det går bra! Ikke med et knips, men om litt. Jeg kan ta meg et eple, og ikke fordi at ordtaket sier: An apple a day keeps the doctor away. Nei, for å holde russuget borte. Kanskje jeg skulle legge meg på sofaen å ta en blund. JEG trenger hvile skjønner du. Puste ut. Bare ikke glem å puste inn også, få ny luft i årene mine. Et avbrekk gir nye perspektiver, hvor jeg kan se og sette tingene i et nytt lys. Kan hende kommer det noen tanker jeg ikke helt liker, de skremmer meg. Ja, jeg blir engstelig, redd for å drikke igjen kanskje. Redd for å feile. Så streng jeg er med meg selv? For, ja, jeg er til tider kravstor til egne handlinger. Hva godt skal det være for å bare gi meg selv denne negative oppmerksomheten?

Spør meg heller: Hva kan jeg gjøre med disse tankene? Hva vil jeg i dag? Og svaret jeg vil gi meg selv skal være ærlig. Vil jeg drikke, så gjør for guds skyld det, om jeg tror det er løsningen. Tenker tanken helt ut. Hva blir konsekvensene? Jeg vet at det vil komme utfordringer, hver dag. Det er opp til meg selv hvordan jeg løser dem. Noen klisjeer gjør susen: Handler ikke om hvordan jeg har det, men hvordan jeg tar det! Det enkle er ofte det beste. Rema 1000 har forstått det. Eller hva med: Se hva som skjer! Ikke så dumme TV 2 heller. Jeg burde tillate meg å være mer tilstede i mitt liv. Nei, JEG VIL være mer tilstede…

Jeg har klart å finne tilbake til kreativiteten i meg, den som kan komme når jeg tillater meg å kjede meg. Jeg har lært meg til å tenke; det er lærdom i alle utfordringer – tenk så moro. De gir meg nye muligheter og det beste av alt; jeg utvikler meg. Stopp en halv! Er jeg egentlig så god på å kjede meg?

Jeg har blitt mer venn med meg selv, virkelig. Sluttet å diskutere. Bortkastet tid og energi fant jeg ut. Jeg tillater meg selv å ha dager jeg ikke trenger å gjøre noen ting, selv om det kan dukke opp noen tanker om at jeg egentlig burde gjøre noe. Heldigvis klarer jeg å skyve disse tankene bort ganske fort, drive den dårlige samvittigheten på flukt, bare ikke meg selv. Jeg er ikke så redd for å kjede meg, men når det er sagt skjer det ytterst sjelden. Kunne vært en ide å tillate meg selv det litt mer. Ja, du leste riktig. Jeg vil kjede meg mer. Jeg sa jo at det øker kreativiteten, så hvorfor ikke teste det ut. Kanskje finner jeg noen nye hobbyvirksomheter, eller at jeg tar opp igjen gamle og «glemte»…

Altså, jeg sier det igjen. Livet vil nok ikke bli noen dans på roser. Livet er ikke det, for noen. Tro meg. Det er en berg- og dalbane – opp og ned, sving i sving. Vi trenger bare å våge å være med på karusellen, selv om den kan gjøre oss en smule svimle. Og, når vi klarer å godta at livet ikke vil bli rosenrødt og perfekt, da blir alt så mye bedre, selv om det mangler noe. Men det kan vi sikkert også gjøre noe med, eller hva tror du…?

Hva er det som egentlig mangler? Trenger jeg alt jeg tror jeg trenger? Jeg har funnet ut at om jeg har alt, da har jeg jo ingen ting å kjempe for. Da blir livet kjedelig da. Så jeg har ikke lyst på et rosenrødt liv heller. Er ikke så glad i rosa, selv om jeg liker den fargen bedre enn grått. Påfallende at jeg har noen rosa klær, når jeg tenker meg om. Jeg har langt mere fargerike klær nå og ikke alle de sorte eller grå jeg pleide å kle meg i før. For jeg vil lage livet mer fargerikt, det vil jeg jammen gjøre. Blir du med?

Og så pynter jeg med blomster…

… For blomster gjør meg glad!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s