De fleste rundt meg, som visste at jeg drakk mye, forsto nok ikke helt at jeg innerst inne hadde det veldig vondt og mest av alt ønsket å komme meg ut av dette helvete. For det var jo ingen, slik uten videre, som kunne vite hva som befant seg inni meg, hva som rørte seg i hjertet, sinnet og sjelen. I tillegg hadde de selv nok med å takle egen hverdag, for det er et faktum at alle i nær familie og vennekrets blir selv syke med en rusmisbruker i aktivitet. Og ingen av oss fortalt hverandre hvordan vi egentlig hadde det.
Jeg kunne ikke forvente meg åpenhet fra deres side eller å få mine behov tilgodesett om jeg selv ikke først forklarte hva som lå bak alkoholmisbruket. Jeg kunne heller ikke forvente meg at noen skulle ordne opp med mine følelsesmessige vanskeligheter, ei heller forestille seg hva jeg følte og tenkte når jeg aldri klargjorde for det og åpnet opp.
Det foregikk en krig inni meg, et følelsesmessig bombardement, hver dag og hver natt, uke inn og uke ut. Alkoholen hadde vært det eneste middelet som fikk meg til å glemme, men heller ikke den så ut til å ha den virkningen lenger, og jeg orket det ikke mer. Orket ikke den evige kampen for tilværelsen mer – skaffe, gjemme, skjule, drikke. Om og om igjen, 24-7. Ingenting hjalp lenger, og smertene var uutholdelig. Jeg orket ikke mer – klarte ikke leve, men ville heller ikke dø…
Jeg kunne ikke forvente meg hjelp fra noen om jeg selv ikke fortalte at jeg trengte hjelp. Og jeg trengte det sårt. Jeg var på randen av stupet, til og med begitt meg utenfor flere ganger. Uten å si det med ord, var det er rop om hjelp, men ingen forsto, for jeg sa det jo ikke, jeg bare forventet at mine nærmeste skulle vite hva jeg kjente uten å sette ord på det. Men jeg hadde ingen ord – jeg forsto jo ikke selv alle disse følelsene, selv om de raserte meg innvendig. Når jeg var sinna ville jeg aller mest rope det ut, men jeg stengte det inne. Når jeg var såret, og egentlig ville ha trøst, sturet jeg, alene i selvmedlidenhet. Når jeg ønsket oppmerksomhet, ble jeg stille i stedet for å snakke. Jeg kunne ikke begripe hvorfor jeg så sjelden fikk de reaksjonene jeg trodde jeg ville få, men ikke så rart når jeg gjorde alt motsatt av hva som var normalt. I tillegg var jeg en mester i å klare av alle problemene på egenhånd, trodde jeg. Eller min venn alkoholen var løsningsmiddelet.
Ja, alkoholen var løsningsmiddelet, den løste alt, til og med familien løste den opp. Og ikke minst løste den meg opp innvendig – det var ingen ting igjen der. Jeg så ingen annen utvei enn å bare forlate alle som hadde forlatt meg. Hvorfor leve når ingen så meg, ingen forsto og ingen ville hjelpe…
——-
Fra jeg i januar 2004 kom ut fra behandlingsopphold på Trasoppklinikken hadde jeg gjort utallige forsøk på å drikke kontrollert. I begynnelsen hadde jeg faktisk klart å holde meg edru i over seks måneder, vært promillefri får jeg vel si, for det fantes aldri edruelige tanker. Hele tiden hadde jeg gått og planlagt at en dag ville jeg drikke igjen, og det som begynte i det små, ble raskt til større mengder igjen. Og ingen måtte vite, vertfall ikke barna mine. Og etter som alkoholforbruket økte igjen, ganske så raskt, ble løgnene desto mer nødvendige, og mer utspekulerte.
Det var ikke bare alkoholen jeg misbrukte og var avhengig av. Jeg var avhengig av mennesker, og klarte sjelden å være alene. Jeg måtte ut blant folk, og ikke hvem som helst, men de jeg visste hadde samme forhold til rusmidler som meg selv. Jeg misbrukte disse personene for alt det var verdt, for å skaffe meg alkohol, til og med hasj ble prøvd, i troen på at det ville gi meg enda mer ro, men snarere tvert om, så jeg lot det være, for jeg mistet fullstendig kontroll, og ble enda mer redd, redd for meg selv og hva jeg ville finne på neste gang… Jeg søkte tilhørighet og lengtet etter å føle en slags nærhet – bli sett og «verdsatt». Og jeg brukte mine innyndende egenskaper til nettopp dette, så litt kontroll trengte jeg… Selv om jeg søkte nærhet ville jeg ikke at noen skulle komme meg altfor nær. Føltes det for seriøst gikk jeg, til noen andre…
Det varte ikke lenge før jeg hadde avslørt meg, men å tilstå, nei; jeg hadde ikke begynt å drikke igjen… Selv med noen få opphold på Klosteret, en avrusningsinstitusjoner, for å hente meg inn og få hvile, avfeide jeg alles mistanker med å si at jeg var redd for å ta tilbakefall. Ingen tilståelse om at tilbakefallet for lengst hadde skjedd. Selv de ansatte på Klosteret skulle ikke få noen tilståelse fra meg, og de gikk fem på, trodde jeg…
Jeg levde bare i min verden. En verden jeg egentlig ikke ville ta del i, som jeg flyktet fra, gang på gang – fra mann til mann, fra sted til sted. Stadig flyttelass, med nissen satt alltid der, og da jeg i totusen og seks møtte «mannen i mitt liv» og flyttet sammen med ham tre år senere, hadde jeg planer om å sette flasken på hylla, vertfall begynne å ta det mer med ro. Den gang ei – det eskalerte i stedet. Alle løgnene og alltid måtte skjule – skyld og skam med påfølgende angst for… For alt.
Nyttår smalt inn, 2015. En heidundrenes fest. Og jeg skulle snart også bli bestemor igjen. Klart det måtte feires. Men kroppen begynte å stri imot alle disse fyllefestene. Konsumet hadde virkelig tatt av, slik alle rakettene hadde gjort, og som sagt, det smalt, virkelig. Gikk inn i et nytt år med et håp om å få hjelp, og da mars måned kom tok jeg en bestemmelse. Men først, bare litt til…
Den siste måneden hadde jeg prøvd å ta mitt eget liv to ganger med piller og alkohol. Egentlig var det på en måte en bevissthet i mine handlinger om å ikke ta større doser enn at jeg kunne overleve, og da ville kanskje noen virkelig forstå at jeg trengte hjelp. Men selv dette ropet om hjelp klarte jeg å unnvike fra. Jeg manipulerte helsepersonellet på Veum (Psykiatrisk avdeling i Østfold) om at jeg verken hadde alkoholproblemer eller var suicidal, men at det bare var en glipp, og kom aldri til å skje igjen. Det er et paradoks at jeg klarte å lure psykiaterne på Veum to ganger med samme løgnene.
I etterkant av det siste selvmordsforsøket eskalerte alkoholinntaket voldsomt, og jeg prøvde ikke lenger å skjule noen ting. Jeg hadde gitt opp kampen, på en måte. Hver gang min samboer, som jeg hadde mistet all troen på, fordi jeg trodde han hadde mistet troen på meg, og overlatt meg for å dø, prøvde å nå inn til mitt innerste, få erkjennelsen, bare drakk jeg mer. Jeg overså all hans godhet, lukket ørene for alt han sa. I stedet forlanget jeg at han skulle sørge for at jeg hadde alkohol nok, noen han ikke ville; ser du ikke hva du er i ferd med å gjøre… Og selv om jeg ble fly forbanna da, er jeg takknemlig nå. Siden jeg måtte ha alkohol endte det opp med at jeg selv måtte ordne med «medisinen» min selv, koste hva det koste ville. For jeg måtte ha det, selv på dager hvor jeg kunne være helt utmattet og dødssyk, men kroppen skrek på mer, mer, mer, så jeg dro, skjelvende og full av angst. Etter tre uker, hvor jeg bare hadde gått i en evig ruståke, med en ubeskrivelig smerte, bare de som selv har en rusavhengighet kjenner til, kom vendepunktet.
Hva som var dråpen, om ikke den siste, som fikk det til å renne over i vinglasset mitt husker jeg ikke helt, men jeg hadde simpelt hen fått nok. Og, på denne tiden for seks år siden, omtrent på dagen i dag, kom endringen – erkjennelsen om at jeg hadde et så stort problem som hverken alkoholen eller jeg selv alene kunne løse, langt mindre holde ut stort lenger. Og jeg innså at jeg måtte be om hjelp. Jeg ordnet med en legetime: Kom på tirsdag klokka ti, og jeg dro, og i løpet av noen minutter hadde jeg gått fra å være en som ikke hadde alkoholproblemer til å være så til de grader maktesløs – til å være en som trengte hjelp. Hele min fordervelse veltet ut, i lettelse – jeg falt sammen i gråt. Vær så snill, søk meg inn på Trasoppklinikken igjen , jeg lover å gjøre alt som blir anbefalt. Hjelp meg!
Jeg holdt ikke alle avtaler, for den siste dråpen var ikke drukket, og frem til innleggelsesdatoen ble fastsatt, gikk jeg til polikliniske samtaler, og løy om hvor mange alkoholenheter jeg hadde drukket dagen i forveien… Men jeg hadde erkjent, og bedt om hjelp, og snart skulle jeg legge bort alle løgner, si den hele fulle sannheten, til alle. Skulle bare, litt til…
(Fortsettelse følger, om noen uker…)
——-
Denne historien har jeg fortalt mange ganger, skrevet den også, om ikke helt slik. For som årene har gått, og som tiden endres, endres også jeg – hukommelsen henter frem nye momenter, jeg blir mer åpen og ønsker virkelig å få frem sannheten. Jeg dveler ikke ved fortiden, men har heller ikke lukket døren, for mye gjenstår, for bearbeidelse. Jeg vil videre – jeg vil endres mer. Og jeg skal ikke glemme, hvordan det var, så jeg forteller den igjen, denne sannheten, som kan gi andre et håp – som først og fremst omfatter det å være ærlig med seg selv. Min erkjennelse har åpnet opp for et nytt og bedre liv, ikke bare for meg selv, men alle rundt meg, og kanskje også for de som fortsatt har et ønske om… Et liv i edruskap. Det dreier seg om å være villig til å be om hjelp… Og å fortelle sannheten…
Tiden etter - hvordan takle hverdagen som tørrlagt alkoholiker 