USIKKERHETEN, ELLER DREIER DET SEG OM TILLIT…

Alt jeg gjør og alt jeg møter på min vei – mennesker, situasjoner, ideer, kan skape en usikkerhet i meg. Noens blikk, eller ord som bli sagt, en hendelse som setter i gang minner – og jeg blir usikker. Jeg selv kan gjøre andre usikker…

I alt dette tenker jeg plutselig på meg som pårørende, at denne situasjonen jeg står i gjør meg usikker, og hva skjer dersom… Og jeg tenker på det som var, de som var, og fortsatt er mine pårørende og den usikkerheten det bringer med seg.

Tillit er ikke noe vi får, men må opparbeide oss. Ut ifra den tankegangen, eller det faktum, så dukket denne tanken opp, vil tilliten noen gang bli fullbyrdet? Og nok en gang er det vel usikkerheten som slår til…Jeg kan jo ikke annet enn å gjøre mitt beste, bare for i dag, og la være å bekymre meg om fortiden, den jeg IKKE vet hvordan blir, men det er neimen ikke lett. Så, i bunn og grunn får jeg bruke denne usikkerheten, være den sårbare og ærlige, for andre kan jeg ikke endre på, men meg selv der imot, så jeg tar en dag av gangen ved å være meg selv …

Like fullt tenker jeg, og skaper et bilde som kan bidra til at jeg vokser og øker min forståelse, av meg selv og de rundt meg. Jeg behøver egentlig ikke vite eksakt hvordan dette bildet vil bli, om det noen gang blir, ferdig. Historiene bak står der, ikke alltid like klare, men et utgangspunkt, som bare kan gjøres annerledes i fremtiden, ikke endres på, for gjort er gjort. Og det andre har gjort, eller gjør, hva de velger med sine liv, må jeg bare akseptere, slik de må aksepter mine valg…

Ja, jeg har reflekter mye rundt det å være en pårørende. Vi kan jo være de umulige, i andres øyne. Nå er det en gang slik at rusavhengighet rammer alle i familien og nær omkrets, alle rundt den som misbruker blir også syke. Jeg har tenk mye over noe, om jeg har en fordel ved å selv ha vært misbrukeren, at jeg husker hvordan jeg var, hvordan jeg selv var lite mottagelig for andres hjelp, eller slik jeg så det, innblanding og mas – mas – mas, og det er jo viktig å ikke glemme at jeg selv var kalv…

Når det er sagt er min fortid muligens en medvirkende årsak til at jeg innså at jeg måtte verne meg selv, for uten at jeg egentlig ville, eller forsto, så blandet jeg meg, litt forsiktig på sidelinjen, og bekymringene vil alltid være der uansett – det er en kjær nærstående…, men poenget mitt er at jeg måtte lukke døren, uten å låse den, for jeg trenger grenser overfor meg selv, for å ta vare på meg, mitt liv, også min egen edruskap. Ble møtt med sinne, naturlig nok, men jeg sto i det, tøft, men nødvendig, for å ikke selv bli dratt med ned.

Jeg hadde vel et håp, om at det ville forstås, og i dette håpet kom en endring, til å søke hjelp, og jeg ble selvfølgelig glad da nyheten kom, og til tross for gleden over at personen tok tak, hadde et ønske om…, trenger jeg, i denne prosessen, å ikke la dette håpet drepe meg. For det er, for oss alle som er avhengige, eller er pårørende, vi vet det kan komme dager, at det vil surres og supes en stund til, ikke helt ferdig enda, helt til vedkommende finner ut at nå er nok nok.

Og jeg tenker også, at det ikke er en fasit på hvordan være en pårørende, vi må alle finne vår egen vei, den som er best for oss, uten å predikere om at du skal gjøre slik og ikke slik, men uansett, trenger vi alle å ta vare på oss selv opp i all lidelsen – i alle bekymringene, for de vil aldri forsvinne, kanskje ikke etter at de/vi blir nyktre heller, når tilliten er så godt som gjenoppbygd og hel, om det noen gang skjer… Det er noe å fundere mer over – vil tilliten bli hel igjen?