…og hva har skjedd…
Ett år har gått siden vi stengte ned Norge, da covid-19 ble en trussel for våre liv; for hverdagsgleden og friheten til selv å gjøre hva vi vil. Og hva har skjedd på dette koronaåret? Det har vært mye, og ønsker ikke å gå inn på alt dette, men i korte trekk har det vært en berg- og dalbane i følelser for min sin del. Ett år med en tirade av følelser, som jeg har stått i, og gått videre med eller fra…
Ett år med frustrasjon og irritasjon. Ett år med sinne, ispedd gleden over at de fleste har brydd seg litt mer med sine medmennesker. Vent litt! Gjaldt det alle medmennesker? For var det ikke slik at mange av de som allerede hadde det vondt, de som lå nede for telling, har fått det verre?! Barn som lider i dysfunksjonelle hjem, som ikke kunne gå på skolen, for å få et friminutt fra marerittene bak husets fire vegger. De rusavhengige, som mistet sine tiltak. Alle pårørende, de ensomme, de utrygge, de engstelige og psykisk syke – ja lista er lang over dem som virkelig fikk kjenne koronaen på kroppen. Nei, de ble ikke smittet av covid-19 viruset, men smittet av ondskap og uvennlighet – de har vært de som så andre gå forbi dem i køen, og blir fortsatt forbigått…
Hva med alle de som daglig måtte stå i vold og nedverdigelse, misbruk og utrygghet? Alle som så på alle som fikk, mens de selv ble snudd rygge til, oversett i sine lidelser, sin utrygghet – sin smerte. Det eneste de fikk var en kald skulder, noen lovord om at i morgen blir alt bedre. Men ble det nå det. Ett år etter…
Ja, ett år har gått. Hva har egentlig skjedd? Har vi endret oss? Hva har vi lært? Vil vi fortsatt bruke de gode egenskapene som spiret i oss? Eller vil vi fortsette med å overse de som fortsatt ligger der «med brukket rygg», de med ødelagte følelser og knust håp…
Noe har vi blitt bedre på – hjemmekontor og multitasking med nettmøter, face-time, og det å holde avstand. Nettopp, avstandene har blitt større, og mange har ikke nettverk. Så bedring, jeg vet nå ikke jeg…
I dag skal det markeres – feires. Hva er det som skal feires? Jeg bare lurer jeg, jeg som egentlig er optimistisk og ser det gode i mennesker. Men i det politikerne ikke klarer annet enn å skylde på hverandre for alt som gikk galt, fortelle om hva de burde ha gjort, i stedet for å se på løsningene sammen, da kjenner jeg på en smule pessimisme og rådvillhet, og lurer på hva de ønsker å feire…
Jo da, mye bra har skjedd, som for eksempel vaksiner, selv om de ikke er helt ferdig utredet ser det ut til, slik landet ikke er helt ferdig utredet slik jeg ser det. Og så midt opp i dette ble rusreformen lagt frem, og den kunne jeg skrevet mye om, men heller ikke den er ferdig utredet, får jeg håpe…
Ja, jeg får håpe… Det er jo alltids et håp, så lenge det er liv. Men hva er aller menneskers liv verdt? Er noens liv verdt mer enn andres? Så jeg lar denne markeringen skli glatt forbi jeg, i sympati med de som langt ifra har noe å markere, de som har det adskillig mye verre nå enn for ett år siden… Eller, det er det jeg skal markere, markere de som siden den 12. mars i fjor ble glemt. Kanskje er det nettopp det jeg nå har gjort…
Tiden etter - hvordan takle hverdagen som tørrlagt alkoholiker 
Ja, tenk på det. Husker godt dagen i fjor da det ble stengt. Man skjønte at nå var det alvor, men jeg tror ingen kunne skjønne hva vi ble vitne til hva covid-19 kunne gjøre mot de som ble rammet
Alle har blitt flinkere på digitale hjelpemidler for å avholde styremøter, møter på jobb, hjemmeskole, kor- og korpsøvelser osv. Det var jo en brå læringskurve for de aller fleste.
Her i Trondheim ser det ut som de har stort sett kontroll, og når det kun er 2 smittede så må vi være kjempefornøyde 😊 Håper det holder seg slik.
I går fikk vi begynne med fysiske korøvelser igjen. Ble delt opp i små grupper på 20 stk, 2 m avstand mellom hver og spriting av hender på tur inn og ut. Det var kjempegøy å treffe korvenner igjen.
Ønsker deg en kjempefin fredag, og ei kjempefin og god helg ❤😊
Purr, purr, og bloggklem fra Toril og kattene
https://dixierose.blogg.no
LikeLike
Til Toril og katten ❤
Det gleder meg å høre at at korsang og fysiske møter har kommet i gang. Trenger sårt sosialisering, selv om det fortsatt er med bønnhørlig avstand 🙂
Takk for at du gir meg tilbakemelding og gladnyheter, og ønsker deg og katten en fin-fin helg.
Klem fra Heidi ❤
LikeLike
Ja, hva skal man si, da det ble stengt lå jeg og var syk, etterpå mistet en datter på grunn av koronavirus og mange i familien hadde blitt syke og nå lider jeg fortsatt med kroniske smerter.
Men de positive at jeg har fått opplevd omsorg fra alle rundt meg. Venner og familie. Jeg fikk hjelp fra lege som sendte meg til ulike instanser som kunne hjelpe meg med så mange ting. Jeg fikk sykepenger når jeg ikke kunne jobbe.
I Norge er ikke alt perfekt, men for meg er det et godt land å bo i.
De fleste får jo hjelp, men noen venter bare at andre skal gjøre alt uten å bidra noe selv.
Men selvfølgelig synd på dem som ikke får den hjelpen de trenger.
Ønsker deg alt godt
LikeLiked by 1 person
Hei Ligaya ❤
Trist å høre din historie, og føler dypt med deg i din sorg og smerte.
Nei, alt er ikke perfekt, og det forundrer meg at du tror de fleste får hjelp, og at noen bare sitter å venter uten å gjøre noe selv. Hva kan så disse stakkars barna som daglig opplever vold i hjemme sitt gjøre? Hva kan en rusmisbruker gjøre, når hjelpeapparatet ikke står der når vedkommende ønsker hjelp.I forhold til de enslige er jeg til en hvis grad enig – de trenger å selv forsøke å ta kontakt med noen, eventuelt ringe mental helse etc. Ja, det er mange det er synd på, og gjennom dette koronaåret har man virkelig sett hvor skoen trykker…
Jeg skriver ut ifra mitt ståsted, som selv har gått i tilnærmet like sko, og jeg leser og hører om historier, har sett det med egne øyne, så mitt høyeste ønske er at de svakeste også skal bli sett og hjulpet, og ikke bare de som skriker høyest.
Håper du også i fremtiden får all støtte og hjelp, av hele mitt hjerte, slik jeg håper alle skal få…
Ønsker deg alt godt – ta vare!
Mvh Heidi ❤
LikeLike