Erkjennelsen, det å fortelle sannheten… Del 2

Jeg er takknemlig for å kunne stå opp edru, frisk og rørlig uten alkohollenken rundt foten. Selv om det er farlig å kalle meg frisk fra avhengighetssyndromet, men så lenge jeg holder meg edru forblir jeg «frisk». I dag er jeg heller ikke så rørlig, siden ryggen hemmer meg en del, men jeg er vertfall ikke viklet inn i alkoholens nett. Jeg kan fritt velge hva jeg vil.

Så tilbake til fortsettelsen…

… med håpet som drivkraft

Ble hele sannheten fortalt til min fastlege? Svaret er nei. Likevel tok jeg det store spranget og ba om hjelp, og denne gangen var det helt og holdent jeg selv som hadde et ønske om å slutte å drikke, eller som jeg nå har lært å si; å slippe…

Jeg hadde vært på Trasoppklinikken før, kjente til opplegget, og likevel gikk jeg og gruet meg gjennom dagene mens jeg ventet på en ledig plass. Det tok noen uker, men det gikk raskere enn forventet. Uansett brukte jeg disse siste dagene før innleggelsen til å tilføre kroppen enda mer gift. Ikke minst måtte jeg tømme alle vindunkposene jeg hadde gjemt rundt omkring, men hvor var alle…

Hvor var alle? Ikke like lett å huske alle gjemmestedene. Hadde jo ikke vært helt ved mine fulle fem, eller full hadde jeg virkelig vært, da jeg gjemte alle vinslantene, og på de utroligste stedene. På leit, febrilsk etter å finne dem, ikke bare for å være sikker på at de ikke skulle være der, for å friste meg når klinikkoppholdet var over, da jeg kom hjem, men mest fordi jeg måtte. Bare disse siste dråpene. Når det er sagt, så dukket noen opp over to år etter at jeg ble nykter, og akkurat da fristet de ikke. Jeg lo mest – over hvor teit jeg hadde vært…

Så kom telefonen, eller brev var det vel. Hadde fått plass og oppmøtetidspunk på avgiftningsposten ved Trasoppklinikken den 25. mars 2015, klokka 09.00. Ops! Bare noen dager til. Var jeg klar for dette? Redselen meldte seg. Ja, klart jeg var klar, og dette måtte vel feires. Alle slantene var nå drukket opp, de jeg hadde funnet vel og merke, så polet måtte besøkes – en gang til kunne vel ikke skade. Klart jeg måtte, bare litt til for aller siste gang. To kartonger, det holdt vel. Av billigste sort rødvin. Hvorfor kjøpe dyre viner når jeg ikke drakk den for smaken skyld – vondt uansett, men måtte bare…

Siste dagen og kvelden, siste festen, eller hva jeg skal kalle det. Moro var det ikke, ikke godt en gang, men ned skulle det, og helst før det ble for sent, for å ikke komme til avgiftningen morgenen etter med promille. Tenk så flaut! Og nå tenker jeg; så idiotisk tankegang. Jeg skulle jo visselig til en avrusningsklinikk, og det var vel ikke fordi jeg ikke hadde et alkoholproblem eller andre rusproblemer. Jeg hadde tilført gift til kroppen i mange år, og den skulle ut. Hvorfor heter det ellers avgiftning? Nei, det er nok prosentvis ikke så mange som ankommer promillefrie til avgiftningsavdelingen. Men, jeg skulle ikke synke så dypt – har du hørt…

Det var som i dag, dette været, for seks år siden, om jeg ikke husker feil, men været var nok det jeg var aller minst opptatt av. Usikker, med et hardt grep rundt trillekofferthåndtaket sto jeg utenfor bygningen som skulle være mitt hjem de neste tre månedene. Redd for å gå inn og møte alle de granskende ansiktene. Mest var jeg nok redd for å forlate det livet jeg hadde levd, på tross av alt det vonde, men like fullt det kjente. Ja, jeg var nok redd for å gå fra min kjæreste, alkoholen. Min andre kjæreste, samboeren, var sikkert glad for å få meg tilbake. Eller… Kanskje var han redd også, for hvem fikk han tilbake. Ingen av oss kjente jo den virkelige meg, selv om jeg hadde hilst en gang for mange år siden. Den personen husket jeg bare som en utrygg og usikker jente, omtrent som slik jeg sto der, bare mye yngre. Så det ville bli en person vi begge skulle lære oss å kjenne, på godt og vondt.

Om du lurer, så var jeg promillefri ved innskriving. Som om det hjalp… Like fullt kom jo nervene, skjelvingen og uroen. Naturligvis kommer abstinensene. Unormalt, med mindre jeg var unormal. Den gang ei.

Jeg måtte, eller jeg ønsket å være på rommet jeg hadde blitt tildelt hele den første dagen. Maten fikk jeg levert, bortsett fra kveldsmaten, den fikk jeg beskjed om å spise sammen med de andre medpasientene, eller beboere som vi ble kalt. For jeg, eller vi skulle jo bo der sammen, i hele tre måneder. Like greit å bli kjent. Hyggelige nok de, var vel å konstatere, bortsett fra det så var de ikke annerledes enn meg – vi var der av samme årsak.

Til forskjell fra sist gang jeg var der, var jeg helt inneforstått med at jeg hadde et alkoholproblem, jeg var alkoholiker, og at jeg hadde lagt meg inn helt av egen fri vilje. Men tre måneder, det ville bli tøft. Og tøft ble det, vertfall de første to ukene. Eller, det var vel løgn, for russuget kom med jevne mellomrom – intense anfall som jog gjennom kropp og sjel. Ikke mye fred å få, og stort sett gjennom hele oppholdet prøvde kong alkohol å ta meg tilbake. Jeg holdt igjen, selv om smerten noen ganger var verre enn jeg hadde drømt om. Denne gangen skulle jeg stå i det, hele løpet ut.

Apropos drømmer, jeg drømte de mest absurde drømmer. Men jeg hadde lært å dele om dem. Jeg hadde forstått nytten av å dele om det meste som opptok meg, som laget mentale krumspring på tilværelsen. Og ingen ting var for dumt, for lite eller for stort. Selvfølgelig var det ikke alltid jeg følte for å snakke, men jeg lyttet, og det er vel så lærerikt og hjelpsomt som det å snakke selv. Det var jo ikke bare jeg som hadde problemer, og det trodde jeg i og for seg ikke heller. Minnene fra forrige opphold satt igjen, jeg husket at: Alle hadde vi mye å lære av hverandre.

Det ble som nevnt tre tøffe måneder, om ikke hver dag var like vanskelig. I starten, fra å tro at personalet ville se ned på meg, tenke på meg som en taper (vertfall siden jeg hadde vært der før), til å finne ut at de fleste var som meg, med fortid som rusmisbrukere, og bare ville meg godt. Jeg forsto at de trengte meg og alle oss klientene for selv å forbli nyktre. En rusavhengig hjelper en annen. Fortsatt grepet av usikkerhet. Bak mine problemer var det et menneske, men det var ikke gjort over natten å se på meg selv som en som kunne være en rollemodell. Likevel hjalp det å innse at alle disse hadde vært som meg, og se hvor de hadde endt opp, som mine rollemodeller. Etter hvert klarte jeg å se på meg selv som en likeperson, også en ressurssterk person. Mine erfaringer kunne andre dra nytte av, og jeg av deres – sammen ble vi sterkere. Sammen skulle vi klare det!

Jeg har ikke tenkt å gå inn på hvordan oppholdet og opplegget var, men en ting er sikkert, det reddet meg. Jeg fikk verktøy for å bruke når selve livet skulle utprøves og etter hvert leves på ordentlig. For det å være innlagt på en rusklinikk er ganske enkelt i forhold til hvordan livet ute i den virkelige verden er, om man ikke har opparbeidet seg et nettverk utenfor klinikkveggene, noe jeg så på som veldig viktig. Jeg hadde jo sagt jeg skulle gjøre alt jeg ble anbefalt, og det var en av tingene som sto langt oppe på listen; å finne meg dette nettverket, kontakte personer utenfor som selv hadde gått samme veien. Jeg ville trenge alle disse menneskene, og de ville være der som min støtte om jeg skulle møte på hindringer som ga meg følelsen av å være maktesløs igjen.

Ja, jeg hadde innrømmet at jeg var maktesløs overfor alkohol og ikke mestret livet. Nå sto verden klar for meg. Jeg var klar, men fortsatt ikke edru. Forstå det om du kan. Jeg gjorde ikke, ikke enda, men forståelsen fikk jeg snart… Hadde jeg ikke hatt disse kontaktpersonene og selvhjelpsgruppene så hadde jeg, helt sikkert, ikke klart meg, for det var nok den største grunnen for at jeg ikke klarte meg sist gang jeg prøvde å bli edru, da jeg trodde jeg var edru, men i realiteten bare var promillefri, og den minste lille tanke på alkohol vippet meg utfor bakketoppen igjen. Den gangen jeg ikke hadde noen forståelse av hvilken betydning likepersoner hadde: En alkoholiker hjelper en annen. Men når det er sagt var det opp til meg å holde kontakten, ringe eller oppsøke lavterskeltilbudene selv. Så i bunn og grunn sto det på meg selv, villigheten til å bli edru. Og selv som edru i dag er det fortsatt opp til meg å gjøre jobben for å forbli edru…

Seks år og omtrent ti timer har gått siden siste vinslurk. Omtrent på minuttet, siden bestemmelsen var et faktum, da jeg gikk fra alkoholen, den som hadde vært min aller beste venn, og fiende, til å bli en person som ville bli fri. Og jeg ble fri – fri fra… Og fri til… Ikke bare promillefri, men edru fordi jeg slapp taket. Når jeg ble edru, altså ikke bare promillefri, men edru i hodet vet jeg ikke helt eksakt, men da jeg sluttet å legge merke til alle vinflasker og ølbokser på utsalgssteder er vel et tidspunkt å legge vekt på. Eller når tanken på å drikke hver gang jeg skulle foreta mange av mine gjøremål forsvant, selv om det fortsatt kan dukke opp episoder den dag i dag. Til forskjell, tankene forsvinner like fort som de kom.  

Derfor slipper jeg all denne smerten nå. Den smerten alkoholen skapte, eller jeg selv, med mitt tankekjør. Selve livet fører fortsatt med seg ubehageligheter. Ja, fra tid til annen dukker det opp problemer, men jeg vet hvordan klare dem, hvordan løse dem, eller bare stå i dem, helt uten alkohol. For det kommer smerte, vanskeligheter og utallige oppoverbakker, eller nedoverbakker. Livet er ikke enkelt, for noen. Det er slik livet er. Jeg har som sagt mine verktøy, som benyttes der alkoholen før var løsningen. Og jeg skal aldri glemme hvordan det var, for før jeg vet ordet av det er jeg plutselig fanget igjen. I forhold til det vil jeg si: Det jeg vet, altså all kunnskap om min sykdom, avhengighetssyndromet, det har jeg godt av. Og ikke minst repetisjon av denne kunnskapen – alltid ha det friskt i minnet. For: Edruskap er ferskvare!

En av de viktigste verktøyene er å lytte til andre, og en annen er å dele mine erfaringer med andre. Dele ærlig om hvordan det var, hva som skjedde og hvordan det er nå. Og som sagt, livet er ikke bare en dans på roser. Det viktigste er å ikke gi opp, og skulle jeg ramle, så er det bare å reise meg igjen – det er mitt valg. Oppturer og nedturer er en del av det å være et menneske. Det jeg vet er at alkoholen ikke hjelper, den drar meg bare lengere ned, så jeg tar mine forholdsregler for å forbli edru. Derfor deler jeg gledelig med andre, for at de selv en dag skal slippe – slippe å ruse seg for å klare å leve. Så lenge jeg er ærlig, bærer jeg et håp for andre, inntil de selv kan bære det…

Håpet er drivkraften min – og min indre styrke… Klart jeg kan!

Jeg klatrer stadig…

Den 25.mars 2021, klokka er slagen 09.00, og jeg kan gå ut av min dør, hjemme her på Sjøhagen, fortsatt som en fri person…seks år etter… Og drømmer fortsatt…

Dette henger på veggen på Trasoppklinikken

2 thoughts on “Erkjennelsen, det å fortelle sannheten… Del 2

  1. Hei! Det var flott å lese det du skrev om at du nå hadde innrømmer at du var alkoholiker osv, men ikke edru. Promillefri, skriver du. Som pårørende var det en bekreftelse av min egen oppfatning. Min ektemann har også vært på trasopp to ganger, siste gang i fjor. Det gikk ikke da heller, men i motsetning til deg, brukte han ingen av de lavterskeltilbudene som finnes. Isteden satt han i sofaen og ventet på å bli tørrlagt….. Funket i ca en uke. Ny runde nå, på A-senteret. Som du selv så tydelig sier, du må gjøre jobben selv. Uansett, lykke til i det du står i, og ikke la livet bikke deg utfor igjen ❤️

    Like

  2. Hei, og takk for din tilbakemelding.
    Det er gått noen år siden jeg bare var promillefri, for nå er jeg edru i hodet, kropp og sjel…
    Nei, det nytter ikke å tro at edruskap kommer av seg selv, bare sitte der. Må gjøre jobben selv, og faktisk livet ut, men etterhvert blir det en vane. Viktig å være sammen og lytte til likepersoner – en alkoholiker hjelper en annen. Åpenhet og ærlighet har jeg kommet langt med, aller viktigste til meg selv.
    Og til deg som pårørende, ikke la håpet “drepe” deg. Tilbakefall er normalt og en del av det å utvikle seg… Håper dere har god kommunikasjon og samarbeid i tilfrisningen, gi hverandre tillit, eller den skal opparbeides, ikke noe en får uten videre, men mistro hindrer den i å vokse…
    Det vil gå bra til slutt, om vedkommende gjør det for sin egen del, ikke din – må ville det selv. Jeg vet at jeg, som selv er pårørende, ikke kan hjelpe noen som selv ikke er klar for å ta imot hjelp.
    Varme tanker 💞

    Like

Leave a Reply to teodorwirehead Cancel reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s