Aggresjon som drivkraft

Tenkte jeg skulle følge opp bloggen jeg skrev i går med å gå litte grann mer inn på hva østlig filosofi og medisin sier om elementet vi nå er inne i, våren. Jeg vil også ta med noe om sommeren, for det er nå blitt slik at det har blitt en raskere overgang mellom våren og sommeren nå til dags. Ofte har sommeren kommet uten at våren har fått ordentlig tid til å gjøre seg ferdig.

Først, det er fem elementer, fem livsprosesser innen østlig medisin:

 Våren, hvor nye skudd vokser frem, og vi kommer ut av vår dvaletilstand. Her står øving og mestring sentralt, slik et lite barn trener på å reise seg opp og gå, og opplever mestring for hvert skritt som tas. Det forutsetter et trygt og godt oppvekstmiljø, hvor barnet oppmuntres til videre fremdrift. Et barn som stadig strever, og kan utvise aggresjon når den feiler, og opplever det å bli godtatt for sin aggresjon og gitt muligheten til å vise sitt sinne, blir dette drivkraften til å komme seg videre opp og frem. Blir barnet stadig irettesatt hver gang den utdyper sin frustrasjon eller sinne, så stagnere også fremdriften. Barnet blir passiv, og stenger seg inne. Ser ikke formålet eller blir ikke løsningsorientert.

Eksempel: En mor som er psykisk syk eller rusavhengig orker sjelden skrik og skrål eller å tilrettelegge for utviklende lek, og kan i stedet hysje og kjefte.

Husk, alle de første minnene vi lagrer og hvordan vi reagerer/handler på dem, blir slik vi senere handler eller reagerer ved lignende situasjoner (Amygdalaen).

I mellomsjiktet mellom vår og sommer trengs det stadig tilførsel av næring. Det samme gjelder for oss mennesker. I tillegg kommer oppmuntring og det å få nye mål å strekke seg mot. I omsorgsfulle miljøer tilrettelegges det for videre utvikling gjennom læring i trygghet. Lov til å feile og ingen irettesettelse når man gjør feilvurderinger, som en del av læringen – å lære av sine feil, og igjen oppleve mestring. I motsatt fall blir det stagnering, våger ikke prøve i redsel for å feiel igjen…

Eksempel: Barn får kjeft når de for eksempel søler mat eller drikke, i verste fall en smekk over fingrene.

Sommeren og sensommeren (2 elementer), med sol og varme i første del og jord i den siste. Alt liv trenger næring for å vokse seg større og sterkere. I disse elementene er ansvar det sentrale. Omsorgsfulle og kjærlige mennesker gir gode vekstkår, og barn skal gradvis bli gitt ansvar, som står til sin utvikling, evner og mestring. Men om et barn blir pålagt alt for mye ansvar, fratas det muligheten til å vokse i seg selv – den blir innesluttet, og hindres blant annet til å vise sine følelser. Her kan skyld og skamfølelsen vokse seg større og hemme utviklingen, som ved å stadig bli møtt med sinne eller irritasjon når noen feilskjær tas, eller ved hindring i å utforske seg selv og sine omgivelser. Nye kontakter og vennskap knyttes, om det blir gitt rom.

Eksempel: Barn som leker doktor og pasient kan ofte bli irettesatt – de får ikke utforsket sin seksualitet. Fy-fy!

I siste stadiet av sensommerelementet kan gode relasjoner knyttes, og barn kan lære seg å vise omsorg og omtanke for andre mennesker – den utvikler bekymring på en positiv måte ved å lære seg å ta vare på seg selv og andre. Noen barn, som har blitt gitt for mye ansvar i forhold til det som ikke skal være et barns ansvar, kan utvikle «syklig» bekymring. Det kan tydelig ses når en persons bekymring utvises gjennom å stadig måtte ha kontroll.

Eksempel: En pårørende som må kontrollere hva den rusavhengige gjør, påse at mat og økonomi er i orden.

Sensommerelementet sklir over i høst, og det er tid for ettertanke og refleksjon. Ettersom barn vokser, kan den forstå viktigheten av å tenke gjennom og reflektere over sin egen eksistens og sine handlinger Hva har jeg lært, og hva kan jeg videreutvikle? Hva kan jeg ikke gjøre – hva er forbudt? Høsten skal jeg ikke skrive om nå, men bare gi en liten forsmak på hva den omhandler; elementer som lengsel og sorg, derav ettertanke: Har jeg fått lov til å leve mitt liv på en trygg og utviklende måte, eller slik jeg selv ønsket? Mine mål eller drømmer…

——

Ja, det er vår og så lenge vekst hindres av kulde og lite sollys eller næring skjer det med andre ord svært lite. Så også med meg. «Kulden» jeg opplever å bli møtt med av nærstående, eller kuldegysene jeg selv sender tilbake når jeg føler meg oversett. Ingen varme og nærende utviklingsmuligheter. For ikke å glemme denne stillstanden, slik jeg, og alle har blitt tvunget til nå av denne forbannede koronaen. Jeg som egentlig er løsningsorienter, optimistisk og glad ble helt satt ut, og jeg har ikke helt sett det skje, men det gjorde nå det. Den har satt en stopper for mye av min utforskertrang. Den har stengt for muligheten til å gå nye nye miljøer eller sosiale settinger i møte, det jeg aller mest trenger å øve på.

Ikke nok med det, for i tillegg er det denne smertefulle isjiasen som hindrer meg i å være like rørlig som jeg normalt pleier. Jeg klarer ikke å gå mine vante turer. Men, når det er sagt, så vet jeg også at når jeg forblir stillesittende så stivner jeg mer til og smerten øker. Det merkes spesielt godt på morgenen når jeg har ligget i sengen – et sted det dessuten er godt og trygt. Bare det å gå litt utenfor komfortsonen gjør at smerten forminskes litt etter litt. Så i dag skal jeg ut å gå, bare en liten tur, og et sted jeg trygt kan ferdes, uten å snuble med mitt stive og følelsesløse venstreben.

En annen ting, når jeg har blitt sittende her inne, stort sett i sofaen, så har følelsene og tankene fått et altfor stort spillerom. Jeg ser helt klart at de negative følelsene har fått overtaket, og min kreativitet har gått i stå. I tillegg har aggresjonen gått innover, eller blitt tatt ut over noen som muligens ikke alltid har fortjent det. Det jeg trenger å gjøre er å bruke denne aggresjonen mot det å komme meg ut, opp og videre. Den skal være en drivkraft, slik at energien til å jobbe meg videre ikke kanalisert over på uviktige ting, og dermed driver kraften ut av meg på det som ikke er oppbyggende og fremadrettet. Jeg blir sliten av å ikke gjøre noen verdens ting. Nei, det å bli sittende stagnerer meg. Sikkert også grunnen til at jeg føler en slags lammelse, og ikke så rart siden blodgjennomstrømningen hindres når jeg ikke er i bevegelse, og derav denne smerten. Smerte ja. Det er mye smerte i endring…

Så, på tide å endre fokus. Og da går jeg ut i vårsola, for jammen meg skinner den i dag, og faktisk varmer den ganske mye. Det er da noe å glede seg over. Våren og påskeuken er en tid jeg gjerne skulle hoppet over, men det mye jeg faktisk kan glede meg over. Selv om jeg ikke har fått stullet og stelt ute på hageflekken min, så spirer og gror det. Ja, vi våkner alle til liv. Nå gjelder det bare å øve meg på å godta at motgang gjør meg sterkere, og om litt kjenner jeg mestring på det jeg ikke klarte i går. Jeg rykker stadig fremover, og spesielt om jeg legger godvilje og godt humør til. Eller bruker denne aggresjonen for å komme meg videre. Det er jo det den er ment – min drivkraft…

God påske!