ANERKJENNELSENS PRIS…

… Hvem søker jeg mest anerkjennelse fra…

Hei, og skulle gjerne skrevet god morgen, og jeg ønsker selvfølgelig alle en god morgen, men jeg har ingen god morgen selv, det må være lov å si. Akkurat nå biter jeg tennene sammen, prøver å finne en god stilling, slik at isjiassmertene ikke skal kjenns så uutholdelige. Trodde de var på vei bort. Den gang ei. Jeg søker kanskje trøst, for det trenger jeg nettopp nå…

Og gjett om jeg prøver med positive tanker. Nei, ingen pessimist. Noen lyspunkter finner jeg selvfølgelig, og føler det som hjelper aller mest nå er å gråte, for tårer er forløsende. Og jeg innser at jeg trenger å ta meg flere pauser inn imellom, og det velger jeg å gjøre nå. Bare være – og puste. Fokus innover, og forstå hvilke utenforliggende årsaker som forvirrer følelsene.

Påske er tid til ettertanke. De starter med følelsen, og tankene kommer. Smerten. Lidelsens tid er her. Jeg skaper den…

Etter å ha lest dagens tekst ble det vel også mer innlysende for meg. Stilte meg spørsmålet: Er det slik at jeg stiller krav til andre om å gi meg oppmerksomhet? Forventer jeg anerkjennelse for det jeg gjør, så vel de rutinemessige oppgavene som det jeg gjør mer med glede? Ønsker ikke å tro jeg er herskesyk, men kontroll kan jeg ikke se bort ifra at jeg liker å ha.

Ja, jeg har avdekket mine behov for anerkjennelse. Det er vel noe vi alle er på søken etter. Men, når det er sagt, er jeg på langt nær god på å anerkjenne meg selv. Jeg tar nok meg selv for gitt, mer enn jeg har villet innse. Så kan hende er det slik at følelsesforandringer og smerte skyldes søken etter anerkjennelse så vel fra meg selv og ikke bare fra andre. Er det følelsene jeg vil kontrollere?

Dermed ble det klart for meg at behovet kan virke forkrøblende på meg. Det å hele tiden strebe etter – uroe meg for å ikke klare alt, og aller mest hva andre tror og mener. Vil jeg bli mindre verdifull om jeg ikke pisket meg frem hele tiden? Denne «rovdriften» på meg selv, denne strengheten gjør mitt liv mer uhåndterlig. Autopiloten gjør meg mindre oppmerksom. Hva anstrenger jeg meg for? Underkastelse av andres meninger…

Resultatet blir jo at jeg presterer dårligere og dess mindre klarer jeg å utrette. Tapper meg selv for energi hver gang jeg tenker at jeg er ubrukelig. Jeg har ingen ting igjen til det som virkelig betyr noe; synet på meg selv. Jeg skulle egentlig, på dager hvor jeg automatisk påtar meg skyld for alt det som går galt, heller tenke at det er akkurat slik det skal være. Jeg er på vei… Det smerter å være i endring.

Min falske stolthet, den som opptar tankegangen på om hva andre mener om meg, skal jeg forsøke å drive på flukt, slik jeg har flyktet fra meg selv. Jeg vet så alt for godt at jeg ALDRI kan gjøre alle til lags, men meg selv kan jeg vertfall klare å glede. Mine tilkortkommenheter er mitt ansvar, og bare jeg kan endre dem, og det skal jeg uten å måtte krype for andre – en dyr pris for å få anerkjennelse…

Gjør det enkelt heter det. Er ikke alltid så enkelt siden jeg kompliserer alt. Motstanden i meg – trekker meg tilbake. Har jeg fulgt alle drømmene mine eller er jeg tilfreds med middelmådighet? Trenger jeg å være best? Nå forsøker jeg å snakke meg bort fra mine «brennende begjær» og det jeg virkelig har lyst til.

Troen på meg selv… Kan jeg? Finner unnskyldninger. Penger. Kunnskap. Og igjen; nei, jeg er ikke flink nok, sterk nok, bra nok… Så, det er jo denne frykten og alle bekymringene som forteller meg at noe skal endres. Noe eller noen holder MEG tilbake, og denne noe er mye meg selv. For alt dette noe har jeg klart før. Eller, i dette noe ligger også frykten for å såre.

Frykten er irrasjonell. Tankene skaper all denne motstanden i meg. Tenk om… Få det bort, visk det bort og heller si: Tenk når… Jeg vil ha selvtillit. Hva vil jeg egentlig med den, om jeg ikke klarer å bruke den til det jeg vil, mine mål og drømmer. Jeg trenger å virkelig vite hvor jeg vil og tørre å tenke tanken helt ut, for da snakker jeg virkelig.

Selvtillit er et verktøy, et handlingsverktøy. Jeg sier ordet til meg selv: SELVTILLIT. Jeg trenger selv å handle for å oppnå, for å mestre og for å få denne selvtilliten. Og ja, andres heiarop hjelper, men om jeg selv ikke har troen på meg selv vil jeg aldri nå mine hårete mål. Da har jeg allerede gitt opp før jeg har begynt. Realiteten er, når samme mønsteret dukker opp, igjen og igjen, er det fordi det ikke er løst…

Hvilke tanker skal jeg velge å gå ut i dagen med? Hva med å ha fokuset på min indre styrke. Jeg er akkurat her jeg skal være, i bevegelse, i brytningen mellom noe vanskelig og noe som skal komme, i en overgang til noe bedre, om jeg tillater det vonde å slippe taket og ikke bare holde fast i det med selvmedlidenhet. I stedet vise meg aksept og anerkjennelse uansett hva som skjer. Hastverk og utålmodighet motvirker fremdrift, så jeg velger å se dagen an. Jeg velger å si: BRA NOK!

NEI, JEG VIL IKKE AT DU SKAL SYNES SYND PÅ MEG – BARE SE MEG… Se deg selv Heidi, anerkjenn deg selv først og fremst! I lengden er det den billigste måten…