Dugnad, for hvem?

Er mitt bidrag for egen vinnings skyld, eller for fellesskapet?

I over ett år har vi holdt på med en nasjonal dugnad, en dugnad for å ikke videreføre koronaviruset til andre mennesker og dermed lettere ta kontrollen over viruset. Alle har ikke vært like aktive i denne dugnaden. Rett og slett gitt beng i regler og anmodninger. Enkelte har trosset forbud om å samles i større folkemengder, hvor to meter, eller også en-meteren har vært umulig å fastholde. Mennesker har møttes i lystige lag, hevet sine glass, danset og i det store og hele vært i overkant intime. De har helt glemt av denne dugnaden, som altså innebærer å holde avstand for at vi alle en dag kan klemme hverandre igjen. Dugnad er noe som gjøres for felleskapet, for alle beste, og ikke for at noen få skal nyte godt av enkelte goder fremfor at alle andre også skal få, en dag…

Til helgen er det dugnad i borettslaget jeg bor i. Jeg vet at mange ikke kan, det være seg sykdom, alder eller av andre akseptable hindringer. Det er forståelig, de er unnskyldt og skal ikke sitte med noen som helst dårlig samvittighet for å ikke kunne delta. Der imot alle unnasluntrere, de friske, kall dem gjerne late, skulle jeg ønske satt i sofaene sine med en stor dose skamfullhet. Det er de samme hvert år, som snylter på andres velvilje til å forfine og vedlikeholde borettslaget. Noen kan sågar påpeke hvor flinke vi er, sagt på en måte som medregner dem selv. De snakker om hvor fint det blir mens de rusler videre inn i sin egoistiske verden. Og så er det disse som aldri beveger seg lenger enn sine egne inngangspartier, koster litt foran døra si, drar opp en løvetannblomst som sto i den ellers så gjengrodde og ustelte hekken ved siden av. Jo da, fei først for egen dør – et velkjent ordtak, og det er vel kanskje det som er det aller nødvendigste i det lange løp…

Jeg ser med et noe kritisk blikk på dugnadsånden…

Mulig jeg er hard nå, for jeg vet jo ikke hva som ligger bak at noen ikke deltar. Det finnes mange usynlige «skavanker». Og jeg vil nødig angripe dem. Men jeg lurer på hvorfor noen velger å bo i et borettslag – et fellesskap for mennesker, hvor faktisk dugnad er et av virkemidlene for at et borettslag skal kunne fungere og være trivelig for alle. Selvfølgelig er det slik at noen bor her for å slippe å gjøre alt dette vedlikeholdet, som også må gjøres om man har eget hus vel og merke. Det er for meg en del av det å ta ansvar for eget liv og virke. De som alltid overlater arbeidet til andre er kan hende de som ikke klarer eller makter å se på eventuelle problemer eller utfordringer. Lukker helst ører og øyner for det som skjer utenfor sin egen verden – det angår ikke meg.  Like fullt kan enkelte finne på å klage over at alt er i dårlig forfatning og helt forferdelig å se på. I sine egne hus kan de gjerne syte og klage så mye de orker, men i et borettslag synes jeg det er uhørt.

Hvor vil jeg med dette? Jeg kan for eksempel sammenligne dugnaden med en dugnad for at vi alle kan ha det godt, uansett hvor vi bor. En dugnad for fellesskapet, for menneskeheten, akkurat som koronadugnaden. Egentlig ønsker jeg å peke på alle outsiderne, eller de som går rundt og drømmer om et bedre liv, men aldri gjør noe for å oppnå drømmene. De forventer at godene kommer «rekendes på ei fjøl» ved å bare sitte å vente lenge nok. Se på de andre, alle dem som jobber hardt for at både dem selv og de evige drømmerne kan oppleve mer lykke.

Jeg snakker om dem som klager over hvor ille det er fatt med dem, men like vel åpner en ny flaske av billigste sort vin – det er så synd på meg, jeg orker ikke dette mer… Og ja, jeg vet de er avhengige, og at avhengigheten styrer. Likevel har alle et valg. Jeg tenker på alle som stadig utsetter; i morgen, men ikke i dag – de som vet de trenger å endre livsstil for å få det bedre, men ikke innser at i et fellesskap kan endring best oppnås. Noen ganger kan faktisk andres “sårende” ord være rettmessig. De inviterer til “dugnad” for å hjelpe selv den gjenstridige og ensomme, for sjelden har noen fått til de store omveltninger på egenhånd.

Men ingen kan tvinges til noe de selv ikke vil eller ser meningen med. Det oppnås ikke gode resultater ved å “kontrollere” andre eller befale noen til å gjøre en endring om de selv ikke vil eller forstår hva det skal være godt for. De fleste trenger et eierskap i et tiltak hvor de kan se at det er til sitt eget beste, og at resultatet også kan påvirke omverdenen. Selvfølgelig vil det alltids finnes noen som trives best med hvordan de lever og har det, uten tanke på sine medmennesker. De vil vi nok aldri se i dugnadsgjengen. Da er det vel opp til oss andre å «friste» dem til å bli med eller bare godta at de ønsker å leve sine liv.

Ja da, jeg var selv en person som sto og så på, eller rettere sagt satt i sofaen og forbannet verden rundt meg for å ikke bidra nok i mitt liv – for at jeg skulle få det bra. Jeg satt og råtnet på rot, selvmedlidende i alkoholrus, mens jeg krevde av andre; at de skulle feie for både egen og min dør. Og jeg skal ikke se bort i fra at det bor noen slike her i borettslaget også. Og akkurat nå skrev jeg slike med vilje, for slik blir de som lider av avhengighetssyndromet beskrevet. Slike personer som ruser seg på substanser (Alkohol, piller og narkotika) eller aktiviteter (Gambling, dataspill, sex m.m). Kjenner du noen slike? Og igjen, jeg var en slik da jeg måtte ha alkohol. Helt til jeg innså at alle de andre, de som deltok i dugnader, i selve livet hadde det så mye mer moro enn det jeg selv hadde. Jeg måtte melde meg inn i livet igjen, begynne å delta på livets premisser – delta på dugnadene. (Når det er sagt har jeg alltid deltatt på borettsslagsdugnadene, selv de gangene jeg aller helst skulle blitt hjemme og “sovet ut rusen”).

Så jeg er kanskje i overkant dømmende, og skulle konsentrere meg om å “feie for egen dør”. Gjøre en bedre dugnadsjobb i mitt eget liv, og slutte med å peke utover for å finne feil hos noen andre. For det er ikke til å stikke under en stol at mange sikkert strever med å finne seg til rette i samfunnet, og selv i et borettslag skal alle ha muligheter til å leve sine liv. Likevel blir de usynlige så synlige, og jeg skulle ønske jeg kunne bidra til å “dra” dem ut i lyset. Gjøre en dugnad for at også de kan delta i fellesskapet. Jeg vil være litt mer brysom, og forstå meg rett. Mange vil ikke, og det skal også godtas, men de som innerst inne har et ønske, men ikke våger i redsel for å bli sett ned på, de skulle jeg gjerne ville hjelpe, og jeg hjelper ikke ved å dømme dem. Det ligger som regel en årsak bak. Det vet jeg alt om. Kanskje ikke alt, men mye…

Ikke slutte å bry seg, bare ikke overta all kontroll…

Jeg kaster ut hypoteser, kommer med påstander, stiller kritiske spørsmål, og gir noen mulige svar. Men det finnes vel ingen korrekte svar – en fasit på hvordan vi alle skal leve. Jeg tenker at ingen får det bedre ved å sitte på sin egen tue og glo over til naboen og se på hvor fint de har det uten å selv bidra for å få det bedre på egen tue. Uansett kommer jeg ikke utenom at vi alle er forskjellige og har forskjellige behov og ferdigheter. Noen kan mer enn andre. Noen har det bra med slik de har det, og bryr seg ikke om hva andre mener eller gjør. Noen skal alltid bry seg med hva andre gjør. Hva er nå egentlig best, at vi alle bare feier for egen dør?

Apropos tue, se bare på mauren – ingen ligger på latsiden der, så vidt jeg vet. Og ingen tenker bare på seg selv, utenom dronningmauren da, og hun er kan hende lykkelig med det. Hva vet jeg? Og arbeiderne er muligens lykkelige med å streve for at maurdronningen og fremtiden sikres. Paradokset er at dronningen lever kortere enn sine undersåtter. Arbeidsmaurene muliggjør at livet i maurtua kan fortsette slik det har gjort i årtier. Jeg ønsker å være en muliggjører for at de som strever skal kunne våge å lette på sløret og komme mer til sin rett, om de vil. Jeg vil ikke være en muliggjører for å bidra til å dekke over og skjule alle kriser og eller dysfunksjonalitet.  Men jeg ser helt klart at jeg skal akseptere alles valg, og det å forholde seg i ro, er også et valg, og det muliggjør at andre kan bidra mer… Eller?

Et fellesskap krever godt samarbeid…

Noen forholder seg i ro i redsel for å feile. De tror de ikke kan noe, at deres bidrag vil være til ingen nytte. Etter mitt syn kan alle noe, og alle monner drar. Jeg har også levd etter den filosofien helt til jeg innså at det er av mine feil jeg best kan utvikle meg ved å ta nye bedre valg neste gang. Og ved å gjøre noe kan noe endres. Jeg oppnår heller ikke noe ved å ikke forsøke. “Jeg aksepterer å feile – alle er ikke like gode. Det jeg ikke aksepterer er å ikke forsøke”. (Michael Jordan). Jeg ser helt klart at den aller mest bortkastede tiden er tiden jeg brukte på å ikke starte…

Men… Det er også noe med å ikke alltid måtte bry seg, det å hele tiden gripe inn. Jeg vet jeg har hatt tendenser til å ville redde hele verden. Tro at JEG kan holde verden sammen. Hjelpe alle mennesker til sine respektive “hyller, skuffer og båser”. Altså, jeg plasserer folk i hyller og båser jeg tror de hører hjemme. Strekker meg ut, til det ytterste. Jeg bærer – til det brister. Jeg glemmer at jeg lever i en verden der det mest vesentlige og grunnleggende er tuftet på dugnad. Sammen er vi sterkere og sammen oppnår vi mer!

——-

Et sted kan alle begynne…

Sett ut ifra et mulig synspunkt: Det å skrive blogg er på en måte en dugnad. Kanskje en ensom dugnad? Spørs ut ifra hvilken vinkel man ser det? Jeg ser den fra min – et bidrag for mer åpenhet. Både gi videre mine erfaringer slik at min åpenhet kan åpne andres øyne. Muliggjøre for andre til å innse at de trenger hjelp. Eller også at det å ha det vanskelig ikke er unikt – de er ikke alene. Fra tid til annen må vi alle tørre å tåle for å få det bedre. Slik er det med de fleste dugnadsjobber, at man tar i et tak for å få det bedre, enten det dreier seg om covid-19 pandemien eller i et borettslag. Kanskje bare for å få det bedre med seg selv eller i livet generelt. Det kan åpne øynene til at andre også vil bidra i fellesskapet. Det er lov å håpe…

Så et siste spørsmål: Er det slik at det å lære seg, i all ydmykhet, at det å leve i et fellesskaper først og fremst er å lære seg å bidra mer i sitt eget liv og for eget velbefinnende? At om jeg, og mange andre med meg heller skal gjøre noe kjærlighetsfullt for oss selv, slik vi vanligvis pleier å gjøre for noen andre? Det er muligens det som kan kalles ekte dugnadsånd…

For: Vi kan ikke forutsi hva som hender oss i våre livs merkverdige virr-var. Men vi kan bestemme hva som hender i oss – hvordan vi kan ta det, hva vi gjør med det… Og når alt kommer til alt, er det det som virkelig gjelder. (Joseph Fort Newton).

Lav og mose lever i symbiose med noe – er avhengig av noe annet for å leve… Er du avhengig av noen for å overleve?

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s