GÅRDAGENS KVALER…

…og hva de gjør med meg og mine valg…

Skynd deg nå Heidi, noen venter… Venter på hva? Jeg har jo ingen avtale med noen av mine flittige og kjære lesere. Likevel forteller samvittigheten min meg at jeg skuffer dem når jeg ikke legger ut innlegg, store eller små, når jeg normalt pleier. Søker jeg annerkjennelse? Søker jeg det å være av betydning for noen, eller at jeg selv føler jeg betyr noe for noen?

Jeg stresser meg selv opp, og jo mer jeg stresser, jo verre blir det. Ro ned, pust ut!

—–

Det har vært en kranglete morgen, i den forstand at ting ikke har gått helt på skinner. Vel, slik jeg ønsker og hvordan jeg normalt pleier å lage den. Skulle nesten tro det var dagen derpå, for 18.mai morgenene var ofte av det slaget hvor jeg aller mest ville forbli i senga. Noen ganger er jeg sikkert en smule skrullete. Tror at alt jeg gjør, eller ikke gjør har påvirkning på hvordan andres morgenrutiner og dagen videre blir. Det er i og for seg ikke så dumt tenkt, for vi påvirkes ofte av hverandres handlinger.

Men jeg er heldigvis ikke bakfull. Selv om det var tungt å stå opp i morgentimene var det mest fordi jeg ikke har fått ordentlig med søvn på lenge. Det er noe med å komme seg i seng til noe lunde akseptabel tid om kvelden også – helt om natten, helt om dagen. Samtidig har det vært viktig for meg å sette meg selv til side for å være der mer for andre, og spesielt for mine to barnebarn i helgen som var. Etter at de dro hjem har jeg kan hende trengt disse timene for meg selv før jeg la meg…

Så: Kanskje er det et savn også, at jeg lengter etter å kunne ha dem oftere, at jeg kan være der for noen oftere. En person andre kan søke trøst og støtte hos oftere. Det å få vise omtanke og omsorg – være en som trøster og gir trygghet for noen oftere.

—-

Jeg er et vanemenneske, og mine rutiner liker jeg å fastholde, så når det blir endringer på agendaen, forkludres det i mitt hode. Forskjellen er at jeg nå merker det raskere, og klarer å roe ned, ta en tenkepause før jeg går videre. Nå kjenner jeg at jeg har lagt bak meg problemene, i den grad det kan kalles problemer – for det finnes egentlig ikke problemer, men utfordringer som skaper muligheter til å utvikle meg. Selv om jeg vet hva jeg skal gjøre for å raskere komme meg ut av tankespinnet som drar meg inn i en ond spiral, så er det enkelte ganger jeg liksom «forguder» det å bare se alle vanskelighetene. Til og med nyhetene på radioen underbygget hvor kjip verden kan være. Samtidig er jeg lettet over at jeg ikke er én av dem som i ruspåvirket tilstand laget bråk og tumulter. Heldigvis var min 17. mai alt annet enn fyll og fanteri.

Tankene tar meg tilbake til hvordan det var. Er det sen-abstinenser som raser? I alt dette tillagde kaoset, eller normale reaksjoner for en med avhengighetssyndromet, ringte en person som trengte litt oppmuntring i all sin ensomhet. Plutselig var mine vanskeligheter bagateller i forhold; jeg glemte hva jeg hadde gått rundt og irritert meg over. Selv om første tanken var, da mobilen ringte, at nå blir jeg enda mer forsinket; skal jeg la være å svare? Jeg så hvem som ringte, og visste at denne personen trengte noen å snakke med der og da. Hvor ble det av mitt ønske om å være der for noen?

På en måte er det en seier at jeg ikke blir gående i negative tanker alt for lenge, men snur dem til noe positivt: Trengte denne pausen eller påminnelsen om viktigheten av å se meg rundt. Det å få fokuset bort fra meg selv, og kall det gjerne selvmedlidenhet, det gir livet nye dimensjoner om hva som er viktig å leve for. Jeg kan ikke hjelpe noen om jeg selv ikke har det godt med meg selv heller, men i mange tilfeller ser jeg det ikke før jeg, eller noen andre som i dette tilfellet bryter forbannelsen av å være for selvsentrert. Derfor vet jeg nå at denne morgenen bare var en påminnelse av hvordan det var og hvordan det kunne blitt om jeg hadde fortsatt i samme negative tankebanene. Underbevisstheten jobber raskere enn virkeligheten, men virkeligheten innhentet meg…

Våkne opp! Livet endres gradvis med edruskapen, spesielt om jeg gir meg den tiden jeg trenger. Selv problemer skal jeg ikke unngå, men bare ikke bli i dem. De er til for å løses, men nødvendigvis ikke alle på en gang. Faktisk er ikke alt kaoset mitt ansvar heller, og mye kan jeg bare la være. Godta de tingene jeg ikke kan forandre, og ha mot til å forandre det jeg virkelig kan. Det var sinnsro jeg trengte. For ofte dreier det seg om det å tørre å ta utfordringene. Innse hva jeg kan la være og bryte trolldommen til det som kan se uløselig og uoppnåelig ut. Det merkelige er at på enkelte tidspunkt virker det som om noen har en finger med i spillet. “Noen” gir meg oppgaver å løse for at jeg skal glemme av mine egne selvopptatte bagateller. Når jeg er i ett med meg selv og omverdenen, først da klarer jeg å se forskjellen på problemer og utfordringer.

—-

Løsningen ligger ofte i fortiden. Mine opplevelser og eventuelle kvaler fra i går eller hva jeg ser andre har foretatt seg påvirker meg, og hvilken løsninger jeg velger. Jeg drar en konklusjon, og vil derfor takke både meg selv alle dere som påminner meg om at grunnlaget for å få en best mulig dag i dag ble lagt i går. Uansett har jeg et valg i dag til å gjøre det beste ut av nettopp dagen i dag…

God tirsdag til alle dere fine. Jeg velger å lage den fin herfra og ut. Jeg starter med å gå ut å betrakte…

… Små kunnstverk laget av små barnehender som skaper store gleder…

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s