ER DET LOV Å SI IFRA? Eller er det å være for brysom?

17.maifesten er over, og det skal ryddes opp…

Hele gata ble pyntet til et vakkert skue, men etterarbeidet med å rydde opp gjenstår. Hvem sitt ansvar? I likhet med når et barn har dratt ut alle sine leker, hatt det moro en stund, og forlater lekeplassen uten å levne lekene en tanke mer, ser det ut til at noen har forlatt «festen» uten å hjelpe til med oppryddingen. Hvem skal ta seg av denne ryddejobben? Det er egentlig ikke mitt ansvar, men jeg kan gi beskjed. Og jeg gjorde, skrev et «ryddig» notat på borettslagets Facebookside. Hvordan vil reaksjonen bli? Brydde jeg meg om noe som jeg egentlig ikke hadde noe med? Ønsket jeg kontroll?

—–

Tittet ut av soveromsvinduet… Andre morgenen etter landets bursdagsfeiring, altså i dag, hang bjørkeris og småflagg på lyktestolpene langs med veien fortsatt. Og nei, jeg er ikke ansvarlig, men som den person jeg er, en som liker å ha orden og følge «regelverket», så fant jeg det naturlig å si ifra. Ville de ta det ille opp, ta det som kritikk? Det får så være. Fra min side var det ment som en hjelpsom påminnelse. Eller…

Svaret kom; de hadde glemt det, og jeg tenkte først: Det skal ikke glemmes. Selv det kjedelige skal gjøres, slik et barn skal måtte rydde opp etter seg når leken er avsluttet. Lære seg å ta ansvar for eget liv og medfølgende oppgaver. Jeg sa det ikke, bare tenkte tanken, men helt ærlig – jeg var irritert på noe som ikke var «mitt bord». Hvorfor lot jeg meg irritere? Sikkert fordi jeg er for opptatt av det perfekte. Kontrollfrik! Jeg ble en smule paff, eller egentlig glad da jeg kunne lese noen annens kommentar: Mange har stått på og gjort en kjempedugnad med å pynte til 17. mai på feltet, så da er det supert om alle som eventuelt ser et gjenglemt flagg langs togruten, bidrar med å ta dem ned. Noen andre hadde nok tenkt som meg, men ikke turt å si sin mening før jeg «åpnet munnen».

Det er menneskelig å glemme eller feile. Har jeg så lov til å si ifra om jeg ser noen har glemt noe? Hvor går grensen på hva som er akseptabelt å si ifra om – viktige ting eller uviktige? Hvem bestemmer hva som er viktig?

Tilbakeblikk, hvordan det var da jeg drakk, og stadig glemte… Hvordan reagerte jeg de gangene noen kommenterte? Hadde andre lov til å si ifra til meg at jeg drakk for mye? Ikke sammenlignbart, tenker du, to helt vidt forskjellige situasjoner, men likevel. Om du lurer, jeg tok det ikke særlig positivt… Nei, jeg hadde ikke glemt å skru på korken, men jeg hadde glemt hvordan leve livet på livets premisser, men innrømme det, nei, kom ikke på tale. Ikke min feil heller – pekte alle fingrene utover (minus den ene som alltid pekte mot meg selv). Ikke bare rømte jeg vekk og sluntret unna oppgaver jeg hadde påtatt meg, jeg rømte vekk fra meg selv og mine omgivelser. Fraskrev meg ansvaret. Jeg var syk, for syk til å se det selv, og jeg trengte så absolutt alle påminnelsene. Likevel, mistenksomheten: Ville de kontrollere meg? Og var jeg villig til å ta ansvaret for mitt eget liv. Bare for meg, ingen andre…

Kanskje er det noen som har takket ja til å hjelpe til, i likhet med meg den gang da dagene mine ikke var promillefrie. Da jeg skulle vise at jeg også dugde og dermed påtok meg ansvar for noe jeg egentlig visste jeg ikke klarte å fullføre. Skjulte min avhengighet ved å delta i arrangementer og det hele, men «glemte» bort at det kom noe mer, noe etterpå, opprydding – det kjedelige. Jeg overlot til andre; de skulle ta ansvar for å ordne opp når festen var over. For meg var ikke festen over, ikke enda. Litt til… BANG! «Skjerp deg Heidi – begynn å ta ansvar»! Irettesettelser jeg ikke taklet, så jeg svarte med samme mynt: Pass på deg selv! Sinne og irritasjon. Frustrasjon over og nok en gang komme til kort. Muligens var det en del irritasjon og en stor porsjon sinne hos dem som stadig så meg dra ifra mitt ansvar. Oppgitthet…

Det er vel det vi alle burde gjøre mer av, passe på oss selv og feie for egen dør. Og ikke dømme de som etter vårt hode alltid ser ut til å glemme… Det ligger ofte noe bak – en årsak til hvorfor ting blir som de blir. Men om vi ikke vet, om vi ikke har fått beskjed, om de som uteblir ikke har sagt at de ikke klarer fordi de er syke eller forhindret på annet vis, så drar vi våre slutninger, irriterer oss over ugjorte arbeidsoppgaver – de går alltid fra sitt ansvar, mens vi får jobben. Oppgitthet, sinne og frustrasjon.

Hvem står frem og forteller for uvedkommende om de har et rusmiddelproblem? Jeg gjorde vertfall ikke, men de fleste rundt meg forsto lenge før jeg selv forsto, eller ville innrømme… Når det er sagt påstår jeg ikke at alle som «glemmer» å rydde opp etter seg er rusavhengige, misforstå meg rett. Og nå misforsto du, ikke sant. Jeg dømmer før jeg vet…

For å avslutte eventuelle spekulasjoner så ble det ingen sure miner, bare takknemlighet for at jeg sa ifra, eller påminnet dem. (Og flaggene er borte). Mine bagatellmessige bekymringer er løst…

—-

Så lett å glemme – alle har det så travelt, med sitt… For travle til å løfte blikket litt, se seg rundt. Har jeg glemt noe eller er det noen som trenger hjelp? Er det slik å forstå, man glemmer å ta ansvar for eget liv og skal alltid ta ansvar for alle andre, ha kontrollen. Medavhengighet kalles det også – vi som alltid skal blande oss i, til og med fullføre de oppgaver andre har påtatt seg. Vi som på død og liv skal ordne opp for alle. For jeg er vel ikke helt alene om å være en pleaser og en som føler for å holde orden?

Er det å bry seg om, eller å være for brysom når man observerer noe som ikke helt er som det skal, og sier fra om avviket? Hvor går grensen, og hvilke hendelser kvalifiserer til å bli påminnet om at dette var ikke helt slik det burde være? Og hva burde være, hva skulle og hva må ordnes opp i? Er det overhode noe som må gjøres akkurat nå, eller i går?

Ok, ingen tok skade av at flaggene ikke ble tatt ned når de skulle vært tatt ned (nemlig kl. 21.00 på 17.mai). Reagerte du nå, på at jeg faktisk måtte presisere tidspunktet her. Ble du irritert eller? Jeg hadde sikkert blitt, slik jeg følte på frustrasjon over at flaggreglene ikke ble overholdt. Men det å påminne de ansvarlige var ikke feil, var det vel? De ansvarlige tok det ikke ille opp heller, slik jeg i utgangspunktet trodde. For jeg passet på å ikke angripe og gi dem dårlig samvittighet. Det er et poeng, å si ifra på en hyggelig måte, ikke med pekefingeren i været, og fy-fy… Kan ikke huske noen sa til meg at jeg drakk for mye på en hyggelig måte, men jeg var jo heller ikke så hyggelig selv. Vi blir ofte behandlet slik vi selv behandler andre, med mindre man har lært seg betydningen av å være imøtekommende på tross av uforskammethet, og ved «å se» bak masken.

Om noen påminner oss om forglemmelser eller handlinger vi utfører, som i enkelte tilfeller støter noen, så tenk etter før motsvaret snerres tilbake – vær takknemlig i stedet for sur og gretten. Alle vil det som regel godt. Og til deg som alltid leter etter noe å rette på, og denne deg’en er kan hende meg selv… Tell til ti. Nei, til hundre. Hva ønsket jeg å oppnå? Egentlig ønsket jeg å «rydde opp», men aller mest å gi den ansvarlige muligheten til selv å ordne opp og ikke bli uglesett for sine forglemmelser – den som alltid er for sent ute og som stadig begår feiltrinn.  Ingen er perfekte. Ingen kan bli perfekte, det vet du jo Heidi. Ser jeg etter feil, mine egne feil, slik jeg alltid trodde andre så meg – i andres øyne var jeg en stor feil. Stadig sammenlignet jeg meg med alle andre, de som tilsynelatende var perfekte. Og gjør jeg det fortsatt? Være den flinke. Flink pike! Jeg kommer til å tape om jeg fortsetter med å sammenligne meg med andre og ikke med meg selv i forhold til hvem jeg var «i går».

Jeg innser at mange av mine bekymringer beror på egne holdninger. Kanskje holder jeg fortsatt på med å rydde i mitt eget liv… Men i enkelte tilfeller skulle vi vel være mer brysomme…

Det perfekte bildet, eller…

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s