Åndelighet, en sunn sjel i vekst…

… når jeg er tilstede i eget liv

I Pinsen feires den hellige ånd. Den hellige ånd er Guds kraft i virksomhet. (Mika 3:8; Lukas 1:35). Kort fortalt av Frelsesarmeen: I pinsen feirer vi at Jesus kommer til oss alle på en ny og åndelig måte. Gjennom Den hellige ånd kan Jesus nå være levende og personlig til stede hos alle som vil tro på ham, uavhengig av tid og sted. Og jeg stopper her… Og sier heller at for meg er åndelighet alt som gir meg livsglede og vekst.

For jeg er ingen personlig kristen, men like fullt har jeg en ånd – en kraftfull sjel og en tro. Tro på livet i seg selv, og et håp om at alle kan se verdien av seg selv og sin åndelighet. I så måte er gudsbegrepet sentralt for meg, i den forstand at jeg tror på det gode i mennesker. Gud er kjærligheten vi bærer i oss i våre hjerter, og åndelighet er den kraften vi har til å vise hverandre medmenneskelighet og kjærlighet. Slik jeg forstår det, innebærer det at jeg er bevisst mine svakheter og er ærlig om dette til mennesker jeg velger å ha i mitt liv.

Alle former for avhengighet overskygger våre evner til å gi og få kjærlighet, til å være inkluderende. Avhengigheten legger lokk på våre følelser og vår iboende kraft til å vise hvor verdifulle vi alle er. Den gjør oss selvsentrerte og egoistiske, hvor ingen sunn sjel har plass. Når jeg sluttet med å diskutere med meg selv om det fantes en reell mulighet for å kunne «nyte» alkohol igjen, og innså hvilke virkelige verdier jeg hadde, og forsto at jeg ikke trengte noen form for falske stimuli for å vise dem, da kom livsgleden og veksten tilbake. Da så jeg også andre mennesker og deres kraft i virksomhet.

*

Stolthet og higen etter materielle goder nedsetter eller visker ut min åndelighet. Intellekt påvirker også mitt sjelsliv om den brukes til å skaffe meg prestisje og for å virke ufeilbar. Det å fremtre som om jeg er bedre enn jeg virkelig er, vitner om en usunn sjel. Heller ikke om jeg skulle bruke min historie som et påskudd for at andre mennesker skal synes synd på meg og ta vare på meg vil gjøre meg hel. Med andre ord fraskrive meg mitt ansvar for egen vekst, slik jeg ble «tvunget» til å gjøre gjennom alkoholen. Det vil være å flytte min avhengighet til alkoholen over på mennesker, og er jeg da i pakt med min ånd? Eller hvilken ansvarsbevissthet er det?! Jeg ser også at jeg i og for seg var avhengig av mennesker da jeg drakk, i den forstand at jeg trengte å ha syndebukker for mine svakheter og noen å skylde på for mine feil.

Som nykter har jeg lært meg betydningen av å være tro mot meg selv og utvise ærlighet, og da først og fremst til meg selv. Det handler også om en bevisstgjøring av mine tilkortkommenheter, de som kommer mer til overflaten når jeg forsoner meg med min fortid – at den jeg var da jeg drakk var en annen, en forvillet sjel uten tro … Nå er jeg i bevegelse, jeg arbeider trutt og stadig, uten skyld og skam. Ei heller ved å projisere eventuell skyld og skam over på andre. I så fall, om jeg hadde fortsatt med å være selvsentrert hadde jeg fortsatt vært åndelig syk. For det handler om å se meg selv i samspill med andre – jeg er en del av det store hele, og hvor min styrke kommer til uttrykk når jeg våger å overgi mitt ego.

Når jeg godtar meg selv som en sårbar person ser jeg også verdien av meg selv. Mine sårbarheter er min styrke når jeg våger å vise meg selv gjennom ærlig å dele min historie. Noe skal for alltid forbli i mitt indre, og med god samvittighet, så lenge jeg vet jeg har vært tro mot meg selv og min sjel. Når jeg godtar at slik var det, og erkjenner at jeg ikke er ufeilbar, da frigir jeg mulighet for videre vekst. Dette kaller jeg tilstedeværelse i eget liv – å være i åndelig nærvær.

*

Alkoholavhengighet er ofte et symptom på noe bakenforliggende. Som et symptom på en åndelig sykdom – sjelslivet er rokket ved av noe eller noen, hvor det åndelige forfall har blitt et resultat av for eksempel traumer i forhold til situasjoner eller opplevelser. Det betyr på en måte det å gjøre seg selv avhengig av noe eller noen for å klare å eksistere og å føle seg «hel». I virkeligheten er man alt annet enn hel, og man har mistet troen på seg selv til å håndtere livet på livets premisser. Alt og aller virker til å være imot oss siden våre følelser har blitt våre fiender. Vi lever i et usunt legeme med en usunn sjel!

Jeg flyktet fra både de gode eller dårlige følelsene og inn i alkoholrusen, den jeg trodde skulle gi meg sjelefred, som skulle lege alle mine sår og frigjøre meg. I realiteten var alkoholen en forkledd djevel. Jeg begynte å drikke av en grunn, og fortsatte av en annen fordi alkoholen frarøvet meg min forstand til å se forskjellen på det selvutslettende og oppbyggende.

Et spørsmål kommer: Valgte jeg alkoholen eller valgte alkoholen meg? Slik jeg forstår meg selv, i etterpåklokskap, lå avhengigheten, uavhengig av til hva, i mine gener. Jeg hadde nedarvet en forståelse av å ikke tro på meg selv, og til å virkelig erkjenne mine sårbarheter og dermed våge å være nettopp meg selv, med mine tilkortkommenheter, og ikke underkaste meg alle andre som i mine øyne hadde makten og visste best. Som nevnt ville enhver form for avhengighet til noe eller noen overskygget mitt sjelsliv – åndeligheten, mine følelser og muligheten til å vise den rettmessige meg og mine sårbarheter, eller rettere sagt mine styrker eller svakheter.

Jeg mistet min åndelighet da jeg satte meg i en posisjon, og hvor min bittersøte selvmedlidenhet trodde andre tok fra meg meg selv. Mitt forfall fortsatte, og min sjel fikk aldri ro, og min åndelighet ville aldri kunne bli fullkommen igjen så lenge jeg ikke var villig til å godta at bare jeg selv kunne redde meg.

Som nykter har jeg jobbet med å finne tilbake meg selv og min åndelighet, og befri meg fra egoismen og dermed vedkjenne meg mine svakheter – denne streben etter å være perfekt og det å tro jeg ikke trenger andre. Jeg har innsett at det var avhengigheten til alkoholen som skjulte min åndelighet og la dermed også lokk på mine følelser. Alkoholen nullet ut mine følelser og gjorde meg forsvarsløs. Ergo mistet jeg evnen til å forholde meg til virkeligheten i mitt liv, til min indre kraft – min åndelighet.

En dag av gangen har jeg arbeidet, steg for steg. Gått i meg selv, skrellet av lag på lag for å komme inn til den virkelige meg og å finne tilbake til min åndelige helse. Det finurlige er; jo «friskere» jeg blir, jo mer ser jeg hvor mye hjelp jeg trenger fra andre.

Når jeg setter min stolthet til side, slutter å strebe og heller viser mine ekte sårbarheter, når jeg lar andre ta del i mitt sjelsliv, litt etter litt, og når jeg opplever andres (kj)ærlighet – av de som engang bar håpet, da har jeg innsett og fått erfare at jeg selv er en håpsbærer for de som enda streber…

Fortsatt god pinse – i åndelighetens tegn.  Og i håpet vi alle bærer i oss, om vi trer bort fra higen etter alt det materielle og perfekte.