Forunderlige tanker og sammenligninger kommer fra tid til annen…

… Og vil du forstå, så forstår du…

Det er som om da jeg fortalte at jeg trengte en pause fra skrivingen, og jeg på en måte slapp taket, at jeg fant ordene. Jeg var ikke lenger bundet av min egen trang til å måtte «forkynne» historier. Uten sammenligning, ble det veldig klart hvorfor det å slippe taket er så viktig, om det dreier seg det å stå fast i skrivesperren eller det å stå fast i et destruktivt handlingsmønster, som til sammenligning det å ruse seg faktisk er. Som egentlig ikke kan sammenlignes…

En annen ting er det å godta det jeg ikke kan gjøre noe med, og heller konsentrere meg om det som faktisk er noe jeg kan løse. Til eksempel dette hersens furupollenet som svirrer som en tett, gul tåke, og legger seg som et klebrig teppe over alt ute – balkonggulv, utemøbler, og om jeg åpner dører så svirrer det inn og legger seg på alt innendørs også. Kjenner det irriterer i nese og hals, og ikke minst irriterer det meg. Jeg kan ikke stoppe det fra å komme, men jeg kan for eksempel la være å la dører stå åpne. Da forminsker jeg vertfall støvet inne. Og jeg kan rengjøre tingen ute, spyle det vekk, selv om det vil komme nytt. Slik er det med mange ting – det som tas bort, vil ikke komme igjen, men kan hende nye ting, om ikke så uoverkommelig mengder. Etter hvert vil det avta, slik som smerter avtar når jeg gjør nyttige og gode forholdsregler, slik jeg gjorde i forhold til alkoholen og alle fysiske og mentale konsekvenser.

Ofte dreier det seg om forebygging. Tilrettelegge for å best unngå det som hemmer, som skader, som irriterer eller lager uromomenter i ens liv. Likevel vil noe komme, og det kan kanskje ikke unngås, men da er det viktig med grundig etterarbeid. Slik også i rusbehandling. Først og fremst forebyggingsarbeid for å redusere faren for at noen blir avhengige av alkohol eller andre rusmidler. Om det likevel skulle slumpe til, og det kan ikke unngås, at enkelte ikke klarer å motstå trangen til å ruse seg, så vil opplegget for å minske skadene være avgjørende. «Rydde unna» litt etter litt, skrelle av skall etter skal slik at vedkommende selv lettere kan se bakenfor likegyldighetsfølelsene, de som dekker til de innerste følelsene man ikke har orket å se og kjenne på og heller har drukket og ruser «bort» Vel, de går ikke bort, men legges lokk på i stedet. Og for å komme til de bakenforliggende årsakene må rusen først bort.

Hva er dette pollenet godt for, annet enn at treene skal formere seg og for at enkelte insekter kan lage honning? Kunne det ikke vært mer moderat, og dermed mer overkommelig å ta bort. Og hva er alkoholen godt for, annet enn å være et middel for å lette på stemninger, til å hjelpe introverter til å ta kontakt og til å muntre mennesker opp. Begge har vært der i uminnelige tider, og vil fortsatt være der i uoverskuelig fremtid. Det er som sagt om å gjøre å begrense skadene. Men jeg kan ikke hugge ned alle trærne, slik jeg ikke makter å ta bort alle rusmidler.

Men jeg kan som sagt begrense tilgangen eller rydde av veien uromomenter. Ja, det trengs å rengjøres for å komme inn til det opprinnelige, både med hensyn til seg selv, følelsene og det åndelige, og til det man omgir seg med. En mulighet er å spre kunnskap om hva rusmidler kan gjøre med oss og heller hjelpe mennesker til å håndtere sitt følelsesliv uten rusmidler. Og med hensyn til pollenet, vask det bort, vertfall det som hindrer meg i å sette meg ned og slappe av ute på balkongen.

Merkelig sammenligning tenker du. Mulig. Så jeg får prøve å skrive det på en annen måte. Altså, gi videre kunnskap for å forebygge og eller hjelpe noen til å forstå hva rusmidler gjør med dem og deres omgivelser. Da er det en fordel å inneha de riktige kunnskapene om nettopp dette, gjerne overført fra likepersoner, de som også påminner meg om verdien av å ha foregangspersoner som skaper trygghet. For ikke å glemme sunne og positive egenerfaringer om egen tilfriskning og edruskap.

Selv om jeg har møtt mange vanskeligheter og utfordringer gjennom årene som nykter, har noen aldri sviktet meg – stilt opp og hjulpet meg til å finne nye, bedre løsninger for å komme videre. Selv det å ha noen der beskytter meg ikke mot problemer; og hadde det vært slik, så ville jeg ha gått glipp av kjærkomne lærepenger, som har forandret og formet meg og mitt liv. Jeg kan ikke se at jeg kunne lært meg bedre på annet vis. I stedet har jeg fått disse utfordringene eller mulighetene, men aldri mer enn jeg kunne håndtere. Også når jeg har vært redd for at min situasjon var truende eller for uoverkommelig for meg, fantes det alltid hjelp, vegledning og trøst innen rekkevidde. Det var bare opp til meg å ta det imot, når jeg behøvde det som mest, og det har jeg gladelig gjort.

Vanskeligheter dukker fortsatt opp i dag også, men nå er jeg ikke redd. Mine erfaringer beviser at jeg kan lite på at noen er der for meg og hjelper meg gjennom hva som enn hender, det jeg selv ikke makter på egenhånd, for det skal jeg selv ta meg av. Enkelte ganger, og det høres nok merkelig ut, at når kriser har oppstått og jeg har handlet ut ifra hva jeg har lært, eller jeg har forholdt meg som om jeg ble tatt hånd om i oppståtte risikofylte situasjoner, så har noen liksom vært der og holdt en vernende hånd om meg. Det er når jeg er i kontakt med meg selv og min åndelighet, oppnådd ved å ha gjort meg positive erfaringer, at mulighetene kommer og løsningene skjer. Så i dag vil jeg overlate og gi slipp for å se hva som skjer…

Fortsatt gjelder en dag av gangen for meg også. Idéen med 24-timers-livet gjelder først og fremst følelseslivet. Følelsesmessig sett må jeg ikke leve i gårdagen, heller ikke i morgendagen. Jeg har tvilt på hvordan denne idéen fungerer i samfunnet som helhet, om det i det hele tatt hadde fungert om vi ikke skulle tenke på morgendagen og fremtiden. Det er jo nødvendig med planer, og ikke minst det å tro at planen vil fungere for å oppnå målet til slutt. Så har jeg sett og erfart: Det handler om å ha troen, men tro alene bygde aldri «huset jeg bor i». Nei, det trengtes en god plan, arbeidsplan og så, det viktigste, sette planen ut i virksomhet og virkeliggjøre drømmen. For tro uten handling er død. Derfor, og fordi jeg har erfart at de gjerninger som sikrer mitt liv og vekst best, oppnås ved handling for å hindre stagnasjon …

 … Og opphopning av pollenstøv… Ja, tilbake til sammenligningen.

Jeg kan jo lukke øynene og tro at pollenstøvet forsvinner. Før eller siden vil det kanskje det, når regnet kommer og skyller det bort, men det er bare det som ligger på overflaten. Og overflatene har jeg også god erfaring med å ta. Sjelden bra i lengden, om jeg vil til bunns i problemene, det som var årsakene til at jeg tydde til alkoholen som løsningsmiddel. Det hjalp ikke i det hele tatt. Jeg måtte ta grep, ikke bare tro at alkoholtrangen ville gå bort og alt skulle bli bra. Jeg måtte ha et mål, tro på at jeg ville klare det og så gå til handling: Be om hjelp! For jeg innså at jeg ikke maktet denne store jobben på egenhånd. Men dette pollenstøvet, det kan jeg ordne opp i på egenhånd. Jeg mener å vaske det bort. Eller …

… Jeg kan velge å utsette å gjøre noe med det også, slik jeg faktisk har tenk å gjøre nå, men bare for noen timer, til den verste spredningen er over. Jeg vil ned til stranden, kanskje bade, skylle av meg selv eventuelt støv, for så å komme tilbake, uten irritasjon i sinnet og vaske ned hele balkongen. Bare så det er sagt, ikke den løsningen jeg vil anbefale å benytte om man har et ønske om å slippe å ruse seg. Da hadde jeg tatt grep med det samme første tanken kom, ikke utsette og utsette, for plutselig er det for sent. Men like fullt, man må være klar, klar for å be om og klar for å ta imot hjelp, for ellers blir det sjelden et godt og levedyktig resultat.