Innsikt i meg selv…

… og å slippe taket

Det har gått noen dager siden jeg skrev denne historien under, og siden det har vært en del oppdateringer og endringer i programmet jeg skriver bloggen min, har jeg hatt vanskeligheter med å overføre eller legge ut mine skriblerier (leste den inn på video istedet). Tatt tid å komme inn i det nye, og det skapte en smule frustrasjon, det skal ærlig innrømmes. Så jeg måtte bare slippe tankene på det noen dager, og i går gikk det et lys opp for meg. Så ja, det hjelper å få tingene på avstand, ikke minst å slippe taket…

*

Mye har dreid seg om å slippe taket i det siste, ikke bare ta en bestemmelse, men å sette noe ut i handling. Action! For å slippe taket trenger jeg å erkjenne at noe ikke er helt som det skal. Utfordringer skaper indre konflikt og lager bilyder i følelseslivet. Til og med i mine holdninger til hva jeg føler. Skyver jeg dem bort? Når tankene rundt omstendighetene og holdningen er endret er det lettere å gjøre en endring – å handle. Å gi slipp!

Forleden dag leste jeg om en person som iakttok og undret seg over en fugl som stadig steg høyere og høyere til værs uten at den la så mye arbeid i det. Og det har fasinert meg selv, det å se på enkelte fugler som ikke ser ut til ha noen bekymringer der de svever og stiger med luftstrømmen opp mot himmelen. Et beskrivende eksempel på en skapning som virkelig slipper taket til fordel for naturens krefter. Som jeg leste, er det vel slik at fuglene har nedarvede egenskaper til å overlate og stole på krefter sterkere enn dem selv, at de har gitt fra seg sin egenvilje, og flyr i den tro, eller fordi de øyensynlig vet at de ikke kan annet gjøre enn å gi slipp. For om egenviljen styrte den, ville det «ødelegge dens frie flukt».

Egenviljen har tatt rotta på meg mang en gang. Etter at jeg ble nykter, har jeg benyttet lærdommen om å legge bort egenviljen til fordel for villighet til å gi slipp. Og tro ikke at jeg har klart det hver gang jeg støter på utfordringer. Nei, så automatisk har det enda ikke blitt, slik som for fuglen. Men jeg får stadige påminnelser og erfarer at når jeg, uvitende egentlig, legger noe bort fordi jeg ikke helt finner den rette innfallsporten til å løse problemet, så kommer løsningen av seg selv. Så kanskje jeg kan si jeg har innarbeidet et mønster om å godta vanskeligheter, la dem bero en stund og tenke over om det er mitt ansvar. Er det noe jeg skal ordne opp i så kommer den passende anledningen når jeg er klar, og finner jeg ut at andre har ansvaret lar jeg det være. Det vil si når jeg har klart å gi slipp, for det hender som sagt jeg glemmer å stoppe opp, ta en tenkepause i stedet for å kaste meg over ulike oppgaver.

Jeg har også erfart at det hjelper sjelden å bli irritert og sinna, heller ikke om disse følelsene er kanalisert mot rett hold. Det å straffe meg selv om jeg ikke får ting til med det samme er også fånyttes. I tillegg er det dette med hva som er mitt ansvar. Jeg kan ikke gjøre noe med andres problemer om personene selv ikke ber meg om hjelp. I slike tilfeller trenger jeg også gi slipp. Erfaringsvis vet jeg hvordan noens innblanding i andres privatliv kan forårsake mer skade enn nytte. Som for eksempel da enkelte la seg i hvordan jeg valgte å leve mitt liv. Vel, valgte og valgte. Jeg begynte å drikke av en grunn og da valgte jeg, og fortsatte av en annen, og da hadde det blitt til noe annet enn hva jeg ville og valgte. Jeg var på en måte blitt en av alkoholens mange utvalgte. Dette medførte også at jeg ble en person som anklaget eller provoserte mine nærstående for å avlede dem fra å legge seg i hvorvidt jeg drakk for mye eller ikke. Alltid unnskyldninger, for selv om jeg innerst inne visste at jeg hadde et alvorlig drikkeproblem, ble det alltid dysset kraftig ned. Skyld- og skamfølelsen fikk meg til å flykte mer inn i alkorusen. Og dermed gikk jeg enda sterkere i forsvar, klandret og kranglet med alle om både det ene og andre, og dermed var fokuset tatt bort fra hovedproblemet; hvor mye drikke Heidi?

Mot slutten av min drikkekarriere brydde jeg meg ikke lenger. Jeg ga opp. Orket ikke mer, og det resulterte i at jeg uvitende slapp taket. Mulig alles mas også hadde satt sine spor, selv om det faktisk ikke hjelper så mye hva andre ønsker, om jeg selv ikke er klar for og vil gjøre endringer. Like fullt erkjente jeg min maktesløshet overfor alkohol, og etterhvert forsto jeg at jeg selv ikke hadde styrken til å bekjempe min sykdom. Jeg ga slipp og ba om hjelp. Jeg, som alltid skulle klare alt på egenhånd ba om hjelp. Jeg overlot til andre, til noen som var sterkere enn meg selv, til noen som hadde mer kunnskap enn meg – alene er jeg intet…

*

Jeg er ansvarlig for min egen sikkerhet, og om noen stiller meg til veggs klarer jeg bedre å tenke over hvilke svar som kan hjelpe meg ut av situasjonen. Jeg skal helst ikke reagere med vantro eller angripe tilbake på en provokasjon. Oppnår ingen ting ved å rettferdiggjøre meg selv fremfor noen, ei heller ikke å krype for noen. Når jeg klarer å vende meg innover i meg selv, mot min åndelighet, i stedet for å vende meg mot min fornuft eller min vilje for å få beskyttelse, da først ser jeg hva som er det best anvendbare forsvar. Det å overlate… (Som ikke handler om å gi opp, men å gi slipp på gamle idéer, de som aldri førte frem til fremskritt). Og nettopp da finner jeg min indre styrke, den som også tillater meg å godta at denne styrken vokser sammen med andres…

Det var da jeg innså min maktesløshet, hvordan min virkelige situasjon var fatt at jeg forsto hvorfor det var nødvendig å gi slipp. På tilsvarende måten gir jeg nå slipp når jeg står i en situasjon jeg ikke rår og har myndighet over. Hvor min egenvilje aldri kan strekke til. I stedet kan jeg be en stille bønn, sinnsrobønnen – erkjennelse og aksept, og jeg ser at mine problemer har fått meg til å be, og da har de sannelig oppfylt sin hensikt:

Gi meg slik sinnsro

Til å godta de ting jeg ikke kan forandre

Mot til å forandre de ting jeg kan

Og fornuft til å se forskjellen

*

Å finne indre styrke er å se bortenfor det synlige og konsentrere livets søkende på det usynlige.