Ærevære likepersoner – håpsbærerne!

Mange mangler en veiviser, eller de våger ikke å stole på noen som sier de kan veien. De har blitt forlatt og forbigått så altfor ofte. Det har aldri hatt noen som har stått parat og forberedt dem på det som kan forventes i livet. Uansett på hvilken arena de befinner seg er de utrygge, og dermed blir de mer sårbare i sårbare perioder og situasjoner. Der de kunne trengt en ledende hånd må de selv finne åpningen, men i sin fortvilelse og frykt klarer de ikke. I stedet for å komme ut av mørket blir de der og det blir bare mørkere.

De kunne trenge en som selv har leita, og omsider funnet åpningen ut fra mørket. For ofte er det likepersoner som gjør den store forskjell, de som har våget å åpne opp og vil fortelle om hvordan de selv hadde det. De som våger å vise sine sårbarheter uten redsel for å bli mistrodd. Og selv da ikke mukker under, på tross av alle utfordringer med motbakker og bølgedaler, hvor frykten blir satt på prøve, men hvor de likevel går videre. Og som tar de oversette og avviste, de som famler og er redde i hånden og leder dem ut og frem i lyset.

Likepersoner er de som gjør en forskjell, eller de gjør aldri forskjell på fattig og rik, på konge eller lakei – de arbeider alltid frivillig og uten fordommer. Så jeg vil sette fokus på alle hjelpere ute i felten, de som jobber dag og natt og tilbyr det de har – egenerfaring. Gir av hele seg til alle de som mange sviktet og som dermed i sin fortvilelse har funnet trøst og «trygghet» i mørket.

Min bønn er at alle disse «Mor Theresaer» må tas ekstra godt vare på, og styrkes på alle mulige måter. Disse personene ser nemlig ikke bare menneske bak symptomene, men de har selv kjent smerten, den mange bærer på i det skjulte, og flykter inn i rusen for å slippe, slik mange likepersoner selv gjorde. Likepersoner er lyset i mørket. Det er de som bærer HÅP til de som enda ikke klare selv. Det er de som gir HÅPET videre ved sin åpenhet til de som selv ikke våger å åpne opp.

Til syvende og sist finner vi alle vår rette størrelse, men inntil vider har jeg et ønske om at alle kan få lov til å utfolde seg fritt, uten redsel for å bli kuet og holdt tilbake i det som skal være alle sin rettmessige rett til et trygt, omsorgsfullt og kjærlig liv. Dessverre er ikke dette realiteten, så derfor trenger de å feste sin lit til noen, en likeperson – hvor tillit bygges på ærlighet og i trygge omgivelser. En likepersom har mottatt sin gave og funnet sin mening og hensikt med livet, nemlig å gi sin gave videre til de som trenger den mer enn de selv.

Per Fugelli sa: Det er bare en måte å bli trygg på; vi må inngå kontakt med fare. Vi må godta at det forferdelige kan skje. Hvis vi forventer null risiko og total beskyttelse, blir vi evig redde. Absolutt trygghet er umulig. Og jeg tenker; når vi erkjenner følelsene, spesielt denne frykten for andre mennesker, denne redselen for hva de vil oss, og slipper taket til fortidens mørke ved å våge å ta noen i hånden, de som ikke skjuler sin agenda, men blottlegger sine sårbarheter, så kan vi oppleve mer trygghet. Så kan hende vil flere våge åpenhet fremfor å skjule: Den gode åpenheten handler ofte om motet til å overskride sin egen skamfølelse. (Finn Skårderud).

Bare gjennom ærlighet kan HÅP bringes videre, og mange flere kan komme ut av sin mørke avgrunn og selv bli en håpsbærer. Og jeg vil avslutte med å gjenta Rita Nilsen avsluttende ord på et innlegg fra april i år (som jeg dessverre ikke finner igjen, annet enn deler jeg har kopiert og lagret), hvor nettopp dette innlegget er utgangspunktet og inspirasjonskilden til mitt innlegg. Rita skriver: Det er mange forskjeller, men en ting er felles for oss alle: MENNESKET trenger MENNESKER…