Gi og få kjærlighet…

…eller unngå å vise omtanke til de som utsondrer usikkerhet…

«Ikke vær så forbanna positiv og glad. Jeg er sur og lei meg, og ønsker ikke din oppmerksomhet». Ok, jeg respekterer andres følelser, vertfall bedre nå enn før, selv om jeg blir usikker når jeg prøver å være imøtekommende og blir møtt med motstand. Jeg har selv vært der, og til tider er jeg fortsatt en som ikke takler positivitet når jeg selv er i dårlig humør. Jeg blir usikker på hva de egentlig er ute etter – har de en baktanke, noe de ønsker å oppnå av goder til egen fordel og ikke bare har til hensikt å vise meg et kjærlig sinnelag. Jeg ønsker jo å anerkjenne andres følelser, de vonde, selv om jeg er glad. De kan få lov til å være lei seg, men jeg må også få lov til å smile.

Noen sier dårlige følelser. Finnes det dårlige følelser? Skal vi ikke godta alle typer følelser? Om vi ikke erkjenner at vi har dårlige dager, og merk ikke dårlige følelser, men følelser som har en negativ påvirkning på hvordan vi ter oss, vel og merke om vi selv ikke anerkjenner at vi er sure, sinna og lite opplagt til å smile, så blir det ikke bare med én dårlig dag, men mange. Noens smil, en positiv kommentar, et klapp på skulderen, en god klem; rett og slett kjærlighet vil kanskje snu den negative trenden, altså at vi har det vondt inni oss. Om ikke med det samme, så kanskje i morgen…

*

I går skrev jeg at når jeg gir kjærlighet får jeg kjærlighet tilbake. I en kommentar fikk jeg at det ikke alltid skjer, og jeg føler for å forfølge utsagnet, som personen dessverre har rett i det. Det å smile til verden betyr ikke at den alltid smiler tilbake. Uansett kan ikke jeg annet enn å fortsette med å vise omtanke og kjærlighet til mine medmennesker. På tross av at jeg respekterer at motparten ikke er mottagelig for godhet, ved å fortelle at jeg ser personen har det vanskelig, så kan jeg likevel gi positiv avstandsnærhet. Om jeg lar vedkommende dra meg ned til sitt nivå, sin sinnsstemning, vil det ikke bli rom for godhet og nestekjærlighet. Det er som regel slik, at etter en stund med flere kjærlige tilnærmelser, får man tilnærmet likt tilbake. Jeg velger å tro det.

Personer som «velger» å vise meg sine negative sider, merk ikke negative følelser, for de finnes ikke. Alle følelser er reelle og skal anerkjennes, om ikke dyrkes. Men la oss si at vedkommende svarer meg i en nebbete og uhøflig tone, på min positiv uttalelse, til og med er personen på grensen til å være ondsinnet, så er det mest sannsynlig en person som har opplevd noe vondt, kanskje gjentatte episoder som har satt negative spor i personens sjel – i minnet. Kan hende har han eller hun vokst opp i et destruktivt hjem eller miljø, hvor kjærlighet har vært mangelvare eller totalt fraværende. Hvordan kan de da forstå min tilnærmelse når de aldri har opplevd annet enn mistro og avvisning? Dette er noe jeg trenger å ha i bakhodet, og ikke bli nebbete og forbanna tilbake, men fortsette min positive tilnærming, bare mer forsiktig. Ikke overøse og dermed overse denne personens usikkerhet i forhold til å kjenne seg verdsatt og sett.

Dessverre er det mange som ikke vet hvordan gjengjelde godhet siden det for dem er ukjent, noe de ikke har opplevd og lært. Disse menneskene har over tid blitt møtt med neglisjering, sinne og i mange tilfeller vold og misbruk av personer som skulle gitt dem kjærlighet og omsorg for å bli trygge senere i livet. I stedet har de opplevd at ingen har anerkjent deres behov for omtanke, nærhet og kjærlighet – de grunnleggende trygghetsskapende signalene. I slike tilfeller er det forståelig at de utviser mistro og besvarer godhet med mistillit og antipati. Det er et faktum at avviste personer blir utrygge og usikre, og de forstår ikke alltid andres gode hensikter, men gjengjelder kjærlige handlinger med mistro.

Jeg vet selv hvordan jeg forholdt meg til personer da jeg drakk, de som prøvde å vise meg nærhet og forståelse. Jeg taklet det svært dårlig. Trodde de hadde skumle hensikter. Senere, vel og merke ikke før jeg hadde vært edru en stund, har jeg innsett at de fleste bare ville meg godt og hjelpe meg. Årsaken til at jeg hadde alle piggende ute var fordi jeg hadde opplevd mye utrygt og traumatiserende. Jeg hadde heller ikke fått lov til å anerkjenne egne følelser, spesielt når jeg var sinna eller lei meg. Jeg hadde også opplevd at noen jeg trodde jeg kunne stole på, som jeg var glad i, misbrukte sine «gode hensikter» for å oppnå goder for seg selv. Når det er sagt ble jeg selv en person som lærte meg samme taktikk for å få det jeg ville ha, og det var stort sett mer å drikke på.

Det er en kjensgjerning at utrygghet skaper utrygghet slik trygge mennesker skaper trygge medmennesker. Grunnleggende trygg oppvekst påvirker livet senere, selv om man skulle havne i et utrygt miljø. Sett fra egne erfaringer, vil jeg påstå at om jeg ikke hadde hatt en såpass god, omsorgsfull og kjærlig oppvekst, ville jeg hatt større vanskeligheter med å komme meg ut av de miljøene jeg etter hvert havnet i. Erfaringsvis ser jeg at om jeg hadde hatt gjennomgående vonde og vanskelige opplevelser, fra livets startfase og inn i voksen alder, ville jeg muligens fortsatt med å leve et destruktivt liv med rus. Et liv stadig på flukt fra mine følelser og en omverden som prøvde å vise meg solsiden. Jeg er ingen psykolog, men jeg tror det tar kortere tid å hjelpe en traumatisert person, som i det store og hele har hatt en grunnleggende trygg barndom og familiesituasjon enn om personen aldri har opplevd å leve i trygge omgivelser i det hele tatt.

*

Barn kan lære at følelsene sine er feil. Med dette mener jeg at de ikke får lov til å vise sinne, gråte og være lei seg eller sørge over tap av en bamse de mistet. Jeg skal ærlig innrømme at jeg selv har oversett egne barns følelser; «dette var ikke så ille, så ikke gråt mer… eller «kan kjøpe en ny bamse». Kan jo unnskylde meg med at jeg kunne være sliten, for det er forståelig at foreldre ikke alltid har overskudd til å tåle barnas følelsesutbrudd som kommer, og de kommer oftest når vi er aller mest utslitte. Men likevel; vit at dersom vi frarøver våre barn muligheten til å bli møtt på hva de føler der og da, kan det få store konsekvenser senere i livet.

En tankevekker: Om vi som voksne stadig hysjer, «stilner» gråt og bortforklarer eller dysser ned sinne eller sorg med ta-deg- sammen-mentalitet, så er det mest sannsynlig oss selv vi snakker til og kritiserer. Vi voksne har en tendens til å ikke utstå barns følelser fordi de forteller noe om oss selv – vi utstår ikke våre egne følelser. Dermed blir ofte andres følelser skumle og noen ganger fremmende, om vi selv aldri har tillatt oss eller lært oss å føle. Anerkjenner du barnets følelser, anerkjenner du egne. «Slagene» du fikk kjenne på som barn, eller også senere i livet om det var fra en person du hadde satt din lit til, overtar du som voksen, og du fortsetter mentalt «å slå».

De som ikke har kunnskap om hvordan livssituasjonen og livshistorien, hvor rusmidler og traumatiserende forhold og hendelser har påvirket dømmekraft og emosjonell regulering til en person, de har dessverre en tendens til å gjengjelde destruktive handlinger eller utsagn med tilsvarende ord og gjerninger. Mennesker trenger noen som tåler dem og de følelser de utsondrer. Noen som forstår og ikke dømmer. Som er der uansett. Spesielt er dette viktig for deg som skal hjelpe, enten som venn eller helsepersonell. Du må ha evnen til å møte egne følelser for å kunne møte andres – tåle egne følelser for å tåle andres. Vise deg selv kjærlighet for å vise andre kjærlighet

*

I en sorgprosess er det lett å ty til bedøvende midler, hjelpemidler som beroliger. Etter mitt syn er det ingen hjelpemidler, men snarere tvert om. De legger lokk på følelsene, og i lengden forverrer det sorgen, når for eksempel rusmidler over tid mister sin virkning og sorgen blir uutholdelig og mengden rusmidler må økes. Leger foreskriver piller og gir beskjed om at «du trenger å roe ned». Roe ned, sier jeg – ærlig talt; skal ikke følelsene få utløp? Hva skjer når du knasker piller? De blir liggende som et klebrig lokk oppå alle følelsene – de blir innestengte, klistret til innsiden din. Du blir ikke gal av å ta tak i følelsene dine, men derimot kan du bli gal om du ikke gjør. Det er dermed ikke sagt at du skal gå rundt å smile når du føler for å gråte. Det er jo mitt poeng, at du skal ha lov til å sørge. Om du utad alltid skal være perfekt og innad har det fullstendig kaotisk, da vil det før eller senere bli kræsj. Livet går opp og ned, ikke glem det. Mennesker trenger mennesker, noen å snakke med. Noen som spør: Hvordan har du det egentlig? Og du skal svare ærlig, når du er klar, og den som spurte må tåle å høre sannheten.

Vi kan ikke sykeliggjøre normale menneskers humørsvingninger. Det skal jo ikke være slik at det bare er plass til glade mennesker. Det skal heller ikke være slik at de som surmuler skal bestemme over de som ønsker å være mer positivt innstilt heller. Vi trenger å respektere hverandre, og kanskje skulle vi bli litt flinkere til å fortelle hvordan vi har det, og hvordan vi ønsker å bli møtt. Sikker noen som er uenig med meg, men jeg vet jo med meg selv, at når jeg er «uttafor», ønsker jeg å bli respektert for det og ikke bli påtvunget «falske følelser». Men jeg må jo fortelle hvordan jeg har det også. Jeg mener heller ikke at jeg skal dyrke denne negativiteten, men jobbe med meg selv til å komme ut av denne synes-synd-på-meg-selv-tilstanden. I så måte har andres tilstedeværelse og holdninger til meg og min emosjonelle tilstand mye å si. Så jeg ønsker at mennesker skal vise sin positivitet overfor meg, slik jeg har tenkt til å fortsatt vise andre kjærlige omtanker. Vi endrer ikke en skakkjørt tilværelse med å tilføre mer kaos, stress, negativitet og ubarmhjertighet.

Jeg er av den tro at det finnes noe godt i alle mennesker. Personene trenger sikkert bare hjelp til å se det selv. Jeg kan hjelpe dem til å komme inn til det og å ta det ut i lyset. Eller foreslå, om ikke direkte om å ta det slemme, vonde inni dem ut i lyset slik at trollet sprekker. Jeg vet at en person som svarer meg med usensurerte ukvemsord har det mest sannsynligvis ikke helt bra. Derfor, om jeg møter noen, som i sin usikkerhet ikke vet hvordan svare meg med en positiv og elskverdig kommentar eller handling, da skal jeg gi vedkommende tid, men likevel fortsette å gi av min kjærlighet ved neste anledning, for før eller siden vil jeg få noe godt tilbake. Jeg gir rom for at personen kan vise sine følelser ved å vise mine egne, skape rom for trygghet ved å se og anerkjenne, være undrende uten å skremme bort, men ved å ærlig snakke om det som jeg selv kan synes er vanskelig, eller var vanskelig. Dette kan skape en gryende kontakt, bygget på tillit, som kjærlighet er avhengig av.

*

Jeg har lært, i takt med min edruskap at følelsene vil ut, og det skal jeg tillate. Jeg har lært og sett at jeg har hatt en normal reaksjon på noe som har vært unormalt. Følelser får det best ute i det fri, og under kontrollerbare forhold, der jeg er trygg på meg selv. Derfor trenger jeg å fremsnakke meg selv – gi meg selv kjærlighet. Om jeg overser egenpleien og kjærligheten til meg selv vil jeg ikke klare å se at andre trenger min omsorg og kjærlighet. Mennesker speiler seg i hverandre. Og så trenger jeg å fortelle mine omgivelser, for at de skal forstå hvordan jeg har det. Resultatet blir, tro det eller ei, at vi får det så mye bedre alle sammen. Når tausheten brytes og stillheten ikke lenger kveler forhold, da blir usikkerheten, den som skaper uro og redsel redusert, og til slutt borte. Det er vel det som kalles ubetinget kjærlighet…

Jeg aksepterer og respekterer at vi kan ha ulik tilnærmingstaktikk i forhold til å oppnå kjærlighet. Jeg kan velge å gi mitt hjerte, eller fortsette å jakte på hjertebilder i naturen, å gi dem bort. For ellers kan vi ikke oppnå kjærlighet, om jeg ikke er villig til å vise min eller gi av den…

JJeg

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s