JEG BER!

Mange har blitt felt av sverdseggen, men flere har blitt felt av tungen. Dette sitatet retter oppmerksomheten mot et våpen som mange av oss har anvendt; sarkasmen. De kvasse anmerkningene, de insinuerende antydningene – den hånfulle «kvinnen».

Jeg har vært sinna og irritert. Ønsket alle dit pepperen gror. Orket ikke alt kjaset om at jeg måtte ta til fornuft. Jeg hadde det vondt, for vondt til å ville ha hjelp. Hold kjeft, jeg kan hjelpe meg selv. Personer maset om at jeg skulle be om hjelp. Ble sint på meg fordi jeg innerst inne ikke visste hva jeg skulle gjøre. Hva kunne jeg gjøre når jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre? Jeg var ikke kompetent, ingen lege. Jeg var ikke mottagelig for hjelp heller, selv i min avhengighet, som jeg forsto, men ikke ville erkjenne utad. Avhengig av alkoholen, av mennesker. Like fullt forbannet jeg alt og alle. «Spydde» ut eder og galle.

Jeg hadde ikke blitt videre stolt om jeg kunne se meg selv hver gang jeg ytret disse verbale angrep. Så hvorfor gjorde jeg det? Når jeg var sinna eller frustrert kunne jeg kjenne et øyeblikks tilfredsstillelse over å ha fått til en fulltreffer, den som slo noen ut av gamet. Jeg tenker etter: Ga sarkasmen meg hva jeg virkelig ønsket? Hjalp dette angrepet på noen andre meg til å løse problemene mellom oss? Var det virkelig slik jeg ville opptre? Naturligvis ikke. Og så drakk jeg enda mer. Ville glemme, alt jeg sa. De hånfulle ordene – sviket. Jeg var en hån mot alle. Hadde sviktet alle, men mest meg selv. Forsto jeg?

Jeg innså det. Jeg trengte kyndig helsehjelp. Urolig vimset jeg rundt, i selvmedlidenhet. Skal-skal ikke. Trodde jeg forholder meg mer rolig i kaotiske og vanskelige situasjoner, når jeg egentlig ikke visste, når smerten trykker på og jeg ble så redd – redd for å dø. Jeg skal ikke dø, ikke enda. Jeg drakk mer og sa til meg selv: Du får ikke lov. Hører du Gud. Jeg kan ikke – får ikke lov! Hjelp meg!

Nå kan jeg tenke tilbake: Ingen var større enn meg da jeg drakk, i det minste i egne øyne. Likevel klarte jeg ikke se meg selv i speilet, langt mindre smile. Da jeg kom til fornuft og oppsøkte et fellesskap av likesinnede, hvor jeg hørte snakk om en Høyere Makt. Jeg kunne ikke godta dette begrepet. Jeg trodde ikke på Gud, og ordet makt ga meg frysninger. Alt for mange hadde hatt makten over meg, og sist, men ikke minst alkoholen. Befri meg fra alle makter, de var grusomme og uten kjærlighet. Jeg forsto ikke meningen. Guds og menneskers kjærlighet forsto jeg ikke i det hele tatt. Så jeg fortsatte selvbedraget, og var ikke i stand til å ta imot nok for å få den sunne fornuften tilbake. Til slutt ga jeg opp, jeg slapp taket. Jeg tok et valg, i min fortvilelse, om at bordet mellom oss, eller et tre utenfor, til og med menneskene i rommet kunne være min Gud.

Tiden gikk, mitt liv ble bedre, og jeg hadde funnet min tro – en Kraft sterkere enn meg selv. Ingen Makt, men en KRAFT. Jeg hørte kraftfulle ord og så kraftfulle mennesker. De viste vei. Jeg trodde på dem. Gradvis, med tålmodighet og respekt, med ydmykhet og en mengde ubesvarte spørsmål, kom jeg til å finne min Gud. Til å tro på det gode i mennesker, en Gud som var i våre hjerter, også i mitt eget. Nå gir mitt forhold til denne Kraften meg styrke. Denne kraften som jeg kan se i alt og alle, den som er sterkere enn meg selv og som gir meg mot til å ville leve et lykkelig, edru liv. Sammen med deg.

Iblant kjenner jeg meg fortsatt hjelpeløs og sinna. Når det skjer, vet jeg at det hjelper å snakke med noen, en likeperson, en som kan få meg til å se tingene i perspektiv. Jeg kan også skrive ned alle de forferdelige ordene som dukker opp, og lese dem opp. Lese dem høyt for en venn, en som er utenforstående. Noen ganger kjennes det bra å få det ut. Jeg behøver bare å gjøre det på rette måten, uten å skade noen. Etterpå føler jeg meg bedre i stand til å te meg konstruktivt og kommunisere på en måte jeg kan være stolt over.

Jeg er ikke alene om å ha det slik. De fleste av oss avhengighetspersoner bærer på mer enn vår egen tilmålte del av skammen. Jeg skal ikke forverre den gjennom å benytte grusomme, ugjennomtenkte ord for å ydmyke og forulempe et medmenneske. Gjør jeg det, vokser skammen seg større. Jeg ber istedet.

Akkurat nå, i dag har jeg virkelig trengt min Gud. Jeg har vært så redd. Redd for deg, min kjære. Sittet, stått og gått urolig og rastløst rundt. Jeg ba, og ikke for min egen del, men din. Jeg ber fortsatt. Har bedt til Gud mang en gang, en Gud jeg egentlig ikke trodde jeg ville tro på. Men det hjelper. Selv om jeg sikkert mest har bedt overfladisk, eller kanskje veltet meg i føleri og feiloppfattet hvordan troen på en kraft sterkere føles. Det var mens jeg selv var selvopptatt, av eget liv. Hvilket liv? Alkoholen eide meg, styrte meg. Den ba meg om å leve etter hans vilje. Var han min Gud? Var det han jeg opphøyde? Uvillig, uten kraft til å se det. Så jeg fortsatte å be, men til en annen Gud. For til slutt har jeg forstått, at jeg må be annerledes. Slik jeg har gjort i dag.

Jeg har lært, fått nye innsyn, i meg selv – i livet. Om oss. Ikke som den gangen, da alkoholen ikke var løsningen, og vertfall ingen Gud, slik jeg forsto det, og «han» ville det. Et snev av tro, på en annen Gud… Jeg forstår det nå. Kanskje, eller ba jeg om noe for ingenting. Nei, jeg hadde nok ikke bedt riktig. For muligens sa jeg: Oppfyll mine ønsker, når jeg skulle sagt: Din vilje skje! Har jeg nå forstått meningen? Ja, jeg tror… Så jeg ber… Om ikke annet for å få sinnsro. Men aller mest for deg, for oss – for vårt liv sammen.

Kjære Gud, vis ham din nåde – din vilje skje!

Du hørte meg, min bønn… Takk for din miskunn, din barmhjertighet!

Malt av Ann Helen Nyhus

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s