Jeg kunne ikke annet enn å bare være her – være nær…

Hva feiler det legene?

Jeg gruer for å få koronavaksine nummer to, og det skjer til torsdag, 24.06.21, kl. 09.05. Egentlig skal det være en gledens dag, men etter hva som har skjedd med min samboer, alle de forferdelige, smertelige etterreaksjonene han har måttet gå igjennom denne siste uken, så blir jeg redd.

Vi hører sjelden, eller aldri om disse alvorlige reaksjonene på Pfeizervaksinen. Den omtales som den gode og trygge, og det er den vel også i de fleste tilfeller. Men jeg må si jeg fikk sjokk da jeg leste gjennom utallige og alvorlige sykdommer den har forårsaket hos flere personer, til og med dødsfall. Og jeg er enda mer i sjokk over hvordan enkelte leger gir mangelfull eller ingen informasjon om at vaksinen kan gi utallige komplikasjoner. De antar, uti fra pasients journal, og sjekker ikke ut om koronavaksinen er årsaken til personers smerter. Lite lyttende, uinteresserte og virker uvitende om at vaksinen kan være bakgrunnen til uutholdelige kroppsplager og avviser å ta flere, nødvendige sjekker for å konstatere hva som egentlig feiler en.

Mennesker som har ansett seg selv som friske og vitale har fått store komplikasjoner. Herunder også min samboer. Riktig nok har han hatt problemer med reflux, nedsatt lukkemekanisme i spiserør i mange år, men den senere tiden vært nesten symptomfri og fin. Likevel skulle denne diagnosen skape problemer. Nå var det ikke den lidelsen i seg selv som skapte de enorme reaksjonene på vaksinen, men indirekte kan det sies heller legenes tanker rundt ham som pasient.

Det skremmer meg, at personer som har studert medisin og menneskekroppen i seks år, og dernest praktisert yrket en tid, noen lengere enn andre, men uansett burde alle ha nok kunnskap om kroppens funksjon, sykdommer og eventuelle reaksjoner på blant annet vaksiner. Ikke minst sette seg inn i komplikasjoner og ettervirkninger av dem. Derfor er det meg svært underlig at to forskjellige leger, på to ulike praksissteder ikke klarer å se og gi en forklaring om at min kjæres lidelser kan ha utspring i vaksineringen som ble fullført cirka fjorten dager før starten på hans smertehelvete. Ingen nevnte mulige ettervirkninger. Tenkte de det overhodet, eller så de seg blinde på hva de trodde. Skal de overhode tro? Skulle de ikke vite, vertfall undersøke for å kunne vite…

Jeg skal ikke gå alt for langt inn i sykdomsforløp og plagene, men gir en kort forklaring for å gi et bedre bilde.

Ettervirkningene var vage i starten, med symptomer som utmattelse og brystsmerter, tilnærmet like refluxplager, det skal sies. I tillegg hadde venstre lymfekjertel hovnet opp, som min samboer først hadde oppdaget som utposning i nedre, venstre mageregion, to uker før brystsmertene startet. Denne utposningen kunne minne om brokk, noe min samboer også antok etter mange tunge løft opp igjennom livet. Plagene vedvarte og økte i styrke, og vi trodde de nådde toppen natten for fem dager siden. Både min samboer og jeg var overbevist om at han hadde hjerteinfarkt, og at jeg av den grunn ringte 1-1-3, hvorpå ambulansen kom ganske raskt. De behandlet ham derfor som om han hadde hjerteinfarkt, naturlig nok, men konstaterte ved to EKG’er at det ikke var noe feil ved hans hjertet. Like fullt ble det ikke foretatt andre undersøkelser under oppholdet på legevakten, annet enn å gi syrenøytraliserende væske, siden det muligens var refluxen som hadde kommet tilbake i forsterket utgave. Det ga en midlertidig lindring, hvorpå han sendes hjem en time senere.

Resten av dagen og påfølgende natt var han etter forholdene ganske stabil, noe murring i halsen, og han var naturligvis mer trett og sliten. Smertene tiltar igjen, og formen er som en berg-og-dal-bane. Ene timen bra, hvorpå neste time helt forferdelig. Det lykkes å få en fastlegetime to dager senere, på fredag, men hos en vikar. Like fullt, og selv om denne legen ikke er kjent med min samboer som sin pasient, eller hans sykdomshistorie, er det vel å forlange at hun lytter empatisk til hva han forteller og ikke lager seg antagelser, skriver ut medisiner, syrenøytraliserende piller, som han gjentatte ganger forklarer han ikke trenger akkurat nå – de hjelper ikke, det er noe annet. Heller ikke hun tar blodprøver, hverken for å utelukke eller konstatere årsaken til disse umenneskelige smertene, som han har beskrevet som tusen kniver i bryst og halsregionen, lammende smerte som bølget gjennom kroppen og etterlot seg kraftløshet i armer og ben og ellers nedsatt allmenntilstand.

Legen virket aller mest opptatt av å avslutte konsultasjonen, som tok omtrent fem minutter og kostet kroner 260, for å ta helgen og slappe av, og sendte min samboer hjem med ingen ting, eller rettere sagt med enda mer smerte, feber og langt flere bekymringer. Det er både skammelig og uhørt.

Jeg hadde tråkket urolig rundt, uvitende, og langt utpå fredagsettermiddagen kom han omsider hjem, medtatt, sinna og fullstendig utkjørt. Smertene var igjen oppadgående, så jeg beordret ham i seng, og der har han holdt seg side, til for litt siden.  

Disse dagene har jeg kjent på hjelpeløshet, en maktesløshet over å ikke kunne hjelpe, kunne lindre og gi den omsorgen som helsevesenet burde gitt. Som pårørende, enten det dreier seg til rusavhengige eller andre lidende, handler det aller mest om å være der. For vi kan ikke annet gjøre, hvor mye vi enn vil. Jeg har passet på, våket over ham, gitt drikke og strøket hans panne og rygg – beroliget ham og vist omsorg, omtanke og min kjærlighet. Jeg har vært der, vist nærhet, og det har kanskje vært tilstrekkelig nok, for ham. Han har fått ro. Han har selv klart å ta det med ro, stengt verden ute. Ikke orket annet heller.

Feberen har gått ned, og det har lymfeknutene også. Øynene begynner å få tilbake noe av gløden, og huden er heller ikke så gufsen. Jeg konstaterer mindre smerte, og han bekrefter. For første gang på to dager spør han om å få noe å spise; speilegg hadde vært godt, og det smakte visst ikke så aller verst. Med andre ord er smakssansene også på vei tilbake. Ikke denne emme og tørre smaken i munnen lenger. Jeg er så glad når jeg rydder bort tallerken og bestikk: Godt å ha deg tilbake kjære!

Det har vært noen vonde og ubeskrivelige dager, men jeg har hatt det bagatellmessig i forhold til hvordan min samboer har måttet hatt det. Uansett, denne frykten for å miste noen man er glad i har vært forferdelig. Ikke vite – all bekymring for hva det er og hva som kan skje. Sinne over helsevesenet, legestanden og hele situasjonen; hvorfor ingen vil eller tørr fortelle om disse etterreaksjonene til Pfeizervaksinen. De må da ha visst?! Er det for å ikke skremme noen fra å ville ta den? Like fullt skulle de tenkt tanken, sett hans tilstand i lys av fullvaksineringen og dermed informert om denne mulige ettervirkningen.

Jeg har «skrållet» på nettet, i håp om å finne noen forklaringer, googlet sykdomsforløpet, selv om det ikke er å anbefale, men hva skulle jeg gjøre, i all min redsel og frustrasjon over hans tilstand og manglende informasjon fra helsevesenet – i verdens rikeste land. For jeg har selv leita opp at Pfeizervaksinen har gitt flere tilfeller av hovne lymfer, lungesmerter og mange lignende historier og sykdomsforløp til hvordan min samboer har beskrevet sine. Dette er etter mitt syn noe legene skulle visst og informert om. Den gang ei.

Det står skrevet på Universitetet i Oslo sin hjemmeside: medisinstudiet lærer du om hvorfor sykdommer oppstår og hvordan du kan hjelpe folk til å bli friske og bevare god helse. Du vil altså få kunnskap om hvordan sykdom oppstår, hvordan sykdom kan forebygges, og hvordan sykdom kan behandles. Og da er det forunderlig at ingen han har vært i kontakt med av leger har fulgt disse prosedyrene. De har i stedet skapt mer lidelse, også i form av bekymring ved antagelser og ikke fullverdig undesøkelser og behandling. Selvfølgelig skal ikke alle leger dras under samme kam, men to av to, det er to for mange. Godt mange pasienter har sine pårørende.

Med mine to år på fagskolen, utdannet helsefagarbeider innen rus og psykiatri, lærte jeg at det viktigste jeg som helsepersonell skal gjør er å opptre trygg, vise empati og undring, lytte og vise omtanke til pasienten og pårørende. Er ikke det noe alle helsepersoner lærer også på medisinstudiet? Jeg undrer, og uansett er dette, etter mitt syn og oppfatning, slik vi alle skal være mot hverandre i livet generelt…

*

Og jeg tenker: Takk og lov for at jeg er edru. Tenk hvordan det ville gått om dette hadde skjedd før jeg kom til fornuft – nei, det vil jeg ikke tenke på.

Det er slik jeg liker å se deg, liker å tenke på at vi skal til sommeren igjen. Det er slik jeg vil ha deg, min kjære, i full vigør – på fjellturer og ellers i livet. Og akkurat nå ser sjansen for det veldig oppløftende ut. Og det er ikke takket være legene. Kjærlighet og nærhet var medisinen…

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s