Stakkars meg…

Gjenkjennende? Vi er vel alle noen sytepaver når vi ikke har det helt bra, forsterker den vonde følelsen ved å synes synd på oss selv i håp om å få medlidenhet. Eller er jeg redd for at andre skal se jeg har det vondt – skal klare det av selv. Før bortforklarte jeg smerten, flyktet inn i rusen. Om noen så, ville jeg ikke godta og bortforklarte. Like fullt satt jeg i selvmedlidenhet; ingen ser meg og hvor vondt jeg har det…

Selvmedlidenhet kommer det sjelden noe godt ut av, så jeg snur tankene og tenker mer positivt. Det er jo slik, har jeg hørt og lært, at de som får sterkere reaksjoner på vaksinasjonen har et mer velfungerende immunforsvar, så jeg tar dette som et godt tegn. Selvfølgelig er det de som får sterkere ettervirkninger som følge av underliggende sykdommer, eller av overliggende art for å si det slik. Jeg vet at de som drikker mye kan få enda mer kroppslige plager, men det skyldes vel mer at de ønsker å døyve smerten med alkoholen, for så å få dobbelt opp når rusen skal ut av systemet. Abstinensene forvirrer med andre ord.

Somatiske plager forekommer som fysiske abstinenser, som påvirker de psykiske – tankespinn rundt smertene gir et følelsesmessig kaos. Rusmidler brukes jo for å forsterke gode følelser, men de forsterker jo de dårlige også. Og gjett om jeg gjorde, i all min medynk. I den forbindelse vil jeg fortelle om en tanke som hastig besøkte meg i dag tidlig. Plutselig fikk jeg det for meg at jeg ville dra til setra. Jeg ville vekk, men for å komme ordentlig vekk måtte jeg ha med noe å drikke på. Hvor kom den tanken fra? Situasjonen jeg er i – et ønske om å komme meg bort, være et sted jeg bare er meg og ingen ser eller vet. Eller er det mer dyptgående? Det var denne tanken om å ta med alkohol som skremte meg. Har jo ikke lyst på å drikke, så jeg tillot meg selv å tenke hele tanken ut. Konstaterte at jeg har vært på flukt fra meg selv en stund. Vært så redd på andres vegne og oversett egne signaler. Jeg gir omtanke og råd til andre, men hva med meg selv?

Selv om jeg har trodd jeg har vært snill med meg selv, så har jeg dessverre ikke benyttet naturen som jeg pleier. Naturen som er min beste egenpleie. For ikke å snakke om å snakke om hva som skjer i meg selv. Det dreier seg om ærlighet! Har jeg virkelig vært ærlig?

Jeg sitter og kjenner på disse vondtene, og jeg blir redd for om de skal utarte seg til noe verre. Bruk fornuften! Følelsene og tankene, hvor tar de meg? Erkjenne og plassere dem der de hører hjemme. Ikke overse dem, men heller ikke dvele ved dem annet enn å finne årsaken. Og dernest se løsningen og gjøre det. Setra løser ingen ting, annet enn omgivelsene, naturen. Alkohol er vertfall ingen løsning, for meg. Jeg kan aldri mer trygt drikke alkohol, det vet jeg. Har jeg ikke godtatt det, eller er jeg redd denne tanken om å aldri si aldri?  For det blir for stort, for uoverkommelig stort. I kategorien skremmende, om jeg ikke klarer. Strengheten til meg selv. Ikke f… om jeg vil drikke. Jeg er helt normal!  Erkjent min lidelse, og hva som skjer om jeg neglisjerer den og gir etter for eventuelle unnskyldninger – de jeg i et snev av ufornuft fant som en løsning. Det var aldri løsningen Heidi, og vil ikke være det nå heller. Aksepter!

Er ikke så god på det med å ha det kroppslig vondt. Jeg er en person som aller helst hjelper andre i lignende situasjoner og kommer til kort ved egen sykdom. Vil ikke, kan ikke… Derfor ville jeg flykte, og tanken kom, som et lyn. Skremte tanken meg? Kan hende, med det første. Den har ligget i underbevisstheten muligens. Så slår det meg: Kunnskap! Disse tankene er normale, selv etter over seks år som nykter. Det er amygdalene som vil lure meg ut på galeien. Jeg vet jo det, så jeg sender den signaler tilbake om at jeg har funnet nye løsninger. En av dem er å tenke tanken ut og ikke skyve de bort, og det gjorde jeg. Så kan jeg fortelle om hva jeg føler og tenker – ufarliggjøre det. Herved gjort. Ganske riktig, som antatt forsvant tanken på alkohol, bortsett fra at den kom jo tilbake nå når jeg skriver om det, men på en annen måte, en bevisst tankegang, hvor jeg ikke straffer meg selv for at jeg tenkte denne tanken. Aksept og ærlighet!

Ærlighet til meg selv! Jeg er ikke noe overmenneske, og kan ikke klare alt. Jeg skal ikke skyve følelsene eller smerten bort, gjøre dem til noe skummelt og ekkelt. Godta dem uten å dyrke dem. Tidligere bygget jeg opp under smerten, og da vokser den. Nå er jeg i ferd med å slippe taket til den, godta den uten å være redd for den. Og da slipper den også taket. For jeg vet, jeg husker hvordan det var, og skal ikke glemme. Slik jeg var da jeg drakk, da jeg var redd for hva som kunne skje. Det skjer ikke nå.

Selv om det kommer enkelte stunder hvor ting ikke er helt som ønsket er livet i det store og hele veldig bra. Livet selv er en reise, og når jeg godtar forandringer og mitt ansvar så blir reisen en mer lykkelig opplevelse.

Jeg vil heller glede meg over besøk i helgen. En person som har gitt meg mye bekymringer, men også bragt meg mye lykke. En person som det kreves at jeg er der for når vedkommende er klar, som nå, så da legger jeg selvmedlidenheten bort. Jeg ønsker å dele min reise – på godt og vondt…