Sammen rundt bålet…

For å klare å tenne et bål, som brenner over tid, trengs det godt med forskjellig materiell, og som er tørt nok. Det kan heller ikke legges på for mye om gangen, ikke for lite, men akkurat passe, og dette læres ved å øve seg og ikke gi opp. Om det slukkes, prøver man igjen.

*

Alkoholen er mektig. Den bryter ned den som drikker, og alle de som er nærstående og bryr seg. Løfter gis, og løfter brytes. Jeg har blitt skuffet gang på gang, og har selv skuffet mange gang på gang. Jeg tok til fornuft til slutt, men min edruskap kom ikke som et resultat av andres bekymringer. Ikke direkte vertfall, og jeg ble heller ikke edru over natten. Fra å være et alt-eller-ingenting-menneske trengte jeg å ha tålmodighet. Det å skynde meg sakte ble en læresetning. For ikke å snakke om EN DAG AV GANGEN.

Jeg hadde feilet før, tatt tilbakefall, og dermed påført mennesker rundt meg nye skuffelser og bekymringer. Aller mest skuffet jeg meg selv. Jeg hadde ikke lyttet godt nok til de som hadde gått foran. Mange av dem hadde fortalt meg at tilbakefall er normalt, og at jeg ikke skulle la meg knekke om det skjedde, men heller sette i gang på nytt, igjen og igjen om nødvendig – begynne med små aktiviteter og utvide dem litt etter litt. På samme måten som når man skal lage seg et bål. Repetere og øve på nytt. Den gang ei. Jeg hadde vendt det «døve øret» til, og endte tilbake til start. Jeg helte bare vann på glørne…

Mye skyldes kanskje at jeg forsøkte å bringe hele livet mitt i orden med en gang. Jeg gikk i gang med oppgaver som den gangen var alt for tunge for meg, og i det øyeblikket var jeg vel dømt til å mislykkes. Jeg tømte meg selv tom, og i slike stunder vet underbevisstheten å ta seg til rette, eller med andre ord amygdalaen overtalte meg til å ta den første drinken. Jeg hadde ikke øvd lenge nok på løsningsmetodene andre frontet så varmt hver gang jeg følte noe buttet imot. Når «harddisken» i hodet mitt visket: Ta deg ett glass vin eller to, så var jeg lydhør. Sporenstreks havnet jeg tilbake på den gamle stien som førte meg til en utbrent leirplass. Jeg hadde oversett alle faresignalene, siden jeg var for opptatt av den raske løsningen – kvikk-fiks løsningen, men den finnes ikke. Da jeg tillot det kaotiske å ta plass i livet mitt igjen var jeg et lett bytte fordi jeg ikke hadde tatt meg tid nok til å være snill med meg selv. Egentlig hadde jeg gjort det motsatte, og straffet meg selv hver gang negative tanker pirket i sjela mi. Kort sagt, denne alt-eller-ingenting-holdningen regjerte fortsatt og ble svært ødeleggende.

Det tok meg mange år før jeg forsto. Endelig, da dette frøet som ble sådd flere år tidligere begynte å spire, var jeg klar. Jeg snudde skuffelsene til nytt pågangsmot. Jeg startet på nytt, og denne gangen skulle jeg gjøre alt jeg ble anbefalt – skynde meg sakte en dag av gangen. Sanke god og nødvendig «brensel».

Nå er jeg selv en som går foran og viser vei. Jeg har noen som faktisk ser opp til meg. Jeg vokter meg for å heve pekefingeren og å gi råd, men i stedet forteller jeg hvordan min edruskapsvei har vært. Noen «tips» gir jeg, men det er ikke før etter at de som har et ønske om endring har tatt skrittet ut i endringen. Så i det store og hele er det hver enkelt selv som må finne sine løsninger og være villig til å virkelig «legge seg flat» å følge dem. Men, det lønner seg altså å ha is i magen (uten whiskey), være tålmodig å gå ett skritt av gangen mens man tålmodig sanker erfaring.

*

Jeg kan se tilbake på en fin helg. Spesielt i gode stunder trenger jeg fortsatt å fokusere på egen tilfriskning. Selv etter adskillige nyktre år kan jeg ikke tillate meg å glemme hvordan jeg selv var. Det gleder meg stort å se at noen jeg er glad i legger mer energi på å ville bli edru. Samtidig må jeg huske på at denne helgens lykkelige stunder kan skape stor fortvilelse om vedkommende faller tilbake til gamle mønstre, og siden det er en person som står meg svært nær, er det kan hende også enda lettere å bli skuffet og nedbrutt om det skulle skje.

Jeg som pårørende trenger også å huske på at mitt velbefinnende ikke beror på om vedkommende drikker eller ikke. Om personen drikker viser ikke det hvem jeg er, men hvor syk vedkommende selv er. Mitt eget handlingsmønster derimot, viser hvem jeg er, og jeg skylder meg selv å være oppmerksom på hva det har å fortelle meg. Jeg kan bare akseptere at personen lider av avhengighetssyndrom, slik jeg selv, og denne lidelsen kan holdes i sjakk ved avhold, men aldri leges. Jeg og andre med samme lidelsen dør med den, forhåpentligvis ikke av den.

Mine egne erfaringer og ervervet kunnskap har gitt meg forståelsen av at mange trenger ett eller flere forsøk på å virkelig lykkes med å bli edru. Noen klarer de aldri. Det kan jeg heller ikke la ligge der som et hinder for egen vekst. Jeg gir aldri opp håpet, men jeg kan ikke la håpet «drepe» meg heller. Mitt liv er faktisk for viktig til å bli sløst bort på å vente på andres reelle valg, selv om det er en person jeg verdsetter høyt.

Jeg har holdt inngangsdøra lukket for en stund, bare ikke låst den helt. På lørdag ble den åpnet. Den vil fortsatt stå åpen fremover, vertfall mer på gløtt. Men om det skulle vise seg at personen ikke er helt klar til å gi avkall på alkoholen, så vil jeg lukke den inntil igjen. Begge er vi forlikte med dette uten at det skal bli en sovepute eller et hinder for videre arbeid mot en livsendring. Ingen av oss er tjent med å la eventuelle skuffelser vedvare. Som best jeg kan trenger jeg å legge bort bekymringer og glede meg over alle fremskritt uten å tenke; hvor lenge vil det vare? På en måte havner jeg selv i et tilbakefall. Hvem skuffer jeg mest om tilbakefallet kommer?  Slike fåfengte følelser og tanker vil nok en gang trekke meg ned i engstelsens mørke avgrunn.

For alles del skal jeg egne min oppmerksomhet på hva jeg skal gjøre i min situasjon i stedet for hva jeg ønsker den som drikker skulle gjøre. Jeg er den som må ta stilling for mitt eget beste, slik andre må ta sine avgjørelser.

*

Det brenner et bål av håp. Hvem har ansvar å holde liv i bålet? Skal jeg legge mye materiell på for å holde flammene oppe, eller bare litt for å bevare glørne? Om det slukker, hvem har da ansvaret? Og hvorfor slukket det? Kvelte jeg flammene med for mye og ubrennbart materiell? Var det egentlig mitt bål? Hadde ikke jeg fått tildelt min plass og mitt bål, så hvorfor blandet jeg meg inn i andres, og dermed også glemte mitt eget…

Mitt bål er mitt ansvar, og jeg kan dele varmen med deg, om du vil. Men vil du ødelegge ser jeg helst du går et annet sted. Kan hende var det uvillig. Og jeg skal ikke bli sinna eller skuffet, men gi deg tid til å innse, slik jeg selv trengte tid på å lære – sanke nok erfaring. Kom tilbake når du er klar og villig til å lære å lage ditt eget bål, og til å selv ta ansvar for det. Når du forstår viktigheten av å være ansvarlig for din bålplass, deg selv og ditt virke rundt det, da er du virkelig klar, og jeg vil være der og vise deg. Slik jeg skal fortsette å vise ansvarlighet for min leirplass og mitt liv. Målet er at vi sammen, gjennom samarbeid etter hvert kan dele samme bålplass og la HÅPET BRENNE!

Kom å sett deg her hos meg, om du vil…

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s