For noen dager siden leste jeg i Daglige Refleksjoner, noe jeg alltid gjør hver morgen. Enkelte ting griper meg mer enn annet, og den dagen var temaet; viktigheten av å være villig, oppriktig og åpen i sinnet for å forbli edru. Begynte faktisk å skrive rundt tanker jeg gjorde meg, men så fikk min samboer og jeg andre planer. Likevel har jeg faktisk gått og kvernet på det jeg leste siden, og det er ingen nyhet. Tankesmia mi er alltid i sving.
Har spurt meg selv: Er jeg ærlig nok til å akseptere meg selv som den jeg er, og lar jeg det bli det “jeget” andre ser? På dette spørsmålet blir svaret tja. Jeg er ikke alltid modig nok til å vise den jeg egentlig føler meg som. Likevel er jeg ærlig nok til meg selv, og det er det viktigste – jeg har akseptert den jeg er, og faktisk takknemlig for å være meg med min fortid. Den har gjort meg til en bedre utgave av meg selv.
Det er mine følelser som speiler hvem jeg er, men noen ganger forvrenger jeg dette speilbildet for å ikke uroe eller såre andre. Jeg kan føle meg utilpass og lei meg, og holde det inni meg. I etterkant er det jeg selv som får svi for at jeg valgte uoppriktighet rundt hvordan jeg har det. I verste fall kan det gå utover de som er meg nærmest, om «trykk-kokeren» er overbelastet. Men i det store og hele har jeg blitt adskillig flinkere til å lette på trykket og dele om hvordan jeg egentlig har det.
Jeg har også reflektert over om mitt sinn er åpent nok til at jeg hører hva jeg bør høre, tenker hva jeg bør tenke og føler hva jeg bør føle. Før jeg skriver videre rundt dette ønsker jeg å påpeke at jeg ikke er en «burdist», men heller bruker ordet vil. Jeg anser meg selv som en god lytter, og jeg tar til meg det jeg føler er viktig for meg. Noen ganger kan ting jeg hører sette i gang følelser -og tankespinn. Det dreier seg i hovedsak om å klare å sile bort det som er nyttig, og ikke minst godta sannheter om meg selv.
Det er ikke alt jeg ser selv. Noe er fortrengt og noe overser jeg kanskje med vilje. Kan hende fordi jeg ikke har følt meg klar enda, eller ikke orket og vært villig nok til å se inn i den delen av sjela mi. Sannheter kan være sårende, men de som forteller meg dem sier dem sjelden for å såre, ikke med vilje, men baktanken var å hjelpe meg til å se og dermed gjøre endringer.
Selvfølgelig er det noen som ønsker å rippe opp i gamle sår, sette seg som overdommer over meg og hva jeg bedrev i fortiden, de som aldri kan glemme, som ikke vet hvorfor, som ikke skjønner min lidelse og dermed alltid sender disse negative signalene og utrykker sin misnøye om meg som person. Det er nettopp disse jeg ikke skal la ha overtaket over meg, og vertfall ikke la ordene deres ta plass inni meg.
Jeg er en tenker av natur, og det er i seg selv en god egenskap tenker jeg, så fremt de ikke drar meg ut på ville veier og vidder. Tankene kommer som et resultat av hvordan jeg føler meg. Men det fine er at jeg ved tankens kraft kan snu mine eventuelle negative følelser, bare jeg ikke undergraver dem. Alle følelser skal erkjennes og aksepteres, og selv om dager kan begynne mørke og tunge, kan jeg finne årsaken til nettopp hvorfor og bearbeide situasjonen eller handlingen. Sorg og glede går hånd i hånd, og både latter og gråt er forløsende. Jeg kan til og med le så jeg gråter. Problemene kommer om jeg stadig gjemmer meg bak smilemasken om jeg føler meg trist, eller om jeg standhaftig er en kjeftesmelle når jeg egentlig føler for å være glad. I forhold til siste utsagn har jeg vært en slik type person, av typen langsint, liksom bare for å statuere mitt poeng. Nå har jeg funnet ut; hva var poenget. Det kan nok slumpe til en gang iblant fortsatt, men jeg jobber iherdig med den personlighetsbristen.
Uansett, perfekt er ikke et mål lenger, slik jeg alltid før strebet etter. Og i dette øyeblikket slår det meg: Er det derfor jeg noen ganger fortsatt gjemmer mitt egentlige «jeg», for å skjule min eventuelle streben etter perfeksjonisme eller for å skjule at jeg ikke har klart å oppnå den utgaven av meg som jeg ønsker å være. Ergo, så er jeg heller ikke fullstendig ærlig med meg selv alltid. Men jeg er ærlig nok til å innrømme. Dermed kan jeg vel si at jeg har gjort og vil gjøre hva som er nødvendig for å bevare edruskapen min. Så på spørsmålet om jeg har villighet til å gå til et hvilket som helst skritt som måtte være nødvendig for en fortsatt edruskap, er svaret uforbeholdent ja. Jeg verdsetter mitt liv i dag, og den jeg har blitt – sluttet fred med meg selv og godtatt at fortiden min ikke kan endres. Jeg skammer meg ikke lenger over hva jeg har gjort, selv om jeg ønsker mye var ugjort. Jeg vet hvem jeg egentlig var, og det bildet vil jeg vise verden i dag. De som ikke godtar at jeg er denne personen, med huller i CV-en, de trenger jeg heller ikke å legge til mitt bryst. Det er for meg selv, først og fremst, jeg skal leve, og kjernet til et godt liv ligger i (kj)ærlighet til meg selv, så jeg velger å leve edru. Og ordtaket sier: «Når det regner på presten, drypper det på klokkeren».
Ærlighet overfor oss selv og andre gjør oss edrue, men det er toleranse som vedlikeholder edruskapen. Det gjelder så vel overfor oss selv, som overfor andre.
Tiden etter - hvordan takle hverdagen som tørrlagt alkoholiker 