Våre begrensninger…

Datamaskinen er et av mine viktigste hjelpemidler, om jeg vil nå ut til mennesker med det jeg har på hjertet. Når den slår seg vrang, slik den har hatt en tendens til i det siste, kan jeg bli utålmodig og irritert. Jeg tenker på hacking og virus, og ser for meg det verste. Jo da, jeg har hatt den noen år, men så gammel er den ikke. Det er vel mest at den skulle vært til service slik at det ble ryddet opp i unødig lagrede momenter. Dessverre er jeg ikke så kyndig at jeg våger å gi meg ut i den jobben. Jeg trenger noens hjelp.

Alle trenger vi å rydde opp i «harddisken» vår, en jobb vi kan foreta på egenhånd, og aller best da. Luke bort uromomenter som stresser oss og taper oss for energi. Denne servicejobben pleier jeg å foreta på daglig basis. Noen ganger kan jeg overse enkelte ting, og det kan dreie seg om det jeg aller helst skulle bearbeidet og lagt til arkivering. Hver gang jeg utsetter denne arkiveringsjobben vokser problemet seg enda større, og jeg kan føle på denne udugeligheten, den som tidligere overmannet meg og til dels var roten til at alkoholen ble valgt som min «medhjelper».

Alkoholen hjalp meg til å slippe å forholde meg til hverdagen og det som føltes uoverkommelig. I starten, og for en tid tok alkoholen meg inn i «det gode liv» hvor jeg fikk mer selvtillit og stå-på-vilje. Den løftet meg opp til nye høyder, hvor jeg hemningsløst herjet. Jeg overså andres blikk, og holdt meg til dem som «verdsatte og anerkjente meg». Etter hvert innså jeg at de jeg trodde brydde seg bare utnyttet meg, og dermed begynte jeg å dømme meg selv. Hvordan kunne jeg? Den onde sirkelen var i gang, djevelens karusell hadde begynt å rulle. Jeg ville av, men klarte ikke, og hver gang jeg mislyktes, jo mer oppspist ble mitt selvbilde. Glasset ble hevet; det er min skyld…

Alkoholen bedøvet eller forsterket inntrykkene, og som alle rusmidler, andre substanser (bl.a sukker) og aktiviteter kobles den opp mot stresshormonet. Når det er fravær av rusmiddelinntak eller man ikke kan utføre gjeldene aktiviteter, som for eksempel gaming eller trening, fyres hjernen og abstinensene setter i gang kjøret. Og så lenge vi med avhengighetsforstyrrelser responderer på «ryggmargsrefleksen» – autopiloten, så klarer vi aldri å stige av karusellen på egenhånd.

*

Følelsene reagerer på minner via for eksempel sanseinntrykk (lyd, lukt, smak, syn, berøring). I situasjoner hvor jeg kjenner noe trigge meg har jeg lært meg til å kjenne etter hva jeg egentlig føler og hvorfor denne følelsen kommer. Jeg begynner å finne løsninger, eventuelle retrettmuligheter, som jeg allerede har klart for meg om slike situasjoner dukker opp. Det aller viktigste er å ikke handle på første følelse, den som responderte på et minne, men tenke gjennom hendelsesforløpet og finne «nødutgangen» og gå. Det å motstå fristelsene og unngå å handle på autopiloten dreier seg om at vi selv må gjøre endringene med oss selv. Verden endres ikke for oss. Den karusellen ruller videre, så vi må velge om vi vil være med, og på hvilke premisser, eller gå av.

*

Tilbake til det å rydde opp i eget følelsesliv. Med årene og edruskapen har jeg blitt bedre på å klare av denne jobben. Når hverdagen får gå sin vante gang, og jeg ikke blir utsatt for alt for mye stress (minner), klarer jeg bedre å la være å ha for stort fokuset på fortiden min. Jeg gjorde så godt jeg kunne, og hadde ingen andre alternativer. Alkoholen styrte valgene. Gjort er gjort, og de feilene kan jeg ikke rette opp i nå, ei heller ved å føye andre. Uansett, jeg er ikke mine handlinger, men jeg kan selvfølgelig gjøre noe som er dårlig, selv nå i nykter tilstand. Fordelen med å være «klar i toppen» er at jeg rasker kan se om jeg er i ferd med å begå en feil, innhente meg eller gå tilbake å gjøre opp om jeg av formodning handlet på autopiloten. En ting er sikkert; i dag drikker jeg ikke på mine tilkortkommenheter.

Jeg vet at det ikke kommer noe godt ut av å sammenligne meg med andre, de som tilsynelatende ser ut til å klare noe jeg selv ikke mestrer. Jeg kan erkjenne at jeg faktisk gjør enkelte ting bra, og ta imot komplimenter med verdighet. Det har ikke alltid falt meg like lett. Ydmykhet til meg selv gjør at jeg verdsetter meg selv for den jeg er og ikke gjøre meg til en «mindre person» enn jeg er. Gjennom andres kjærlighet har jeg fått mer tro på og blitt glad i meg selv. Det gode i meg – kjærligheten hjelper meg til å gjøre ting for meg ved å gå via hjertet.

*

Det skjer ting i våre liv. Verden er stadig i omveltning. Henger jeg med? Er jeg redd?  Kunne jeg vært mer tålmodig og tolerant? Noen ganger vil jeg at en endring helst skal skje raskere enn det egentlig lar seg gjøre. Jeg kan insistere på å gjøre det på min måte for jeg ønsker ikke alltid å følge i andres forspor, men gå mine egne veier og gjøre det slik det passer meg. Når jeg stresser av gårde, i all min selvtilfredshet og økt selvtillit – ufeilbarlig og rastløs, er det nettopp da jeg begår feil. Jeg tok meg aldri tid til å stoppe opp og få et ordentlig overblikk av situasjonen. Jeg handlet på autopiloten. Dersom jeg ikke tar inn over meg hva som egentlig skjedde, slik at situasjonen blir uendret, da står jeg i risikosonen for tilbakefall.

Kunnskap er makt! Jeg har to effektive autoriteter i livet mitt. Den ene er god; den som forteller meg om viktigheten av kjærlighet til meg selv og livet. Den andre, den onde, som vil friste meg ut på galeien igjen. Om livet bare er kaos og stress, kan den onde makten få overtaket og drive meg på flukt igjen. Jeg har tatt et valg, et valg om tilstedeværelse i eget liv. Dette valget, som skriver seg fra mine og andres erfaringer, og som har sin rot i (kj)ærligheten, dreier seg om villighet til å forbli edru i kraft av alle gaver andre gir meg nettopp i form av kunnskap.

Livet er som en overraskelsespakke. Men det er ikke nok å bare se på de delene jeg liker. Det er nødvendig å se helheten, hvordan dette «maskineriet» virker. Finne ut hvilke anordninger som passer sammen, gjøre realistiske valg eller slutte å utsette denne berømmelige servicen. Den eneste jeg svikter er meg selv. Jeg har ingen intensjoner om å bedrive selvbedrag lenger. Alene er jeg intet, og vil jeg oppnå noe kan jeg ikke tro at en lykkelig verden bare fullbyrdes om jeg leder an godt nok…

Om jeg fortsetter med å late som om bare halve sannheten er godt nok vil mitt liv fortsatt være uhåndterlig. Det nytter ikke å tro at virkelighetens sannheter forsvinner om jeg fortrenger dem. Derfor velger jeg å dele om dem, alle disse tøffe og såre sannheter. Det er opp til deg om du er villig til å tåle dem. Derimot om du begynner å argumentere for dine begrensinger, blir de virkelig dine.

*

Hver gang jeg dømmer meg selv, tar på meg skyld eller skammer meg over min fortid, er det et bevis på noe ubearbeidet, et symptom på hva som skjedde i forkant. Det jeg sier og gjør skal tåle dagen lys, og bare jeg selv kan være drivkraften til å få det jeg virkelig ønsker ut av eget liv!