Grufulle handlinger skjedde på denne dagen for ti år siden. En mann sto bak de forferdelige hendelsene. Han var på alles lepper, alle snakket om Breivik og alle hadde mange av de samme uforståelige tankene. Hvorfor? Hva får noen til å begå slike grufullheter? Han ble dømt, og med rette, men hva skjedde, og hvorfor? Får vi vite, og må vi vite?
—
Hvor var jeg da terroristen tok alle livene? Husker ikke helt, men antar at jeg var her hjemme. Dessverre var jeg i min egen verden, for opptatt av min egen smerte. Likevel ble jeg grepet av disse handlingene, da nyhetsbildene omsider nådde meg. Avsky og redsel – forferdelse. Og alle historiene i etterkant. Alle som sitter igjen – alle pårørende og berørte.
Er det alt som har vært i nyhetsbildet i ettertid jeg husker? Jeg prøver å erindre. Snakket vi like mye om ofrene? Ble de tatt nok vare på, lyttet til? Mye har blitt fortalt, mange har stått frem, men mange vil kanskje aldri klare å fortelle. De lever fortsatt i fortiden. Alle traumene. Denne overhengende faren; det kan skje igjen. Lysbildene flimrer…
Vi skal aldri glemme, men vi må videre. Tiden stoppet ikke da, selv om mange opplevde det slik. Vi trenger å forebygge. Ikke med hat, men med kjærlighet. Et rosehav av kjærlighet. Vi trenger å snakke, dele våre bekymringer. Vi trenger å lytte til de som aldri har fått fortalt, og nettopp dem. Vi trenger å se – se og gi hverandre kjærlighet.
Kommunikasjon som kommer fra kjærlighet, er en åpen dør til flere svar som kan hjelpe oss. God, oppbyggende og forebyggende kommunikasjon beror på vår kunnskap og forståelse, på respekt for hverandre. En villighet til å akseptere at andre mennesker ikke alltid oppfyller våre forventninger og krav. At de som er annerledes – selv de som har begått uforklarlige handlinger er mennesker. Og alle de som tier…
—
Jeg ble spurt, om Breivik hadde et rusproblem og jeg var behandler; hva jeg ville gjort om jeg skulle gi støtte og veiledning til ham? Ville jeg se mennesket Breivik eller terrorhandlingene han begikk? Selv en person som har begått grufulle handlinger er et menneske. Kanskje et sårbart og utrygt menneske, og selv et offer for andres ugjerninger. Som ble dømt, og som dømmes. Blir han noen sinne fri? Blir vi fri for hva han gjorde?
Vil alle ofrene noen sinne bli fri? Og alle de etterlatte, hva med dem? Det krangles om minnesmerker, om straff og hvem som har rett til å uttale seg. Hvordan skal vi komme videre om vi bare dyrker minnene med sinne, hat, skyld og skam? Vi behøver å huske hvorfor vi er hvor vi er i dag, det er alt… Vi behøver åpenhet – VI BEHØVER HVERANDRE for å komme videre. Vi trenger kjærlig forståelse!
Vi behøver ikke like alle mennesker, men vi kan forsøke å se dypere inn for å finne åndelighet, denne kjærligheten jeg tror ligger der hos alle. Hos enkelte dypere, innestengt og fordrevet, men den er der, om vi våger å se. Tillate oss å åpne opp, også for de fengslede, de «onde» og selvfølgelig de glemte ofrene.
Jeg vet hva det betyr å bli dømt, uten sammenligning for øvrig. Å sette prinsipp foran person eller skille sak og person… To sider av samme sak, eller vidt forskjellig ut ifra våre ståsted, våre oppfatninger, erindringer og opplevelser. Vi skal uansett ikke miste oss selv og vikle oss inn i skitne sympatier og antipatier. Hvor vil vi da ende? Om vi er beredt på å lære, kan hvem som helst og hvilken som helst situasjon lære oss noe. Så hva har vi lært?
Vi skal ALDRI GLEMME, men heller ikke dvele ved fortiden. Det er bare ved endring noe endres. Vi må kommunisere med (kj)ærlighet. Vi skal gi hverandre håp – et håp om at det ikke skal skje igjen, og arbeide for dette HÅPET. Og jeg spør: Hvor er vi og hvor vil vi? Vi skal vel videre…
—
Mine varmeste tanker går til alle overlevende og etterlatte – de pårørende og berørte, og lyser fred over de falnes minner.
Tiden etter - hvordan takle hverdagen som tørrlagt alkoholiker 