Alle de dagene…

Ikke ofte jeg deler og anbefaler bok jeg har lest, men akkurat nå føler jeg for det. Boken: «La meg synge deg stille sanger» bærer tittelen sin til det fulle, og hele meg fra perm til perm…

For en tid tilbake fikk jeg tips av en «venninne» om en bok (skriver venninne i anførsel fordi jeg har aldri møtt henne, men vi har god og dyptgående kontakt via nettet, hvor vi deler våre erfaringer i trygghet). Denne boken hadde gitt henne så mye, og mente jeg også ville ha stor glede av den. Jeg bestilte den omgående, og begynte å lese, men jeg var i en periode hvor min konsentrasjon om hva som ble lest ikke fantes, så i etterkant satt jeg ikke igjen med annet enn at boken var fin og at den sikkert betydde noe, men jeg fikk ikke helt tak i hva den handlet om. Likevel opptok den hjernen min, så noe hadde satt spor. I forrige uke bestemte jeg meg for å lese den igjen, og denne gangen ble jeg hektet og bergtatt fra starten av. At det på permomslaget står: «Ikke bare umulig å legge fra seg, men også umulig å glemme» stemte.

Jeg kunne lest boken ut med det samme, men jeg valgte å ta den inn i doser. Hver gang jeg gikk ned til sjøen tok jeg den med, der jeg kunne sitte i stillhet, ro og fred og vie boken all min oppmerksomhet. Jeg kunne lese og gråte – så mye gjenkjennende i karakterenes personligheter og opplevelser. Ikke det at noen hadde avhengighetsforstyrrelser, men forfatteren, Linda Olsson, hadde tilegnet dem egenskaper som jeg selv identifiserte meg med. Ikke minst beskrivelsene av naturen og landskapet disse to hovedpersonene levde i. Jeg levde meg inn i skikkelsene; gikk med dem på turer i skogen og langs elva, kjente deres lukter – duggvått, gammelt gress, smaken av markjordbær, så sola stige opp og gå ned, følte lengselen og ensomheten, samholdet og kjærligheten som vokste dem imellom.

Nå når boken er nøye gjennomlest, fordøyd og tatt til ettertanke forstår så inderlig godt hva min venninne mente. Og jeg kunne ikke lest den før jeg selv var klar og mottagelig. Og det var jeg nå. Akkurat som når jeg skulle slutte å drikke – jeg kunne ikke før jeg selv var klar. Først da var jeg mottagelig for andres hjelp, og til å ta til meg nettopp denne hjelpen og veiledningen klarte jeg å gi slipp. Innen jeg var klar hadde ingen gitt meg noe, eller ingen ting hadde fått meg til å tenke eller åpenbare seg for meg som det riktige. Eller, mye av det jeg hadde hørt, av noen som hadde blitt nyktre, hadde likevel satt sine spor, de hadde sådd et frø, slik boken hadde da jeg først gang leste den, men hvor jeg ikke hadde åpnet opp for å la noe slippe inn. Det var ikke bare mangel på konsentrasjon, også mangel på egen innsikt. Mot til å ville se meg selv.

Tilværelsen min var alt for forstyrret av utenforstående ting, hendelser og sikkert også nærstående personer til å kunne ta til meg, se meg selv gjennom disse to kvinneskikkelsene beskrevet så levende i boken. På en måte slik som da jeg drakk, når alkoholen hadde all min oppmerksomhet. Alt ble så nært, så kjent, så sårt og samtidig så forløsende når jeg endelig var klar til å gi slipp og hengi meg til boken. I det store og hele var det beskrivelsene om hva «Astrid og Veronica» følte som grep meg. Ikke minst alt hva de sanset og hvordan forfatteren formulerte dette så innlevelsesrikt. Alle disse følelsene jeg kunne drikke på alle de årene jeg ikke maktet, våget og ville se, føle og tenke på… Eller det var nettopp det siste jeg gjorde – jeg tenkte for mye. Tankene rundt disse ubeskrivelige følelsene, de jeg ikke forsto, som løp løpsk, og akkurat da var alkoholen min «beste venn». Jeg hadde ingen, slik disse to kvinnene etter hvert fant hverandre, hvor de åpenhjertig forteller om sine innerste, smertelige følelser rundt hendelser noen og enhver ville mukket under for.

Ja, jeg var klar, og nå ser jeg så mye klarere hva jeg strevde med – jeg hadde ingen, ingen jeg stolte på fordi jeg ikke åpnet opp. Jeg slapp ingen innenfor min mur og inn til mitt innerste. Ingen jeg hadde tiltro til som kunne fylle tomrommet i meg som mennesker rundt meg hadde etterlatt seg. For det handler om å skape trygghet for å få tillit til å åpne opp. Og det handler om at noen er villig til å skape tryggheten og ikke minst til å tåle sannhetene. Jeg fant vel ikke noen slike mennesker. Og da jeg endelig forsto at jeg trengte likepersoner, mennesker som selv hadde vært der jeg hadde vært, var eller er, da først kunne jeg åpne opp og slippe noen inn, og mine følelser ut. Dette kan bare forstås av noen som selv er som meg.

Mot slutten av boken står det skrevet, så inderlig rørende og likevel så vanskelig å etterleve, men det gir slik mening.

                Lev, Veronica! Ta sjanser! Det er egentlig det livet dreier seg om. Vi må søke vår egen lykke. Ingen har noensinne levd våre liv, så det finnes ingen bruksanvisning. Stol på innsiktene dine. Aksepter bare det beste. Men så må du også holde nøye utsikt etter det. Ikke la det gli mellom fingrene på deg».

Og det er vel nettopp det jeg ikke har gjort, holdt nøye nok utsikt, men latt livet gli mellom fingrene mine, som om jeg prøvde å fange vann i hendene. Jo mer jeg prøvde å holde det i et fast grep, jo mer rant det vekk.  Jeg har glemt at mange av de gode tingene kommer stillferdig, og heller ikke kommer fullt ferdig. For det er hva jeg gjør ut av det jeg støter på som avgjør resultatet. Hva jeg velger å se og hva jeg velger å spare på. Og ikke minst hva jeg velger å huske eller legge til side, eventuelt ta det frem igjen når jeg er klar. Alt til sin tid, og denne boken kom til meg til sin tid – slik min edruskap …

Vet ikke helt hvem som først sa disse fornuftige og sanne ordene, men Stig Johansson ser ut til å være bakmannen til: Alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at det var selve livet. Ordene, og livet ble for meg så virkelig og nært nå…

Takk kjære «venninne» for anbefalingen av den fengslende, triste, men også muntre og underholdende boken: La meg synge deg stille sanger av Linda Olsson.