Lever ikke i fortiden lenger…

… men det hender enkelte hendelser hilser på…

Jeg har noen bilder i hodet mitt jeg trenger å legge bort. Faktisk få dem ut av albumet, for de er ikke verdt å samle på med tanke på å ta tilbake eierskapet av meg selv i enkelte situasjoner.

Noen steder forbinder jeg med mye drikking. Det vi si jeg drakk mye når jeg befant meg der, og jeg snakker ikke akkurat om her hjemme, for her drakk jeg jo alltid. Derfor er det viktig å ta tilbake steder, slik jeg tok tilbake mitt eget hjem, og gjøre meg selv trygg igjen, spesielt med tanke på hva som kan minne meg på hvordan det var og trigge rusgenet i meg. Dette er en prosess jeg begynte på da jeg kom ut etter rusbehandlingen for over seks år siden. Jeg vet enkelte har måttet kaste ut møbler, glass og andre eiendeler for å få fred fra rustanker knyttet til disse tingene. Å gå så drastisk til verks trengte ikke jeg, men jeg har øvd meg, skritt for skritt, litt etter litt til å være i situasjoner. Når det er sagt lar jeg vinglassene fortsatt stå i skjenken når andre kan bruke dem til brus ved finere anledninger. Jeg tar et helt vanlig glass, selv om de også ble brukt, først og fremst for å skjule at jeg drakk alkohol. De er tross alt ment til noe annet enn vin, så hjernen har fått inprentet det, og null krangel mer om det. Om jeg skulle kvittet meg med alt av kopper og glass, ville det ikke vært noen igjen. I stedet har jeg enkelt og greit (eller så enkelt har det vel ikke vært) tatt eierskapet til hver enkelt ting tilbake.

I sommer har jeg fartet litt, mest til hjemtraktene. Det å være på setra i noen dager gjorde meg godt. Når det er sagt har den også vært et sted jeg trakk meg tilbake til for å kunne være i fred med å drikke når jeg besøkte hjemstedet mitt, uten redsel for å bli avslørt eller for å slippe alt maset rundt min drikking. Jeg tror at siden den ikke var det stedet som jeg aller mest brukte, men kanskje bare noen dager i året, så gikk det raskere å ta tilbake tryggheten med å være der. Tross alt har jeg flere gode og rusfrie minner derfra, og slik vil jeg ha det. Det er disse minnene jeg tenker mest tilbake på nå. Likevel er det slik at når yatzyspillet tas frem kommer det enkelte bilder frem på netthinnen, men de forsvinner veldig så raskt.

Enkelte ganger er jeg ikke helt forberedt på situasjoner jeg kommer opp i, hvor jeg plutselig får assosiasjoner til hvordan det virkelig var. Dette skjedde nå i sommer, rettere sagt denne uken, i forbindelse med hjemreisen og en overnatting på noen venners hytte. Faktisk var det mitt forslag å spørre om å få låne den for en natt. Jeg tenkte å benytte anledning til blant annet å fiske litt, siden den vante fjellturen måtte utgå. I tillegg kunne det være fint å kjøre en annen rute hjem. Jeg hadde overhode ikke i mine tanker at på nettopp denne hytta hadde jeg deltatt på mange festligheter hvor jeg ikke hadde spyttet i glasset for å si det sånn.

I tiden før vi ankom stedet kjente jeg på en uro, og det slo meg først hvorfor da jeg trådde inn i den spartanske, men koselige hytta, at her er det noe ubearbeidet. Minnene kom som et knyttneveslag, og jeg visste med en gang hvor jeg skulle se etter drikkevarer (om det var hensikten, men ikke denne gangen nei). Ganske riktig, de sto der de sikkert alltid har stått, på hylla over vinduet. Ville jeg klare å sove der den natten? Ville disse flaskene, denne stua, soverommet på hemsen og alt i rommet ødelegge alt jeg har bygget opp. Sendte et motangrep til amygdalaen; jeg har kontrollen! Jeg spolet tilbake. Høy musikk og høylytt prat lå i veggene. Jeg kjente uroen og kanskje merket min samboer endringene i min oppførsel, for jeg ble plutselig irritert. Her måtte jeg virkelig jobbe med meg selv for å beholde husfreden. Alle flaskene og kartongen der oppe, på øverste hylle skal ikke ha makten over meg, ikke f…

Langfilmen ble kjørt, om og om igjen, og etter å ha fått i oss litt mat, som denne gangen, som alltid i min edruskap gikk helt fint. Alkoholen sto trygt på hylla. Trengte verken noe mens maten ble laget eller spist. Bare se, de eier deg ikke lenger. Jeg kom hit for å fiske, ikke drikke, og det hadde jeg tenkt å fullføre. Gå videre!

Det var befriende å komme ned til elva, ut i elva, kjenne strømningene, høre bruset, lytte til skvulpene av vannet mot stener i elva. Kjenne pulsen og spenningen. Slik alkoholen engang hadde fått meg. Men nå trengte jeg naturkreftene og ikke rusmidler. Slik vil jeg ha det. Kroppens eget adrenalin kontrollert av meg, og naturen. Her var jeg fri, fri for tankene om hva som befant seg inne i hytta. Og fisken nappet, bet på marken, og fire små frokostfisk landet på land. Tre timer langs og i elva gjorde underverker, men da sola gikk ned og det nærmet seg sengetid, kom et snev av uroen tilbake. Ikke det at jeg var redd for å ville drikke, men kan hende mest det at jeg hadde latt meg vippe av pinnen, at jeg ikke var mer forberedt. Kanskje sinna på meg selv, som hadde oversett, glemt…

Nye problemstillinger. Hvordan ville det være å sove. Jeg tenkte også på om min samboer hadde lyst på en dram, han som kan drikke, men muligens visste han bedre, og ville heller ikke utsette meg for plager. Han kunne ikke unngå å se all spriten han heller. Det var en grunn for at han også ble med meg på fisketur.

Brukte god tid ute før jeg gikk inn i hytta igjen. Ubevisst tittet jeg stadig opp på hylla. Tok meg i det. Hvorfor? Jeg har jo ikke den ringeste lyst på noe av det. Likevel hadde alle flaskene en slags makt over meg. Eller, jeg velger å tro det var for å teste meg, en måte å bevisstgjøre meg på å ta tilbake også dette stedet, om jeg senere ville komme på besøk.

Vi sa ingen ting om alle drikkevarene. Ikke et ord ble nevnt om hvordan vi sammen med eieren hadde festet og «moret» oss der hvor vi nå skulle overnatte. Ikke før dagen etter, da jeg iakttok min samboer på vei ned den bratte stigen fra hemsen. «Merkelig at ingen av oss falt ned eller at noe skjedde alle de gangene vi forserte stigen. Ingen av oss var langt ifra klare i toppen»! Han nikket seg enig, og svarte: «Ja, og at eieren ikke har ramlet ned, skjønt det vet vi jo ikke». Vi spiste frokost, fortsatt i stillhet. Vi hadde på en måte sagt det som skulle sies. Og jeg hadde klart formålet, å sove og bare være der. Ett skritt videre, nærmere det å ikke la meg forstyrre av hvordan andre velger å leve.

I etterkant har jeg tenkt på, forundret meg over faktisk, om jeg ville dratt dit dersom jeg hadde erindret alle fyllehelgene jeg hadde tilbrakt der? Jeg har også tenkt at kanskje var det en mening med at jeg fikk oss til å dra dit. Og meningen var ikke at jeg skulle drikke, men å minne meg selv på hvem jeg var og hvem jeg nå er. Det er så lett å glemme når alle dagene går forbi, uten de store testene og triggersituasjoner. Og jeg kan ikke alltid bare unngå dem. Og det kan plutselig komme uforberedte situasjoner, og da trenger jeg å vite hvordan jeg kan reagere. Ikke minst fant jeg ut at jeg skulle ha snakket om hva jeg følte. Delt om min uro, for det merker jeg nå, at det letner bare ved å skrive om det. Om denne uroen var berettiget vet jeg sannelig ikke, for såpass stoler jeg på meg selv. Det fikk jeg en bekreftelse på. Ikke minst kunnskap jeg innehar om eventuelle pseudoabstinenser hjelper også, men i så måte er det ingen tegn på russug annet enn at jeg har hatt disse flaske oppe i hodet mitt siden. Men nå ser jeg de gli bort – de forsvinner tilbake til fortiden …

Kanskje var jeg mest irritert over meg selv fordi jeg hadde glemt dette stedet, og dermed ble en smule perpleks da jeg kom dit. Jeg, eller vi avhengighetspersoner er skrudd litt annerledes sammen. Derfor trenger vertfall jeg fortsatt å øve meg på å være «normal» i nettopp slike problemstillinger. Takler jeg ikke slike dilemmaer, så takler jeg ikke selve livet, for livet er fullt av dem.

***

Som aktiv alkoholiker mistet jeg evnen til å velge om jeg ville drikke, og jeg valgte også steder hvor jeg visste jeg kunne drikke, eller ble de også valgt… Jeg var maktesløs overfor alkohol, og det var i sannheten et valg, et av de vanskeligste den gangen, det å velge veien mot gjenreisning av meg selv. Kort sagt; jeg valgte å bli villig. Og noe bedre valg har jeg aldri gjort. Derfor takler jeg de aller fleste uforutsette problemer, noen gang trenger jeg litt mer tid, men jeg kommer «uskadd» ut av dem, vertfall mer erfaringsrik og trygg på meg selv. Jeg trenger bare å huske på å ikke la meg forblinde av meningsløs filosofi rundt det faktum at arv, livserfaringer og miljø påvirket min drikketrang. Jeg er ikke lenger er et ulykkelig offer for disse omstendighetene, men snarere tvert om. Jeg vet jeg kan velge, og jeg velger å være fri – fri fra trelldommen.

Lar jeg bitterheten slippe til, sløser jeg bort timene som kunne ha vært verdifulle! Det har jeg neimen ikke tid til…