Vi gjør alle så godt vi kan …

For første gang på veldig lenge kjente jeg et snev av kulde da jeg kom inn i stua i morges. Vinduet har stått åpent helt fra starten av sommeren, så kanskje på tide å lukke det på natten nå som sommeren er på hell.

Det er hverdagen igjen. Ble grundig påminnet om dette i går, da jeg satt i bilen, som passasjer, på vei til å sanke plommer og epler. Høstonna, matauk for vinteren. Utenfor duvet gule åkrer av korn, ferdig til å bli slått. Noe var allerede i hus. Mange føler vemod ved dette, å se kornåkrene gulbrune, dette vitnet om høst, kortere og kaldere dager. Jeg ser med takknemlighet imot høsten og alt den byr oss på av goder.

Vi satt stille i bilen, lyttet. Jeg med en forventning om å plukke massevis av frukt til sylting og safting. Glad musikk strømmet ut fra høyttalerne. No.4 synger: Alt feil. Det gikk mot slutten av årets reiseradio, lyden av sommer. De ønsket lytterne fortsatt fine sommerdager, av det som er igjen. Jeg er overbevisst om at det vil komme varme, fine dager fortsatt. Denne overgangen mellom sommer og høst byr på det meste. Det gjelder bare å stoppe opp, ta oss tid til å nyte. Ta et sensommerbad for eksempel, inn imellom øktene av skolestart og arbeidsdager, innhøsting av det vi sådde og opprydding etter sommerens feil…

Jeg satt i mine egne tanker, dagdrømte. Stirret lengselsfullt på landskapet. Vakkert. Alt dette vakre skjenkes oss. Goder mange har slitt for i årtier. Pløyd og harvet, sådd og høstet. Noen ganger mere strev enn andre ganger. Noen ganger uår på grunn av værforhold, andre ganger får de sanke i tusen fold.  Nei, ikke vemod, men dyp takknemlighet.   

Sommerlyden på radioen var over, etterfulgt av nyhetene, hvor de fortalte om mye fest og slåssing. Var det siste hikk-up av sommerfesten denne helgen, et gedigent nachspiel der knivene hang løst i beltet? Gjenspeilet den sommeren?

*

Sommer er tid for avslapping, kos og hygge, for de fleste, eller…

Sommer er mer tid til å gjøre det man vil, eller det man egentlig ikke vil, men bare må. Sommer er tid for å drikke mer. Sommer er mer frykt og angst for mange, både den som drikker og for de berørte. Sommer er også tid for å finne tilbake, ha fokus. Sommer er tid for å ramle og massevis av skrubbsår. Sommer er tid for å reise seg igjen og sette plasterlapper på. Sommeren gledet vi oss til … og gruet oss til. Hvordan var egentlig din sommer?

Er du en pårørende? Gikk du inn i sommeren med håp og tro? Orket du ikke mer og ville aller mest gi opp, i fortvilelse. Kanskje denne sommeren … Ville du egentlig snu ryggen til eller måtte du plukke opp når det både gikk bra eller ikke så bra?

Vil du snakke om det? Ikke det nei. Det er helt ok. Når du er klar.

Jeg, som den avhengige, tørrlagt sådan, kunne noen ganger også kjenne det befriende å slippe å snakke om mine berørte – de jeg berørte. Det ble rett og slett for mye. Hadde nok med meg selv, mine problemer. Men jeg var også en pårørende. Hadde alltid vært, selv da jeg drakk. Drakk jeg også for å glemme den delen av meg, og livet mitt? Det vonde og vanskelige, utrygge og uforutsette. Sviket og hatet. Fortvilelsen. Det er mye fortvilelse som ikke hjelper stort. Det hjalp heller ikke å drikke den bort. Håpet og troen satt godt fast…

Klarte du det ikke denne sommeren heller … Ble håpet for stort? Ble håpet brutt? Lot du håpet drepe troen på …?

Den som egentlig ville stoppe å drikke mistet fotfestet, snublet og smerten medførte enda mer skyld og skam. Og den pårørende følte nye skuffelser og spurte seg nok en gang; var det min feil? Alle gjorde så godt de kunne. Det stemmer ikke slik bandet No.4 synger, om at vi gjør alle så godt vi kan, og vi gjør alt feil. Jeg sier som barnebarnet mitt på åtte år jeg, hver gang hun hører sangen og akkurat de ordene om at vi gjør alt feil: Det er ikke sant, de har ikke skjønt noen ting de, for vi gjør alle så godt vi kan og vi kan alle gjøre feil …

*

Jeg vil gjerne hjelpe alle berørte av rusmiddelmisbruk, den avhengige selv og de pårørende. Jeg ønsker å hjelpe alle som strever med livene sine egentlig. Hjelpe til å gi slipp. Slippe avmakten til … Slippe skyld og skam – alt det som holder oss nede. Slippe å være avhengig av … Kanskje ble ikke denne sommeren slik du hadde håpet, men håpet lever fortsatt inn i høsten. Selv om vi høster det vi sår kan mye endres, fortsatt. Det ligger nytt liv i alle åkrene som står tomme for korn. Det ligger nytt liv i alle feilene vi gjorde.

*

Jeg har lært av mine feil. Jeg har også lært hvordan være en mer forståelsesfull pårørende. Jeg har forstått viktigheten av at vi trenger å jobbe sammen med våre pårørende, snakke samme språk – inngå avtaler, hvor hver enkelt må gå sine egne løp, men likevel sammen. Vi trenger å sanke erfaringer sammen, men også på egenhånd. Mine erfaringer kan også bli dine så jeg vil dele om hva jeg fant eller erfarte. Om jeg som den avhengige ikke forteller hvordan jeg opplevde mine pårørende vil de aldri forstå, slik jeg ikke kunne forstå dem fordi de aldri fortalte …

Jeg tenker at vi er alle pårørende til noen, på et vis, enten somatisk syke, psykisk syke, eldre eller til noen som ruser seg (avhengighet til rusmidler, mat, sex etc.). Akkurat nå snakker jeg mest om avhengigheten til … Det kan gjelde nå eller det ligger der som historikk bak egen eller andres. I kjølevannet vil samvittigheten ligge det og ulmer. Dårlig samvittighet, som kan bunne ut av manglende egen grensesetting, det å ikke våge å si ifra eller si imot, eller dysse ned. Jeg har erfart at det lønner seg å snakke om det. Det jeg deler på av mine sorger letter byrden – vi kan bære dem sammen.

Som pårørende vet jeg at jeg ikke kan endre den rusavhengige. Både fordi jeg selv husker hvordan jeg taklet, eller ikke taklet andres forsøk på påvirkning og fordi jeg har lyttet til andre pårørendes erfaringer. Begge parter kan ikke gjøre annet enn å redde seg selv. Med empati og varme, og sorg. Forståelsen av; slik var det, og slik må det være. Likevel denne åpenheten. Ærlighet om hvordan det var og hvordan vi har det nå, uten å rippe opp i alle sår, de som fortsatt kan utvikle nye sår, selv om vi må tåle å høre hverandres sannheter, de som kan såre enda mer. Men vi kan forbinde dem med kjærlighet, slik vi prøver å reparere noe ødelagt, noe som vi er glade i, bestemors gamle vase, den jeg arvet, som ramlet ned og gikk i flere biter. Klarer knust glass å reparere seg selv?

*

Var det rom for å snakke sammen denne sommeren? I morgen, men ikke i dag. Vi har det så fint nå; sol, varmt vann, reker og bryggekant … Noe mangler – suget. Hvitvin. Hvorfor kan du drikke vin og jeg bare vann? Vi skulle ha snakket om dette, laget avtaler om hva som trigger. Lage forlik. Ingen alkohol. Null toleranse. Hvordan vil du ha meg, nykter eller …? Hvordan har vi det? Følelsene, mine og dine. Aksept!

Vi trenger å forstå hverandre og akseptere hverandres følelser, men for å forstå og akseptere må vi vite. Tenker at pårørende må få eie sine følelser og få annerkjennelse av oss for det. Men de trenger også å anerkjenne våre. Og ikke minst forstå oss når vi blir trigget av deres livstil, at de kan drikke og ikke vi. Klart jeg forstår at det ikke er noe lettere å sitte på den andre siden som de har gjort. Hele tiden føle på, og hele tiden ta hensyn.  Pårørende har sine historier og de er like forskjellige som våre. Noe klarer jeg ikke fullt ut å forstå, som de ikke klarer helt å forstå meg. Likevel anerkjenner jeg deres følelser og respekterer deres usikkerhet.

Jeg har sett viktigheten av å forstå de rundt meg. Er glad jeg har en fot i begge leirene på en måte, men det er som nykter alkoholmisbruker jeg har lært dette med å akseptere mest. Og jeg forsøker så langt det lar seg gjøre å være her for mine pårørende. Tilrettelegge og skape rom for å snakke om ting har jeg ikke har vært god på før, men jeg prøver. Det er vondt, men det må jeg tåle.

Jeg kjenner det… Huff! Å være pårørende er vanskelig fordi man er så avmektig. Min fortid som avhengig selv gir meg ingen som helst rett til å fortelle noen hvordan de skal forholde seg til dem de er pårørende til. Som nevnt er vi alle forskjellige. Selv med store likheter, er vi så ulike i oppfatning og ikke minst som personer. Men vi gjør så god vi kan, og vi kan alle begå feil… Og det har vi begge straffet oss lenge nok med, ikke sant…

Dette er ingen klisjé: En dag av gangen! Hvor hadde jeg vært foruten den tankegangen? Denne 24-timersregelen handler for eksempel om å vite hvilke krefter vi har med å gjøre, så derfor, i stedet for å si; jeg skal aldri drikke igjen, er min holdning at jeg har til hensikt å ikke drikke mer. En dag av gangen er overkommelig, ikke sant.  Det samme gjelder for de pårørende. Men uhell skjer, og det er lov å snuble på veien. Men jobben med å reise seg er opp til hver enkelt av oss. Likevel, i alt dette skal vi stå alene sammen.

Det er vanskelig, denne balansegangen. Gi og ta! Men vi skal huske på at vi ikke har skyld for hverandres situasjon, selv hvor mye vi vil måtte føle det. Snakk om det! Tro det eller ei, dårlig samvittighet og at du ikke vil se oss er en god tilbakemelding. For: Målet vi har felles er vel at rusbruken skal bli historie. At vi kan se hverandre i øynene og møte livet uten å ruse vekk følelser eller hva det nå enn er.

Ikke denne sommeren … Ok, jeg venter, til du blir klar, men du blir aldri klar, så hopp i det. Jeg skal gjøre det beste for meg selv så lenge … Kan ikke annet …

*

Men det er faktisk mye sannhet i sangen til No.4. Sjekk selv, og ta bort det som ikke passer, slik jeg gjorde, og fortsatt gjør for å finne min egen vei – slik at vi kan gå sammen …

 Alt feil

Feil vei
Galt svar
Dumt gjort
Hva var det jeg sa
Gi opp
Ikke snu
Vær deg selv
Hør på meg
Ta deg sammen
Når du går lei

Følg ditt hjerte
Bruk ditt hode
Ha is i magen
Les, men ikke tro det
Sett spor
Men ikke ta for mye plass

Vær mer / Vær bedre / Vær mindre
Du kan det
Følg med / Snakk høyere / Vær stille /
Du skal det
Smil, Bli, Tvil
Du må det
Du skal det
Du kan det

Vi gjør alle så godt vi kan
Og vi gjør alt feil
Stakkar deg
Stakkar ham
Som elsket henne
Hun som aldri fant fram
Og alle de som snubler
Stakkar dem
Som vil forsones
De som slåss, de som glemmer
Stakkars oss

Vær mer / Vær bedre / Vær mindre
Du kan det
Følg med / Snakk høyere / Vær stille /
Du skal det
Smil, Bli, Tvil
Du må det
Du skal det
Du kan det

Vi gjør alle så godt vi kan
Og vi gjør alt feil

Men vi prøver å gjøre det godt igjen
Rykke tilbake til start igjen
Prøver å rydde opp igjen
Begynner på nytt og på nytt igjen
Og gjør samme feil igjen

Vi gjør alle så godt vi kan
Og kanskje vi får det til
En gang iblant
Før vi går feil vei

Vi gjør alle så godt vi kan
Og vi gjør alt feil

—-

Nei, nei … Jeg sier nok en gang: VI GJØR ALLE SÅ GODT VI KAN, MEN VI KAN ALLE GJØRE FEIL!

*

Ta vare på deg selv – gi slipp! Men… Den ene svalen gjorde ikke sommeren… Men vi høster faktisk hva vi sår…