Ærlighet – først og fremst!

Da jeg drakk utviklet jeg på en måte egenskaper og listige metoder for å overleve, slik som fornektelse og hemmelighold. På sett og vis kan jeg si at alkoholen var et middel jeg også brukte for å overleve. I mange tilfeller reddet den meg, men da jeg ble nykter, innså jeg at både rusmidler, metodene og strategiene hadde gjort mer skade enn nytte. Det som en gang tillot meg å fungere, i en nærmest umulig situasjon, var nå blitt et hinder for fortsatt vekst. «Godene» hadde blitt brister.

Mange med meg definerer karakterdefekter for muligheter som kom ut av sine proporsjoner. Eksempelvis kunne et ekte ønske om å hjelpe et familiemedlem overdrives til et desperat behov for å endre denne personen. Sett i det perspektiv gjelder det ikke å utrede hver tomme av bristen; jeg overlater bare – gir slipp – slik at jeg kan komme i balanse igjen. Dette fordi denne egenskapen ikke lenger gagner meg.

I stedet for å dømme meg selv når jeg blir oppmerksom på en karakterbrist, kan jeg erkjenne at jeg har vokst. Jeg har innsett at en egenskap, som engang tillot meg å overleve, ikke lenger er nødvendig, eller at mulighetene jeg utnyttet, de som kom ut av kontroll, gjorde mitt liv uhåndterlig til slutt. I min tilfriskning, når jeg ble oppmerksom på hvor egoistisk jeg hadde vært – utnyttet andre for selv å overleve, innså jeg i stedet at det var et av mange tegn på sykdommen. Nå viser dette en villighet til å se virkeligheten som den er, og at jeg er beredd på å leve livet på dens premisser.

Jeg trenger ikke lenger å skjule dårlige motiver bak et «godt» og gjennomtrenge menneskelige forhold fra topp til bunn – utnytte hver minste detalj i en situasjon til min fordel. Denne perverse, innviklede og unnvikende egenrettferdigheten lå bak den minste handling eller tanke. Alkoholen, som jeg anså som min redningsmann hadde fratatt meg all dømmekraft, all fornuft og all styrke. Jeg var fortapt på bunnen. Da jeg forsto at ærlighet varer lengst, og når jeg på daglig basis begynte å oppdage, innrømme og rette opp disse feilene, ble det kjernen til ny karakterdannelse og en god levemåte.

Da jeg virkelig satte meg ned og snakket høyt om alt jeg hadde skjult så lenge, om alle jeg hadde bedratt og løyet til for å oppnå goder, var viljen til å gjøre rent bord fremdeles for teoretisk. Tomme ord hjalp ikke. Handling måtte til – vise at jeg virkelig ville. Når jeg utlever ærlighet i alle mine handlinger blir alt mer troverdig – tillit opparbeides. For når jeg bedro andre, da jeg drakk, hadde det nesten alltid rot i at jeg bedro meg selv. Jeg klarte ikke meg selv og den jeg hadde blitt – full av skyld og skam, redsel og angst. Jeg måtte akseptere meg selv med mine feil og brister, før de kunne legges bort. Det handlet om ærlighet.

Det var da jeg ble ærlig overfor et annet menneske at jeg også viste ærlighet overfor meg selv. Jeg begynte å bli glad i meg selv som den jeg var og aksepterte hvem jeg hadde vært – denne ekte (kj)ærlighet til meg selv vokser for hver dag.

Jeg fikk roser av min nabo til min bursdag for over to uker siden. I mellomtiden har jeg vært bortreist, men likevel står de fortsatt ganske så fine. De ble gitt med kjærlighet tenker jeg…

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s