Is i magen

Rastløs – hvileløst går jeg i ring i stua. Ring da! Vær så snill fortell meg at alt er klart for å legge inn et bud på drømmestedet. Krisemaksimering. Kan skylde meg selv for å ikke ha finansieringsplanen klar, at jeg ikke hadde kontaktet banken min tidligere. Nå kan jeg ikke komme de andre interesserte i forkjøpet. Egoisten i meg slår til. Jeg VIL ha huset – det må bli mitt. Drømmene mine ligger der. Fremtiden… Der skal jeg skape et nytt liv, mitt konsept…

Jeg fikk en ekstraordinær visning, bare for meg, og jeg hadde vel gjort et godt inntrykk, som kjøper. Hadde jeg ikke fremstått som den beste overtaker, som ville bevare husets sjel og stelle hagen med omhu? Klart jeg hadde. Og banken gir meg lånet, helt klart, men hvorfor somler min rådgiver slik? Jeg ringer banken.

Nei, dessverre har hun fri i dag. Hva! Det nevnte hun ikke i går. Og når er hun så tilbake? Ta kontakt igjen på mandag. Tankene svirrer. Nå går alt i vasken. Og jeg som måtte vite i dag, i mitt hode. Trengte å legge inn bud, sette en akseptfrist og dermed være i gang. Kjenner sinne og irritasjon. Oppgitthet …

Dette hadde vært alle tiders grunn til å drikke før, men det var før. Klart følelsene gjør saltomortaler. Dette ble jeg ikke forespeilet. Jeg som liker å ha orden, liker å vite, liker å ha kontroll. Forutsigbarhet. Jeg blir enda mer rastløs og urolig – redd for at drømmene brister. Ta det med ro!

Var ikke jeg den som selv hadde laget dette scenariet. Jeg skulle tatt kontakt før. Stopp der! Dette gjør ikke situasjonen bedre, denne tankegangen. Selve visningen er jo ikke før mandag ettermiddag. Jeg har all verdens tid. Faktisk kan jeg bruke helgen på å sjekke bedre opp på enkelte ting jeg lurer på med hensyn til budgiving. Som førstegangskjøper av bolig var det flere ting jeg skulle ha satt meg bedre inn i. Mange ting jeg ikke visste om, mange ukjente ord ikke minst. Akseptfrist for eksempel.

Det var nok en mening med dette, at jeg skulle vente med å gi bud. Og er det slik at jeg skal ha dette småbruket, så får jeg tilslaget. Selger bestemmer jo til syvende og sist. Jeg har gjort mitt, hittil, og jeg vet jeg har økonomien som trengs. Tenke seg til; jeg har spart penger som nesten dekker egenkapitalen de spør etter. Hvem ville trodd det for sju år siden? Ikke jeg vertfall. Da forsvant alt av penger, selv penger jeg ikke hadde ut av vinduet. Eller de gikk til å sponse polutsalgene rundt omkring.

Det ordner seg! Og om jeg ikke blir valgt, så kommer det andre muligheter. Har blitt advart om å ikke ha for store forhåpninger – legge for mange planer. Kan ikke flytte inn i huset enda. Jeg er ikke den eneste med drømmer om… Det finnes sikkert flere potensielle drømmehus også. Skuffelser skjer, og kanskje er jeg den som gjør noen andre skuffet. Ok! Jeg kan ikke annet enn å ha is i magen…

Men skjenken hadde selvfølgelig gjort seg fint i stua… Og tenk, alle grønsakene jeg kan gro…

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s