Utsettelser …


Hvorfor er noe mer vanskelig å ta fatt på enn andre ting? Hvorfor utsetter jeg enkelte oppgaver, venter i det lengste, når jeg innerst inne vet det gjør meg mer frustrert, irritert og stresset. Spesielt dette stresset også, som trigger avhengighetsgenet i meg.

Noe skal jeg til fordel utsette, slik som å spise sjokolade eller andre søtsaker. Alt som påvirker avhengighetsgenet mitt trenger jeg å unngå, og jo lengere avhold, jo lettere er det å få hjernen til å tro at jeg ikke trenger det. Verre er det med det jeg ikke liker å gjøre, eller det jeg gruer for å gjøre, og som egentlig er bra for meg, men som jeg utsetter fordi jeg finner det kjedelig, uinteressant eller det skaper en redsel i meg.

Det meste klarer jeg av uten egentlig å tenke over det – det rutinemessige går på autopilot. Disse sedvanlige, og kjedelige hverdagsoppgavene gjør det ingen ting om jeg utsetter fra den ene dagen til den andre, bare jeg ikke lar det vente for lenge slik at det blir en vane. Hjernen like å vite, den liker rutiner, og den kan lures til å tro at akkurat den handlingen er løsningen. Den skjelner ikke på hva som er bra eller dårlig for meg. Den husker hvilken metode som jeg først benyttet i en gitt situasjon, som for eksempel at jeg drakk alkohol da jeg følte tristhet eller også når jeg følte glede.

Alkohol og andre rusmidler forsterker følelsene. Sjokoladen gjør det samme faktisk, spesielt for meg, siden den har blitt en slags erstatter for alkoholen. Når jeg er i ulage eller føler jeg fortjener en belønning, er godterier lett å ty til. Denne helgen, hvor jeg synes jeg har vært veldig flink til å ta tak i oppgaver jeg har utsatt en tid, har sjokolade og annet snacks blitt gomlet uten å mukke; fordi jeg fortjente det! I tillegg har jeg gått og tenkt på noe forestående, en viktig avtale. Kan hende har jeg benyttet helgen til å få en avstand, ryddet vekk disse tankene ved å rydde i skuffer, skap og boden. Og sjokoladen da …

Det er nyttig å rydde i hodet for å få orden på feilkodede signaler, de som lager surr i følelser og tankesett. Men om det benyttes for å utsette viktige ting, da er det ikke lenger hensiktsmessig. Da gjør det mer skade enn nytte på sikt.

Det dreier seg om disse oppgavene jeg gruer til. De jeg stadig utsetter – i morgen … En spesiell ligger der som en mare. Jeg har “datostempel” på den, og snart må jeg begynne å gjøre viktige forberedelser i forhold til den, ellers … Har utsatt og utsatt, og vet så alt for godt at dagen jeg ikke lengere kan utsette den mer kommer. Og da kan jeg plutselig ha fått knapt med tid – jeg blir stresset. Hvor er sjokoladen?

Denne oppgaven jeg har påtatt meg er viktig, både for andre og meg selv. Jeg skal snakke til pårørende på direkten, til mange, i hele Norge. Det er stort, men så skummelt. Jeg vil, føler jeg må, og så denne frykten for å dumme meg ut. Si noe feil. Som om noe er feil i min historie som pårørende …

Jeg trenger å øve meg på det jeg ikke er så god på. Jeg ønsker jo å dele, så derfor må jeg begynne et sted.  Å formidle mine erfaringer er viktig for meg, at andre skal høre hvordan jeg har funnet mine løsninger i en krevende pårørendesituasjon. Hvordan jeg har valgt å forholde meg som den berørte parten, satt i forhold til selv å være den som berørte noen, og hva andre tror og mener om nettopp dette. Og det er vel det jeg gruer for, hva andre tror og mener …

Hvorfor valgte jeg så sen dato? Fordi jeg tenkte at da kunne jeg forberede meg bedre. Grunnen var egentlig at jeg ville utsette det fordi jeg gruer … Hvorfor utsette frykten? Fordi jeg tror den forsvinner med tiden, at ting blir bedre …

Jeg sloss med meg selv på en måte, denne ambivalensen – skal-skal ikke. Vil-vil ikke. Skal jeg finne en unnskyldning? Finne en ny dato, en ny utsettelse … Typiske katastrofetanker. Typisk for en avhengighetsperson som meg å se etter løsningsmetoder for å unngå det vanskelige. Unnskyldninger … Det blir som å lyve, og hva fører løgner til? Dårlig samvittighet, som igjen fører til at jeg trenger noe for å skyve bort, glemme, utsette disse. Ta en sjokolade!

Klart jeg vil, og klart jeg skal. I morgen skal jeg begynne forberedelsene. Jeg vet at når jeg kommer i gang så går det som en lek. Dog, lek var vel en overdrivelse, men å starte er da en start … Og om det ikke blir det resultatet jeg ønsker meg, (for jeg krever alt for mye av meg selv), så vil det på sett og vis bli det resultatet jeg behøver …

Og når jeg er ferdig, med alt, da fortjener jeg en belønning vel? Klart jeg gjør! Hva er det jeg utsetter hjernen for akkurat nå? Planlegging. OBS! Belønningen blir noe helt annet enn du tror, og hjernen min tror, bare så dere vet det.

For mens jeg titter opp på himmelen, i et forsøk på å utsette disse negative tankene, snu dem, så sier jeg til meg selv, og jeg skal repetere ordene helt frem til direktesendingen er over: Jeg gleder meg til en god kopp med Pukka-te, Kapteinkjeks med brie og selvlaget svartsurbærgelé på.

*

 Se; to krokodiller i fjærlett høstdans. De danser for meg. Dette trengte jeg – påminnelsen. Ingen utsettelser går upåaktet hen …

Fjærskyer – cirrus.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s