Vi lever våre liv på eget ansvar!

Jeg har fornektet egen og andres rusmisbruk. Dekket over, løyet, til og med «overbevisst» meg selv om at det ikke fantes alkoholmisbrukere i mitt liv (herunder meg selv). Men noe inni meg fortalte meg likevel at det ikke stemte, så jeg søkte sannheten. Måtte finne svar jeg innerst inne ville ha, men hadde unngått av redsel for; hva kommer nå. Jeg søkte trøst hos likepersoner. Jeg lyttet til dem, de som var som meg, enten en avhengig eller som nå, en pårørende.

Jeg satte foten ned, stengte døra, kaste ut … Redselen. Hjelp! Tenk om det blir enda mer rus hvis jeg setter grenser? Fornuften. Det er ikke bare samtaler det dreier seg om, men det er en start. Hele familiestrukturen som lenge har vært i vranglås må endres, og det kreves handling.

*

Jeg har sett det som en forse å ha en fot i begge leirer. Som eks-alkoholavhengig og det å være pårørende til noen med samme utfordringene har fått meg til å søke kunnskap i fellesskap hvor jeg kunne dele og tilegne meg erfaringer. Jeg fant samhørighet og trygghet. Jeg var ikke annerledes, men som dem. Og jeg har gått fra en ekstrem situasjon til en annen. Sannheten smerter, for meg selv og de rundt, de som selv har nøret oppunder løgnene, alle som visste, men tiet …

Jeg følte det som et kall å informere alle som ville høre på hva som virkelig hadde foregått. Bak fasaden, bak lukkede dører og bakenfor mørke gardiner. Jeg kalte det ærlighet, men i starten var det kan hende mest et sinne og en forakt til alkoholen – jeg ropte om hjelp. Etter hvert som min benekting slapp taket, og jeg forsto sammenhengen, forvandlet sinne seg til søken etter mer kunnskap jeg kunne formidle. Jeg ropte ikke lenger om hjelp, men i stedet ville jeg hjelpe.

Ja, jeg ble skrekkslagen over alle løgnene jeg hadde brukt til meg selv og andre, alle løgnene andre hadde fortalt meg, og dette kunne tatt fra meg motet, men jeg sto i det. Jeg begynte å rette opp med å fortelle den grufulle sannheten. Det tabubelagte skulle opp i lyset. Noen vil sikkert påstå at jeg ble en tvangsmessig sannhetsformidler, og enkelte advarte meg om å gjøre meg for sårbar ved å være som en åpen bok. Selvfølgelig skal noe få lov til å være usagt, det som kan være mer til skade enn nytte. Så lenge jeg selv vet sannheten, og er ærlig mot meg selv, kan jeg leve godt med det.

Ved å lytte til likepersoner, det være seg andre avhengighetspersoner eller pårørende, har jeg fått innsyn i situasjoner som bare er «sannheten» sett fra mitt lille hjørne av universet. Min benektelse til alt hva som har skjedd i fortiden kan jeg ikke få ugjort gjennom å anklage meg selv eller andre nærstående personer som valgte alkoholen som et løsningsmiddel på livets utfordringer, selv hvor mye vi enn begynte av en grunn og fortsatte av en annen. Jeg måtte innså at vår lidelse – avhengighetssyndromet – som hadde påvirket så manges liv ikke kunne leges uten å måtte gå til bunnen av flasken, eller til og med under flaskebunnen. Til det smertelige bakenforliggende …

Familie, venner, kollegaer, kjærester, ja hele samfunn hadde lidd, og lider fortsatt under oss og med oss. Det var ikke en unnskyldning i seg selv, til tross for at vi satt med tvangstrøya på og i kong alkohols grep. Vi kunne være offer for, men å forbli i offerrollen ville aldri fått oss tilbake til et verdifullt liv. Løsningen var villighet til å gjøre en endring – til å be om hjelp, og ikke i bitterhet, eller til å fortsatt hevde at vi kjente den virkelige sannheten, at vi var offer for all verdens vrede.

Nå, som nykter, men like fullt en pårørende har jeg klart å tilgi meg selv og mine ekstreme reaksjoner på ekstreme situasjoner i den formening at jeg har gjort så godt jeg kunne. Jeg prøver så godt jeg kan å ikke uroe meg for hva andre mener, hva jeg tror andre mener og hvordan de ser på saker og ting, og heller konsentrere meg om meg selv. Det har gitt nye perspektiver og en større dose sinnsro. Om det dukker opp negative tanker tar jeg sekken på ryggen og rusler en tur i skogen, i marka eller langs sjøen.

Jeg vet jeg kan kontrollere min sykdom ved avhold – kunnskap om sykdommen, om hvilke metoder å anvende og ikke minst det å ha mål i livet. Hvor vil jeg? Hva vil jeg? Og jeg trenger ikke gjøre alt på egenhånd. Jeg trenger fra tid til annen en hjelpende hånd. Og jeg kaller det styrke, å innse at jeg alene ikke er sterk nok.

Noe trenger jeg å gjøre på egenhånd. Noe er bare mitt ansvar – MEG SELV! Inni meg skjer det stadig forandringer. Ofte trenger jeg å ærlig undersøke mine motiver bak alle de utallige merkelige, fine, vonde, vanskelige, rare og gode følelsene. For å ha en viss kontroll, bare det ikke vipper meg over til å bli fanatisk, men til å finne denne balansegangen mellom følelser, tanker og handling.

Slik jeg og mitt liv er mitt ansvar, er andre også ansvarlige for seg og sitt. Det å be om hjelp er ikke å fraskrive seg ansvaret, men mest det å innse at man har mistet egenkontrollen. Jeg kan ikke kontrollere andres valg i forhold til sin avhengighet annet enn å dele om mine erfaringer til de som ønsker å høre. Så er det opp til dem å ta valget. Uansett vil jeg alltid huske på hvordan jeg selv var, noe jeg også mener er til stor hjelp som pårørende. At jeg kan sette meg inn i deres situasjon, på en måte «vite» hva de tenker om oss pårørende. Derfor vet jeg at det vil «gå fint» så lenge vi er «på parti», når jeg jatter med og dermed «legger til rette for mer rusmisbruk» ved å bistå økonomisk, rydde og vaske bopelen og generelt ordne opp i alle konsekvensene rusmisbruket medfører. For ikke å snakke om det vi unngår å snakke om. Derfor, når jeg, eller vi «treffer» et sårt punkt, som er usnakket – sårbarheter som er skjult, da smeller det. Av den grunn sverger jeg til kommunikasjon og åpenhet. Hva er det egentlig å skjule? Hva er det ikke jeg vet? Hva er det du tror jeg ikke ser og vet? Jeg har jo selv vært der…

Samhandling. Åpenhet. Snakke samme språk uten løgner og utenomsnakk. Begge parter må ta ansvar for best mulig å forstå det bakenforliggende, viktigheten av å bearbeide og det å snakke om nettopp våre sårbarheter. Den som fortsatt holder igjen, vil dessverre forbli lenger i smerten … Og i lidelsen enten som den rusavhengige eller som pårørende, eller enda verre; som begge deler … Men ord er ikke nok. Det kreves handling, og atter handling. Kan ikke få sagt det nok ganger: For å endre noe kreves endring!

*

Nok en gang: Jeg trenger å ta ansvar for mitt liv og gjøre noe for å få det mest mulig levelig for meg med meg selv og med andre. Jeg har smertelig fått erfare hva enkelte personer kan gjøre med meg mentalt. Derfor har jeg valgt å «avslutte» noen relasjoner som grisebanker meg mentalt, og noen har jeg satt på vent, for jeg har ikke tid til å vente med meg selv… Har du?