Hemmeligheter

Jeg vil ikke si det, tør ikke. Hva kommer du til å mene eller tro om meg? Hva vil du tenke, at det er min feil? At jeg er teit og rar. At jeg er feig …

Kanskje … Eller, alt det alle andre gjorde, det som satte i gang følelsen av utenforskap. Da jeg gikk rundt og håpet alt skulle bli bra. Følelsen av svik, som setter i gang hele følelsesregisteret. Og jeg holder det inni meg, ingen skal vite, og klumpen vokser hver gang jeg føler og tenker – tankene mine gir næring til klumpen. Det gjør vondt, og jeg vil skrike … Men gjør jeg det? Og hjelper det?

Er jeg ærlig? Om hvordan jeg hadde det, eller også, om hvordan jeg har det nå. Helt ærlig, til meg selv. For det kreves mye å være oppriktig ærlig til seg selv. Orker jeg den smerten? Klarer jeg å stå i det, igjen og igjen, til det er tomt? Til klumpen forsvinner?

Kanskje jeg er feig? Utsetter jeg konsekvensene? Nei, vertfall ikke slik som da jeg drakk, da alkoholen ble løsningsmiddelet som skyllet bort det vonde og vanskelige, for en stund, ett brøkdel av et sekund. Og var det verdt det? Absolutt ikke, for konsekvensene kom, i tusen fold. Gedigne, og de vokste. Klumpen var der større enn noen gang, og den vokste seg større og større … Det er ingen hemmelighet!

Men, helt ærlig Heidi, utsetter du ikke konsekvensene nå også, bare litt, til senere, til i morgen? Ok da, jeg er vel feig da, eller mer giddaløs kanskje. Mest redd … For å være ærlig, så er jeg ganske tankefull i dag. Tenker på en nabo som har flyttet, og det gjør meg trist, for hun var så hyggelig, så trygg og god å ha; alle de fine samtalene, og hun brydde seg. Og hun passet katta, katta som egentlig ikke ville at noen andre enn meg og husfar skulle klappe henne, men nabokona fikk, og nå er hun ikke der. Så egentlig bekymrer jeg meg for en fremtid jeg ikke vet hvordan blir, og tar sorger på forskudd. Det er så typisk meg! Den nye naboen, som kommer, kan være hyggelig hun også …

Hva skal jeg gjøre med det? Jeg kan ikke endre på at hun flyttet, det er helt klart. Men, jeg kan endre på hvordan jeg tenker rundt dette. For det er faktisk slik at omtrent i 99% av tilfellene hvor jeg føler feilen ligger hos andre, så kommer det egentlig fra meg, tanker jeg lager meg rundt situasjonen. Scenarier jeg lager meg, og de er ofte enorme.

Så tenker jeg: Skulle jeg ikke tatt en titt i verktøykassen min? Har jo så mange ulike redskaper der jeg kan bruke i ulike situasjoner. Den er proppfull, og mange av dem er kan hende unødvendige, men jeg har dem nå. Vet jo aldri når jeg får bruk for dem. Kan jeg bruke dem, vet jeg hvordan de virker? Ja, det er et annet spørsmål, for jeg har ikke prøvd alle. Er det slik at jeg har denne verktøykassen til pynt? Og er den fylt opp, for å vise andre hvor mye jeg har, for å få andre til å tro at jeg er very important som bærer med meg så mange viktige verktøy?

Noen verktøy har jeg til gangs utprøvd, funnet dem svært så nyttige, og brukt dem gang på gang, til de har blitt slitt, men like verdifulle og brukbare for det. Klart de skal være i kassa. Andre igjen har jeg lagt tilbake, for de var ikke noe tess. Vertfall ikke der og da, i den spesielle hendelsen. Atter andre har jeg ikke engang tatt ut, langt mindre sett på. Skulle det ikke vært en tanke, og ikke bare med tanken, men prøvd hvordan de virker? Ta for eksempel, i en situasjon jeg føler meg urettferdig behandlet. Hva gjør jeg da? Jeg «skriker» ut, om hvor mye jeg blir såret, hvordan de behandler meg, om urettferdighet og bla-bla-bla. Har jeg noensinne sett på meg selv, og ikke bare pekt utover? For, i de fleste tilfellene ligger feilen hos meg, gjør den ikke? Hvordan jeg reagerer i forhold til det jeg ser, tror jeg ser, mener å føle, og deretter tenker, disse negative tankene – det er din feil … Altså, tar jeg ansvar, eller gir jeg andre alt ansvaret?

Jeg har et viktig verktøy som heter sanser. Hvor rettes de? Bruker jeg dem konstruktivt, eller tenker jeg ikke over hva jeg ser, hører, smaker og føler? I enkelte tilfeller gjør jeg ikke alltid det. Det går på autopilot, som det å våkne hver morgen, stå opp og gjøre som jeg pleier. Ser jeg rundt meg? Tenker jeg over hvordan kaffen smaker, og hvorfor den smaker som den gjør? Tar jeg mye for gitt nå som jeg har fått såpass med edrue år? Glemmer jeg å sette pris på de små tingene? Glemmer jeg å fortelle noen om hvor mye de betyr for meg? Er jeg virkelig tilstede i meg selv og mine omgivelser? Har jeg glemt verktøyet om å se hva som virkelig skjer?

Jeg skulle spørre meg selv oftere, daglig egentlig, om hva jeg gjør selv som får meg til å føle som jeg gjør. Om hvorfor jeg er utenfor, litt sur, irritert og ja, alle disse følelsene jeg aller helst ikke vil ha, men de kommer jo, omtrent daglig, om ikke de varer så lenge, men de kommer. Og er det muligens fordi jeg ikke erkjenner dem? Et annet verktøy jeg ikke har sett og brukt på en stund; å erkjenne egne følelser, spesielt de vonde. Ikke straffe meg selv for at jeg føler det jeg føler, og i stedet finne årsaken, som jeg mest sannsynlig finner hos meg selv. Nei, nei, ikke straffe meg for det heller, sa jeg jo. Ingen følelser er ulovlige, bare skremmende av og til. Jeg trenger bare se hvordan de sendes ut, hva de gjør med mottakeren, og meg selv. Var de berettiget?

Jeg får det minimum 1% bedre dag for dag når jeg jobber med meg selv. For gjør jeg ingenting, endres ingenting. Og det hjelper så lite å gå å drasse på en verktøykasse uten å åpne den for å ta ut ett eller flere nyttige, hjelpsomme verktøy. De har ingen verdi om de bare ligger der. Hva med å ta en titt, nå – rydde i den? Kanskje skal jeg kaste noen? Kanskje mangler jeg noen, og kanskje noen andre har nettopp det jeg mangler. Kanskje jeg kan spørre om å låne det? Ja, det er en virkelig god tanke. Stopp! Jeg skal gjøre det!

*

Vent litt, glemte nesten det jeg skulle skrive om: Hemmeligheter. Har jeg noen? Flust, men de skal forbli der, til de er modne nok for å tas ut i friluft, til jeg er klar, eller du for den saks skyld. Og vet du hva, klumpen i magen minket, klumpen hvor alle hemmelighetene ligger. Ja, det hjelper å dele om det. Et av mine viktigste verktøy, og det bruker jeg vertfall ofte. Det skal jeg ha.

Det som ikke er noen hemmelighet er at jeg kan tenke at det jeg har skrevet er bare surr, og du synes det er teit. Men så husker jeg plutselig på; nei, du får ta det slik du tar det, og jeg kan ikke gjøre noe med det. Jeg forteller bare hva jeg tenker og føler, og det kan jeg gjøre noe med, så jeg velger å «poste» bloggen jeg …

*

Hvor gjemmer du dine hemmeligheter? Eller har du også ubrukte verktøy? Jeg bare spør jeg, for noen ganger er det viktigste å bare spørre …

… som denne klumpen, i magen, som vokser og vokser …

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s