Alle vet jo, så hvorfor så redd for å fortelle sannheten …

Skal – skal ikke? Overveielse; hva er best, i lengden …

Fikk en skikkelig påminner på morgenen, eller egentlig en boost av @julie.winge, og takk for den. Hun snakket om redsel – hva eller hvem vi er redde for, eller hvem jeg er redd for?


Klart jeg redd, for mye, for mange, men aller mest meg selv vel!? Jeg har hindret meg selv i å utfolde meg, utdype og uttrykke meninger, i det store og hele å utforske verden nettopp på grunn av denne redselen for hva jeg tror andre tror og mener.


Men jeg har også åpnet opp, snakket om sannheter, som sårer, selv om jeg har vært redd. Redd for å blottlegge, vise mine sårbarheter, men gjorde det likevel og fått styrke og mot som betaling. Derfor er det ikke noe å lure på – jeg skal fortsette å dele min historie, selv om noen vil bli såret, for som sagt: Sannheten sårer, men til syvende og sist lettes byrden for alle involverte.

Jeg vil derfor dele notatene til mitt «foredrag» om det å være pårørende. Jeg fortalte historien min på A-larm sitt nettforum tidligere denne uken. Og ja, jeg var redd i forkant, men ved å ha jobbet med meg selv ukene i forveien, repeterte daglig at jeg er trygg og gleder meg til å fortelle, så ble det mye enklere, selv med litt nervøsitet, som egentlig er skjerpende. Tilbakemeldingene var jo bare positive. Og jeg kunne klappe meg på skulderen, være stolt over min raushet, at jeg viste mine tilhørere tilliten. Nå viser jeg dere, mine lesere tilliten.

*

Mitt liv – mitt ansvar!

Får jeg det bedre uten å gjøre endringer? Orker jeg? For endringer smerter!

Jeg har vært en pårørende hele livet, mer eller mindre … Allerede før jeg visste at jeg var en pårørende, var jeg i høyeste grad berørt av familiesituasjonen hjemme. Selv om jeg ikke visste at en nærstående persons rusmisbruk preget hverdagen min, så berørte det meg ubevisst. Det ble satt krav til meg, krav jeg gjennomførte, noen ganger av glede (glad for å hjelpe og av kjærlighet til …) andre ganger av frykt som viste seg gjennom en uro, for jeg visste vel ikke hva frykt var … (frykt for hva skjer om jeg ikke gjør …). Jeg forsto ikke omfanget og visste ikke der og da at det ville påvirke meg senere i livet. Jeg forsto senere at jeg var som en brikke, som ble «flyttet» dit det passet andre, hvor de trodde det var best for meg å plasseres, eller aller mest fordi de andre spillerne ikke hadde forstått spillereglene. Langt mindre lært meg, men hvordan kunne de når de selv ikke visste …

Før jeg går videre, en definisjon hva en pårørende er: En slektning, venn eller en som har en relasjon til noen med sykdom, lidelse eller avhengighet som de føler omsorg for. Barn som pårørende: Barn og unge opp til fylte 18 år er pårørende når en eller begge foreldrene eller annen næromsorgsperson blir syk, skadet eller har en funksjonsnedsettelse eller et rusproblem. Barn er også pårørende når det et søsken som er sykt eller har tilstander som krever spesiell oppmerksomhet. Når noe skjer med foreldre eller søsken, påvirkes barnas hverdag. Livet i familien består av store og små hendelser som kan gjøre barn til pårørende.

Jeg forstår barn mest som berørte, for de er i aller høyeste grad berørte, men ofte i sin stillhet, og andres stillhet. Barn skal ikke ha ansvar slik pårørende har, og ofte pålegges, av andre, men også av seg selv. Voksne barn er pårørende, når de kan pålegges mer ansvar. De voksne pårørende trenger å betrakte barn som berørte barn, ikke pårørende, og dermed frata dem enda mere byrder å bære …

*

Jeg var én mange var pårørende til og berørt av, inntil for vel seks år siden. 25. mars i 2015 tok jeg et valg om å be om hjelp for å slippe trelldommen under alkoholen – hjelp med min avhengighet, til å ta kontroll over den. For jeg vil alltid være et avhengighetsmenneske, det vil si jeg lider av avhengighetssyndromet, og min avhengighet kan flyttes mot/til andre ting, substanser, sysler eller mennesker.

Jeg trodde etter hvert i min tilfriskning at jeg var fri fra alkoholen, men jeg innså at den fortsatt hadde makten over meg gjennom andre. Da jeg, omtrent to år inn i egen edruskap, innså dette endret mye seg. Jeg hørte noen fortelle om sitt liv med en rusavhengig i nær familie. Jeg forsto at jeg selv var en pårørende, og hadde vært det stort sett hele livet. Gikk i gang med en ny smertelig endring. Jeg måtte gå i meg selv, begynne å ta tilbake kontrollen. Og da mener jeg ikke å kontrollere noen som fortsatt var/er underlagt alkohol eller andre rusmidler – avhengigheten til … Men på livet og eierskapet til meg selv i livet mitt.  Bare mitt og ingen andres …

For jeg, som dette avhengighetsmenneske, har så lett for å ville kontrollere. Men jeg måtte gi slipp. Ikke på livet, men på alt som hindret meg i å leve et verdifullt liv, og som fortsatt kan hindre meg i å være meg selv.

Jeg kunne begynt dette «foredraget» med og sagt: Hei, jeg heter Heidi og jeg er en pårørende, eller en alkoholiker, noe jeg faktisk er. Men jeg er så mye mer. Det aller viktigste jeg er, er MEG SELV, Heidi, et menneske på godt og vondt. Jeg vil leve mitt liv som MEG! Men mentale tilbakefall kommer, gjør meg litt redd, selv om jeg har mine verktøy, blant annet å snakke om det.

Og godta mine feil og mangler på lik linje som jeg skal godta mine gode egenskaper var ikke akkurat lystig i starten, men likevel viktig for videre utvikling. Smerten slapp taket etter hvert når jeg klarte å sette ord på det, og da jeg forsto at jeg måtte våge å være meg selv, ta styringen og sette grenser overfor meg selv og andre, selv om noen ble skuffet. Deres følelser kunne/ kan jeg ikke styre. Det er deres valg, ikke mitt.

«Ingen kan løse et problem som ligger utenfor egen kontrollmulighet – gi problemet til den som eier det». (Frid Hansen – psykolog).

Da jeg omsider forsto dette, endret mitt liv seg. Nei, ikke over natten, og nei, det var ikke enkelt, men det ble enklere etter hvert da jeg så at det ikke bare hjalp meg, men også den avhengige selv.

*

Ja, klart jeg har såret mange. Jeg har blitt såret mang en gang selv. Skal jeg fortsatt bli værende i skyldfølelsen eller selvmedlidenheten og bitterheten, det som etser meg opp innenfra? NEI! Jeg vil og skal videre. Det å få anerkjennelse gjennom hva jeg hørte andre fortelle, om sine valg til å sette grenser har hjulpet meg til å erkjenne overfor meg selv: Kan de, så kan jeg! En annen ting, til de som ikke forstod (eller forstår) mine handlinger, når jeg satte ned foten, markerte min grense, har jeg måttet gi klar beskjed: Skal jeg overleve, og kunne være der når vedkommende selv vil, da trenger jeg å ha nok pust og klart hode. Den berømmelige Oksygenmasken.

*

Litt mer om min bakgrunn, for å forklare bedre om hvorfor livet mitt ble som det ble, det som påvirket mine valg rettere sagt:

Vokste opp på et lite sted i nåværende Innlandet, nærmere bestemt Otta. En barne- og ungdomstid på sent 60-tallet, gjennom 70-tallet og inn i 80-tallet preget av, slik jeg ser tilbake nå, et «påtatt» samhold, selv om naboer brydde seg, til en viss grad; den brysomme nabokjerringa, og hvor barn kunne være barn, også til en viss grad. Noe jeg ikke så den gangen. Et tilsynelatende trygt og godt boligfelt der alle kjente alle med andre ord. Det var trygt i den forstand at vi trengte ikke bekymre oss for ondsinnet snakk, trodde jeg. Uansett, alle stilte opp for hverandre, slik jeg oppfattet det som barn/ førskolebarn. Ingen snakket om noens problemer, herunder også min brors alkoholproblemer. Selv om jeg innerst inne visste – stemningen, tausheten. Ja, jeg vet det ble tisket og visket i krokene.

Jeg forgudet min storebror. Han lærte meg så mye. Friluftsliv, fisking og kaste på stikka. At han fikk mye oppmerksomhet tenkte jeg ikke så mye over; at høytider var preget av hans fravær, stillheten hjemme, politibesøk mm. Klart jeg stilte opp når mor bad meg om å levere matpakke, penger eller også bli med henne på leting på sen kveldstid. Ubevisst pålagt ansvar, og bekymringer. Det å bare være barn opphørte egentlig, men for meg var det spennende, det å bli tatt med på voksenting liksom – jeg følte meg stolt. Aldri redd.

Men vi skulle ikke snakke om det … Skulle ikke snakke om følelser heller. Hemmeligheter …

Likevel viste det seg at det var ingen hemmelighet. Alle visste. Og det ondsinnede snakket eksisterte faktisk. Det erfarte jeg da jeg begynte på skolen. Mobbing og utenforskap. Men jeg tok igjen. Jeg var flink til det meste, faglig og ikke minst i leken ute. Jeg var en guttejente, god i idrett, faktisk bedre enn mange av guttene. Det reddet meg i mange situasjoner – ingen ønsket å gjøre seg uvenn med meg. Jeg var godt likt, og de fleste ville være på mitt lag. Men hvor lenge kunne jeg surfe på medlidenhet og mine gode egenskaper, min intelligens og stå-på-vilje. På mitt flink-pike-syndrom?

Tiden gikk, jeg ble eldre og forsto mer og mer. Begynte selv å bekymre meg for min bror. Hvor var han? Når kom han hjem? Jeg ble mer sårbar og redd. Stengte meg mer inne – likte å være for meg selv. Slippe å svare på spørsmål om … Slippe å vise at jeg var bekymret. Jeg hadde ei god venninne, men ikke engang til henne fortalt jeg så mye. Det var jo dette med hemmeligheten …

Jeg kom i tenn-årene og ble trukket mot det ukjente, for meg, det spennende, de tøffeste gutta, og jentene. De som sto på røykehjørnet. De som dro på fester. De som sa imot lærerne. Men jeg var fortsatt den flinke piken, selv etter å ha blitt kjæreste med en av rebellene på skolen. Plutselig var jeg nok en gang den mange så opp til – en i gjengen. Jeg begynte så smått å gjøre opprør selv, si imot min mor, for ikke å snakke om min søster, hun som helst ville at jeg skulle fortsette med å være den prektige og medgjørlige. «Du skjemmer oss ut»!

Forholdet til mine bestevenner ble kaldere og ikke så åpent. Jeg brukte dem mer som alibier i alle mine løgner. Kjærlighet gjør blind, og ja, selv om jeg forsto at det var feil. Likevel fortsatte jeg. Utprøving; smugrøyking, smugdrikking, bygdefester. Levde et dobbeltliv; den flinke piken som også var den uregjerlige jenta. Og nå var det viktig å holde på hemmeligheter, og var det noe jeg kunne, så var det nettopp det. Og etter hvert kjente jeg på utenforskapet igjen; av venninner, i fritidsaktiviteter, på skolen … Men i gjengen var jeg alltid godtatt. Jeg var lett å lede – villede …

Kom inn i et miljø med mye festkultur og drikking, og ble selv full for første gang som tretten-fjortenåring. Ordentlig full. Innså at jeg kunne ikke drikke for da mistet jeg kontrollen, for min kjæreste var så sjalu. Denne mistenksomheten. Kunne aldri gjøre noe uten at han var med, og dersom jeg gjorde noe uten at han var med, uten hans kontroll, måtte jeg gi en forklaring. Dersom han ikke syntes historien min var sann, vanket det både fysisk og psykisk avstraffelse. Nok en gang nye hemmeligheter: Ingen måtte vertfall vite om dette.

Og så ble jeg gravid, seksten år, og dette kunne ikke hemmeligholdes i lengden. Så frem til å bli mor, men sytten år …  Tenkte; dette skulle bevise min kjærlighet, trodde jeg. Men kjæresten stilte spørsmålet; var han faren? Stadig krangling, mer drikking og utagering. Jeg gjorde alt i min makt til å blidgjøre, muliggjøre og tilrettelegge. Alltid ved hans side. Han måtte forstå min kjærlighet til ham. (Jeg trodde selv på det). Men igjen andre skulle vite hva som foregikk mellom oss …

Jeg gjorde enda mer skam på familien. Orket ikke mer fra den kanten. Jeg ville redde kjærlighetsforholdet, få slutt på all masing om … Så vi flyttet etter hvert, da kjæresten fikk jobb i Oslo. En trygg og godt betalt jobb, og jeg trodde dette ville roe ned på drikkingen og all festingen hans. Nå skulle alt bli så mye bedre, spesielt etter å ha inngått ekteskap. Til helvete med min familie – jeg skulle vise dem, og gjøre deres ord til skamme om at dette ville gå og ikke som de sa; at det aldri ville vare.

Jeg flyttet altså hjemmefra som attenåring, langt bort til mer urbane strøk, skjønt stedet min nye, lille familie flyttet til var faktisk mindre enn der jeg vokste opp. Der kunne jeg ikke skille meg ut. Der måtte hemmelighetene virkelig holdes tett inntil brystet, innunder huden. Jeg skulle bare være den flinke piken. Alltid ordne opp, ha et rent, pent hjem og tjene min herre.

Jeg levde i hemmelighold, slik jeg var blitt oppdratt. Ingen skulle vite, men alle visste, like vel … Og de måtte få vite, for jeg kunne ikke la barna leve i dette. Kontaktet selv barnevern og politi, men på tross av alt, ble det aldri bedre så lenge jeg muliggjorde … Jeg skulle bare … Hjelpe til – strekke til. Jeg gikk i en ring, nådde aldri frem. Denne følelsen av å vise omsorg, som skal være energigivende gikk over til å bli energitapende.

Dette følelsesregisteret. Dette sinne, bitterheten; ønsket om at han skulle dø, vertfall dit pepperen gror, og så denne skyldfølelsen; det er jo min feil, det hadde jeg hørt gang på gang: Om jeg bare ikke hadde sagt det jeg hadde sagt så hadde ikke han blitt så sinna, eller om jeg ikke hadde maset så mye, bedt ham la være å drikke så hadde han ikke drukket. Så all skammen; hva naboer tror, hva tenker de om oss? Hva forstår eller vet mine kollegaer, familien?

I ni år levde jeg i et helvete, et ekteskap som fra starten av var dø-født, men som jeg var for sta til å erkjenne. Jeg dekket over, skjulte løy og var en muliggjører for at min eksmann kunne drikke seg fra sans og samling, for at han kunne misbruke meg og fortsette sine fysiske og mentale voldshandlinger. Takke meg til alle slagene fremfor den psykiske terroren, alle de vonde ordene som haglet. Nedbrutt, maktesløs, handlingslammet. Tilintetgjort.

Det var smertefullt å aldri vite hva som kom. Og barna … Etter hvert som det ble enda verre, klarte jeg å tenke på barnas sikkerhet, først og fremst. Nok var nok, men hvordan komme meg vekk, eller: Skulle jeg velge å bli (for hvem) eller dra (for hvem). Jeg begynte med andre ord å tenke selv, en annen måte å tenke på. Hva er best for å ikke gjøre enda mer skade? Samtidig, denne redselen for å miste … Økonomisk, gjøre alt på egenhånd (selv om det hadde jeg vel alltid gjort). Ville han overleve om jeg gikk? Han hadde lenge truet med å gjøre noe drastisk om jeg forlot ham. Det krevde mye mot og styrke. Hvor skulle jeg hente energien fra? Skal jeg til høyre eller venstre? Fant uante krefter i all frykten. Så åpnet jeg opp, snakket med noen, en jeg stolte på, og jeg fikk hjelp.

Jeg klarte endelig å komme meg ut av maktovergrepet, men jeg gikk fra et onde til et annet. Opplevde en sorg, sorg over livet som ikke ble som forventet. Og så, denne glede over å komme meg vekk, endelig kunne starte på nytt. Pendlet mellom livets gleder og livets sorger. Orket ikke alle følelsene mine. Jeg ble selv en misbruker, en alkoholavhengig, en som andre var en pårørende til. Ikke minst mine egne barn, som nok en gang måtte oppleve en forelder forsvinne, bokstavelig talt – fysisk og mentalt. Jeg var i alkoholens grep i nesten 20 år, der mine nærmeste, familien, samboer og venner opplevde angsten, utilstrekkeligheten, usikkerheten, uforutsigbarheten, – ja, i det store og hele var de maktesløse overfor alkoholen akkurat slik jeg var, som den avhengige. Men jeg tok til fornuft til slutt, jeg ba om hjelp av egen fri vilje, for andres krav nådde ikke frem. (Jeg hadde prøvd for deres del ti år tidligere, uten hell). Likevel, mine pårørendes masing gjorde til en viss grad utslaget, de hadde nok sådd et frø, men uansett kunne de ingenting gjøre. Bare jeg, som den avhengige selv kunne gjøre endringen.

Under min selvopptatthet, i egen alkoholrus, hadde jeg oversett at en svært nærstående person selv hadde fått problemer. Ikke så underlig, det var jo i genene, for avhengighet er arvelig. Som mange ungdommer ble det helgefyll, og helgefestingen trigget dette genet, slik det hadde gjort hos meg. For: Vi begynner av en grunn og fortsetter av en annen! I to år hadde jeg jobbet med meg selv og blitt sterk nok til å heve blikket rundt meg. Jeg lyttet, jeg så, jeg erkjente: Jeg var også en pårørende! Hadde vært det lenge …

Først slo det meg: Jeg var tilbake i offerrollen. Slik følte jeg det. I denne maktesløsheten – i følelsene; denne sorgen over at livet mitt nok engang ble endret. Også en sorg over andres vellykkethet, sorg over gleden og sorg over sorgen. Jeg kjente på disse forbudte følelsene: hat og ekstremt sinne. I denne pressede situasjonen gikk jeg gjennom hele følelsesregisteret. Så forsto jeg at jeg kunne bruke tilnærmet lik samme metode som jeg hadde gjort for å nyktre opp selv, og i etterkant hvordan forbli nykter. Det var kun meg selv, mine holdninger og handlinger jeg kunne endre.

Jeg skulle ikke lenger være denne brikken andre flyttet dit de hadde bruk for meg. Jeg måtte selv ta kontrollen – jeg skulle styre meg, brikken i dette spillet som fra øverste hold ble styrt av alkoholen og avhengigheten. Men, jeg kunne heller ikke ha den fulle hele kontrollen og gjøre meg medavhengig, slik jeg også før hadde vært og tidvis fremdeles var, ved å ville ha full kontroll, på alt og alle. Lyttet til andres kunnskap: Jeg kan ikke ha kontrollen over andre enn meg selv. Og jeg hadde faktisk lov til å føle hva jeg følte. Jeg trengte bare gi meg tillatelsen selv.

Ingen følelser er ulovlig, bare skremmende av og til. Og jeg måtte være en mer vennlig venn mot meg selv. For ikke å snakke om å GJØRE NOE MED DET JEG KAN GJØRE NOE MED!

*

Følelsen av mestring etter å ha innsett at når jeg klarte å sortere, i hovedsak følelsene, ble jeg sterkere i troen på at jeg gjorde det riktige. Ikke minst når jeg også søkte mer kunnskap og erfaring ved å lytte til andre pårørende og deres erfaringer. Sorterte ut hva jeg mente jeg kunne bruke, hva som var best for meg i min situasjon, for jeg er meg med min historie, selv med mange likheter til andres.

Det var da jeg tok avgjørelsen som smertet, men jeg måtte «utestenge» den avhengige fra mitt liv. Slutte å svare på meldinger, aller helst blokkere, som ikke var så enkelt, men jeg lot vertfall være å svare på SMS nattetid, så godt jeg kunne. Jeg ga klar beskjed om hva jeg trengte for selv å leve, ikke bare overleve, som ingen gjør…

Den som først satte meg på sporet av hva som kunne være best for meg, for å få et mer forutsigbart liv, var Vigdis Løback, takk til henne. Jeg kunne lukke døra, ikke låse den, men si ifra at så lenge vedkommende velger å ruse seg, kan jeg ikke motta besøk. Denne usikkerheten, ikke vite om jeg fikk noe besøk. Jeg trenger å vite, ikke gå i usikkerhet; kommer han eller ikke. Alle unnskyldninger og bortforklaringer. Jeg visste, jeg hadde selv vært denne personen …

Joda, jeg har vært og er bekymret, om hvordan det går, men jeg har vertfall satt en grense for meg selv, hva jeg aksepterer. Inngikk et slags kompromiss, og jeg står fast på min overbevisning, om at det var det rette, til problemet er løst. Uhørt, sa enkelte: Sette meg selv først, egoistisk, men jeg måtte for nettopp å kunne leve igjen. Dersom ikke, kunne jeg selv ende opp med at noen ble pårørende til meg igjen. La bort skyldfølelsen og innskrenket sirkelen min og så ikke lenger bare utover, for det tapper meg. Jeg måtte gå i meg selv, se innover. Legge bort nettopp denne skyldfølelsen, denne følelsen av utilstrekkelighet og maktesløshet. Jeg kan IKKE gjøre noe for ham, bare meg selv.

*

Det å være i et fellesskap, enten nettbasert eller fysisk, hvor jeg får en bekreftelse på at jeg faktisk gjør det riktig, for meg, annerkjennelse for de tiltak jeg gjør, selv om ikke alle er enige med meg gir meg håp, men dette håpet skal jeg ikke la drepe meg. Slik som da jeg overså alle skuffelsene ved å håpe at det ikke var sant … I et fellesskap kan jeg fortelle om mine utfordringer, og da mister de sin makt over meg. Å erkjenne at mitt liv er uhåndterlig er første skritt til å håndtere det …

Alle trenger å finne sine metoder, men for meg har det blitt viktig å være åpen. Har gått for lenge og hemmeligholdt og skjult. Jeg ble jo fortalt at jeg ikke skulle snakke om det allerede fra jeg var liten, også indirekte, gjennom stillhet … Videreførte dette hemmeligholdet inn i ekteskapet med en alkoholavhengig og gjennom egen avhengighet, for så å ikke ville se egen sønn skli fra meg inn i alkoholhelvetet. Jeg måtte avklare med meg selv at alle rundt visste jo mer eller mindre uansett, så hvorfor opprettholde alle løgnene, bortforklaringer og prøve å skjule noe som alle allerede vet.

I tillegg trengte jeg å legge fra meg kontrollen, over det jeg aldri hadde hatt kontrollen over, men bare trodde. Fordi jeg trodde jeg kunne styre, ordne opp, hjelpe, bære, skjule osv, osv.  Jeg hjelper best andre når jeg først har satt på meg oksygenmasken selv. Hvem kan jeg hjelpe om jeg selv ligger nede for telling.

Det er ingen kvikk-fiks, men ved å øve, repetere metoder blir de etterhvert det vanlige.

*

Oppsummering:

– Akseptere overfor meg selv.

– Hvile, pauser, egenpleie. Ta meg en tur ut.

– Grensesetting over for meg selv i forhold til den avhengige

– Snakke med andre, dele erfaring og kunnskap.

_ Slutt på hemmelighold – alle vet jo uansett …

– Gi slipp på kontrollen, en kontroll jeg aldri hadde …

– Ut av komfortsonen, endring gjør vondt, i starten!

– Samhandling – åpenhet. Snakke samme språk uten løgner og utenomsnakk

– Vise og snakke om sårbarheter

– TA ANSVAR FOR EGET LIV!

– IKKE LA ANDRE GRISEBANKE MEG MENTALT. Sett de på vent eller utestenge dem …

*

Fare: Det utrygge blir det «trygge» og kjente når jeg velger å ikke se, selv om jeg ser…. Så: Hvorfor ikke la det trygge bli og være det trygge når jeg aksepterer og erkjenner det jeg i virkeligheten ser. Ikke lenger skjule, men ærlighet til meg selv, først og fremst!

Husk: Det er ikke bare samtalen det dreier seg om. Det kreves endring, og det gjelder for alle berørte. Hele familiestrukturen har jo lenge vært i vranglås. Skal døren stenges eller åpnes? Først og fremst reparere forholdet til alle bak døren …

*

Men du trenger å finne din løsning, slik jeg fant min …

Og om du lurer; ja, jeg har fått det bedre, ved å endre, selv hvor mye det smertet å gå gjennom prosessen … Og ikke minst har jeg lettet på byrdene ved å fortelle sannheten …

Takk for tilliten!

Nytt liv kan vokse i det “døde”, når det gis grobunn og muligheter, slik jeg la fortiden min død, men først brukte den til å vokse …

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s