Det verserer mange meninger og ikke minst kommentarer på ulike facebooksider eller forum som mennesker oppsøker for å finne råd og støtte til å finne en vei ut av rusavhengighet. Eller kanskje også for å lære mer om seg selv, hvor vidt man er rusfri ved for eksempel å være inn under LAR, et spørsmål som enkelte stiller seg. Og ja, har vel selv stilt det spørsmålet.
Personlig mener jeg at de som mottar LAR, som det legale, men syntetiske rusmiddelet det egentlig er, ikke skal betegnes som rusfrie. Likefremt ser jeg det som et hjelpemiddel for å kunne leve et tilnærmet «oppegående» liv. Jeg er også av den mening at på lik linje med Antabus kan det være eneste muligheten mange har for å kunne holde seg i livet. Jeg har aldri sett det som et alternativ for meg. Likevel respekterer jeg at noen trenger det, en slags «krykke», slik jeg trengte en «hånd å holde i» for selv å nyktre opp. Denne hjelpen trenger jeg fortsatt fra tid til annen, noen jeg kan be om støtte fra når det kan røyne på. Hver enkelt trenger å finne sine metoder målt ut ifra hvor vidt de ser på seg selv som lykkelig i det livet de lever, enten de velger rusfrie alternativer eller ikke.
Aspektet er at mange ikke helt klarer eller kan kutte ut rusen og trenger for eksempel LAR i overgangen, men jeg mener det skal være et mål om å bli fri for slike substanser på sikt. Uavhengig av hva jeg mener, så er det dessverre mange som ikke vet hva avhengighet innebærer, også de som selv er eller har vært i tvangsmessige forhold til rusmidler, andre midler (f.eks. mat), handlinger (f.eks. vold) og aktiviteter (f.eks. gambling). (2.3.2 Avhengighetssyndrom i ICD-10).
Jeg kan ikke mye om LAR, og skal derfor passe meg for hva jeg uttaler meg i forhold til bruk/misbruk av dette legale middelet, men jeg har altså måttet erkjenne at noen faktisk trenger det. Dette fordi jeg har vært åpen for andres erfaring og tatt til meg kunnskap om hva nettopp LAR-medisin bidrar til for enkelte mennesker. Problemet er misbruk av denne type medisiner på lik linje med at det misbrukes piller foreskrevet av leger eller også alkohol, som er et lovlig middel alle over 18 år kan kjøpe. Igjen kommer aspektet avhengighet inn, og spørsmålet dukker opp når personen mister kontrollen over inntaket, noe personen selv ofte ikke ser eller vil se …
Det er lett å dømme andre som lever annerledes enn seg selv. De som tar valg som står i kontrast til «normalen». Ingen er verre til å dømme andre enn de som selv tror de har funnet opp kruttet, og dermed tror de helt og holdent greier seg uten noen form for hjelpemidler. Å se noen trampe på folk som ikke har kommet dit de selv er, for eksempel ikke har oppnådd totalt avhold, er verste form for stigmatisering. De sitter på sine pidestaller, fortsatt pekende utover og tror de innehar hovedrollen, totalt blottet for selv å ha vært statist i eget liv.
Det er så lett å glemme, for ikke å snakke om å dømme – fordømme, og i disse tilfellene er det mest seg selv man fordømmer. I og for seg er det kanskje ikke så merkelig med tanke på hvilke kriterier som ligger til grunn for avhengighetsforstyrrelser. Jeg unnskylder dem ikke, de «friskmeldte» rusmisbrukere som selv driver denne skittkastingen mot andre rusmisbrukere, og det kan til en viss grad gjenspeile at de ser på seg selv som nettopp det, friske.
Jeg, som inngår i kategorien nykter alkoholist, og dermed heller aldri mer trygt kan bruke noen form for psykoaktive stoffer (herunder også LAR-medisiner, som i og for jeg ikke anser som aktuelt for meg, men likevel ikke utelukkes), har erkjent at om jeg skal forbli edru må jeg selv ta ansvar for å unngå situasjoner som kan påvirke og trigge mine sårbarheter og følelser. Dersom jeg ikke har gjort meg ferdig med bakenforliggende traumer, kan tilnærmet lik situasjon eller sanseopplevelser utløse et mentalt tilbakefall, som igjen kan føre til misbruk av substanser jeg kan finne naturlig å benytte meg av for å kontrollere min sinnstilstand. Jeg har erfart at for å være best skodd og til å takle uforutsette hendelser, trenger jeg å unngå steder som kan trigge meg, eller også oppsøke sosiale settinger, herunder grupper på nettet jeg anser som trygge, for å skaffe meg mer kunnskap. Helt trygg kan jeg aldri være, slik det er å leve …
Det skal være rom for åpenhet, men i enkelte fora trenger vi nøye vurdere hva vi uttaler av hensyn til andre og oss selv. Kommentarer kan misforstås, og slik jeg forstår det er vi ansvarlige for hva vi eventuelt kan påføre andre, selv om vi ikke kan lastes for valg andre tar i forhold til hva vi har uttrykt. En hårfin balansegang, og noen ganger kan alle trå feil, gå over noens tilmålte grenser. I slike tilfeller må alle kunne si ifra uten frykt for å bli arrestert.
Konsensus eller enighet blant rusavhengige, nåværende eller tidligere, synes å være umulig nærmest per definisjon. Noen vil alltid oppsøke steder (herunder også nettsteder) ene og alene for å skape kvalme, men de aller fleste oppsøker et forum for å finne kunnskap. Et ønske om å komme i kontakt med noen som kan gi råd og veiledning, finne støtte for å bli rusfri eller forbli rusfri. For meg er rus rus og rusmidler rusmidler (alkohol, narkotika, legemidler – legale og illegale) og personlig aldri mer noe jeg kan bruke trygt. Like fullt oppsøker jeg mennesker jeg vet sitter på mer erfaring eller annen erfaring enn meg, eller også der jeg kan dele mine erfaringer. En rusavhengig hjelper en annen er fortsatt noe jeg virkelig har troen på, også det å tilegne seg erfaringer fra andre ruskulturer enn mine egne. Å tro at jeg som alkoholiker bare finner løsningen hos andre alkoholikere er å være trangsynt.
Alle er vi på ulike ståsteder i livet – ulik bakgrunn og ulike historier. Enkelte trives i de skoene de går i selv om andre kan synes de virker hemmende; utgått, for små, for store og i det store og hele virker de vonde og vanskelige å traske rundt i. Det viktigste må vel være hva den enkelte selv oppfatter som godt og bra for seg – et godt liv. Dermed synes jeg det ikke er greit å sette “merkelapper” på andre eller plassere noen i grupper definert som det ene eller det andre. Prinsippet om individets ukrenkelighet, autonomi og rett til å definere seg selv må gjelde like mye i alle grupper (definert her som alkoholikere, narkomane etc.) som ellers i samfunnet. Det skal ikke være valgene vi gjør som skal definere oss som likeverdige, for vi er alle mennesker og verdifulle individer på tross av det ene eller det andre.
*
Alle KAN bli rusfri ja, og hver enkelt må få velge metoder som de selv finner best for seg. Sjelden har noen klart det på egenhånd, så etter min mening har alle før eller siden behov for å oppsøke kunnskap gjennom andres erfaringer for å bli totalt rusfri. For noen er det ikke et mål å slutte verken med alkohol, hasj eller andre rusmidler, og det skal også aksepteres. Men ambivalens er vel et kjent ord for oss, så selv med et ønske om, så skjer det sjelden over natten. Det er en kjensgjerning at vi trenger å bruke tilsvarende tid på å komme ut som å komme inn. Derfor mener jeg det skal være rom for alle, også de som ikke helt vet hvor de skal, de som ikke er helt klare (noe de i og for seg kanskje aldri blir), til å delta i grupper og settinger som er ment for å oppnå et rusfritt liv. Vi trenger å gå i oss selv, hver og én, og velge våre ord med omhu. For husk; det er i hovedsak bare vi selv som kan skjerme oss selv for ukomfortabele påvirkninger.
Jeg har lært å skille mellom sak og person, et grunnprinsipp i likepersonsarbeid. Til dem som har et ønske om et rusfritt liv prøver jeg så langt som mulig å oppmuntre til å søke tilhørighet i samfunn som lever etter et-rusfritt-liv-reglene. Det er selvfølgelig opp til hver enkelt å leve slik de vil, og det skal jeg respektere fullt ut. Jeg kan ikke pålegge noe eller kreve noe av andre enn meg selv. Jeg kan likevel påvirke de jeg opplever som søkende. Så et frø til de som har et ønske om å finne en lettere og mer behagelig vei ved å fortelle hvilke veier jeg gikk. Jeg tror de som ønsker endring i livssituasjonen sin stort sett oppsøker mennesker, steder eller forum fordi de nettopp har et ønske om endring. Ren nysgjerrighet er også en start …
Bare vi selv kan gjøre endringene, avhengig eller uavhengig av hva andre mener, sier eller tror. Vi vet selv hvor vår sko trykker, og kan bare benytte en som er tilpasset våre mål …
Tiden etter - hvordan takle hverdagen som tørrlagt alkoholiker 