Skulle vært i Moss i dag, hentet en pakke, men gadd ikke. For mye stress. Den ligger der i morgen også, det sa de jo, så jeg gikk heller en tur i skogen. Egenpleie. Trengte å være alene, for meg selv. Var jeg egentlig det? Var ikke tankene mine helt andre steder, på alle andre, på hva jeg kanskje burde gjøre for noen? Så, egenpleie …?
Hvorfor måtte jeg ut i skogen? Kunne jeg ikke funnet roen her hjemme istedet? Er det slik at når været er fint stresser det meg om jeg blir inne? Jeg stresser meg selv på tur også, for jeg klarer jo ikke bare være. Det er en stund siden nå.
Flykter jeg fra problemet om jeg går en tur, eller er det mer en justering av situasjonen? Hva er det egentlige problemet? Meg selv!
*
Hvordan reagerer du når noen forteller deg at du burde gjøre slik og ikke slik – når noen blander seg inn i din verden? Akkurat ja, slik jeg tenkte, med sinne. Ikke ulikt meg selv, når jeg går i forsvar: Se på deg selv. Er du så mye bedre enn meg? Og diskusjonen er i gang. Rettere sagt krangelen om hvem som gjør mest rett, er best og flinkest. Om hvorfor hen er så til de grader ute på jordet, og for ikke å glemme hvem vedkommende slekter på; ikke rart du er som du er med tanke på din familie…
Anklagelsene. Hvem anklager vi? Ikke sant, oss selv! Alle våre feil og mangler. Projisering. På deg selv kjenner du andre. Fastlåst i et mønster. Ja, men …
Klart det er lov til å bli sinna, men er sinne berettiget? Igjen er det vel oss selv vi er sinte på. At vi er så tafatte. Graver oss ned i skyld og skam samtidig som vi undergraver det ved å peke alle fingre utover, for å finne noen å henge skylden på. For vi tror vi kan deale meg skyldfølelsen, den har vi for lengst lagt fra oss, men skammen innhentet oss, da vi så at vi hadde et uløst skyldspørsmål likevel.
Vi kommer ingen vei med å anklage verken oss selv eller andre. Der imot å erkjenne at vi ikke er feilfrie. Det er vel en form for selvutslettelse når naboens dør er mere viktig enn vår egen …
*
Orker ikke mer! Har jeg funnet ut hva jeg ikke orker mer av, og hvorfor? Er det noe som ligger hos meg selv jeg ikke orker å se på mer? Definitivt. Og jeg vet jeg trenger å foreta visse endringer, men når andre påpeker dette til stadighet gjør det merkelig nok mer vondt enn når jeg innser det selv. Hold kjeft!
Nettopp; hold kjeft og gjør jobben! Klart jeg vet, og jeg vet at bare jeg selv kan gjøre det, vertfall ikke du. Du kan ikke endre på andre, og andre kan ikke endre deg, slik bare jeg kan endre meg. MEG – MEG – MEG ….
Jeg har holdt på med endringsjobben lenge jeg. Alt for lenge i samme tralten kanskje. Jeg starten med å gjøre noe i den tro at det var det rette. Fortsatte fordi jeg trodde, og tror …, selv om jeg vet at jeg skal ikke tro, men vite. Og hvordan kan jeg vite før jeg har prøvd ut noe, en stund til … Og en stund ble for lenge, så jeg begynte å tvile. Når jeg tviler er vel det et tegn på at jeg trenger å forandre fremgangsmåten. Jeg ser … Dette er ikke det som er riktig for meg, men kanskje for deg.
For deg ja, … Kanskje er du der du vil være, eller kanskje ikke. Hva vet jeg? Og er det mitt problem? Så jeg kutter ut å spørre hvorfor du er der du er … Men du sa at du drømmer om et annet liv, som kan finnes et annet sted. Tja, det er også en mulighet. Så, med andre ord, har du det ikke så godt med deg selv der du befinner deg nå? Kanskje vil du aldri finne dette stedet, ikke så lenge du ikke trives med deg selv. Og deg selv kan du aldri flykte fra …
Handler det om deg eller meg …
*
Hør! Jeg snakker til deg! Deler du for mye, for lenge, blir det ikke noe igjen til deg selv…
Jeg hørte – den stakk …
Vi ser ofte ikke oss selv i det store og hele, ser ikke skogen for bare trær, (en klisjé, eller). Sitter her mutters alene, i skogen, nei, vent, ikke alene, alle fugler, og dyr, som jeg ikke ser, men vet er her, så det er faktisk mye mer enn bare trær… For jeg er her også. Og selv om skogen er så mye mer enn bare trærne, skal jeg akkurat nå se bare meg. For er det noe jeg ikke skal ha dårlig samvittighet for så er det å ha fokus på meg selv. BASTA!
Tiden etter - hvordan takle hverdagen som tørrlagt alkoholiker 
Føler på et samme Heidi. Den skamnen vi bør legge bak oss,men noen ganger tenker jeg ,hvordan er det mulig. ?Vi må bare gå videre, ta hver eneste dag som en gave. Jeg ble satt ut for ett par dager siden,hvor en person fra fortiden plutselig ringte meg,og tok opp
ting jeg lagt bak meg. Min første tanke var ,drikke,finns det vin i huset,.? Men så kom en annen tanke,en fandivolsk tanke,at nei vi avhenigehar gått gjennom så mye dere ikke vet noe om. Og her er vi edrue ,og klare til og sette pris på dagen. Vi har skogen fuglene .Og her kommer en vakker rådyr hann med sånne store horn,eller gevir heter det kanskje? Han kommer på natten rundt midnatt.Jeg ønsker at jeg hadde ett bedre kamera,for han er så flott der han står i månelyset. Stor klem ,setter pris på det du skriver. 🥰 Linda.
LikeLike
Tusen takk Linda ❤ og jeg ser for meg rådyret, et vakkert "bilde".
Ja, som deg har jeg lært meg til å tenke tanken ut, kjøre langfilmen – konsekvensene som vil komme, eller jeg vet at det skal jeg gjøre om russug kommer, men lenge siden nå … Nå kjenner jeg mer på det mentale, er sliten, uten helt å vite hvorfor … Så da vil jeg prøve å skjerme meg for skjermen, som langt ifra er lett, men vertfall legge fra meg presset, jeg selv legger på meg, om å skrive noe, og ofte bare for å skrive noe – glemmer at noen setter pris på det jeg skriver, finner ny kunnskap og motivasjon. Og klart jeg setter pris på tilbakemeldinger, varmende ord, som dette fra deg ❤ Takknemlighet!
Sorry Linda, men jeg trenger litt pause nå, men vil komme igjen, sterkere… Tusen takk for at du leser hva jeg skriver, og ønsker deg gode, flotte, magiske høstdager, ved vinduet, for å se det vakre der ute, og inni deg selv – glem ikke det.
Klem fra Heidi ❤
LikeLike