Jo da, jeg har vært på seminar i år også, om hvordan møte mennesker med rus- og psykiske utfordringer. Før jeg dro hadde jeg egentlig bestemt meg for at denne gangen skulle jeg bare lytte, ikke noe annet. Hadde planlagt at alle de sterke historiene skulle forbli i salen hos alle fremmøtte tilskuere og lyttere, men i det jeg ankom Storefjell hotell, og møtte primus motor Kjell Torsten Hagen, «Klepto-Kjell», og ser hans bedende øyne i det han ønsker meg velkommen, skjønte jeg at realiteten ble en annen (slik det ofte er): Der er du, alltid hyggelig å følge deg, bloggen din, alt det fine du har skrevet om seminarene tidligere. Jeg forstod jeg ikke hadde noe valg. Men, jeg håper inderlig jeg ikke gjør det for enkelt for deg, slik at du lar være å komme til neste års seminar, for du trenger å erverve mer kunnskap og få innsikt i hvordan vi avhengighetspersoner har det. Og når jeg sier deg, mener jeg hovedsakelig deg i statlige og kommunale helseforetak, skoler og etater, dere som jobber rundt barn, unge og utsatte mennesker generelt – personer i livskriser.

Ja, det er utallige menneskeskjebner, og mange av dem var invitert til Golsfjellet for å dele om de utfordringer de har stått i, men som de tok tak i, reiste seg og gikk videre … Til oss alle … For å fortelle sine historier fra virkeligheten, den brutale sannheten … Og jeg trodde det skulle være fort gjort å oppsummere, bearbeide og skrive. Forestilte meg tre dager, like lenge som selve seminaret, men … Å bearbeide tar ofte mye lengere tid enn man tror, som med det meste … Ting tar tid … Slik noe skal ta mer tid enn annet, slik jeg må bruke lang tid på å komme ut av rusen, like lenge som det tok meg å gå inn og være i den … Ja, jeg kom ut av rusen, men jeg er på langt nær ferdig med den, om du forstår, og det tror jeg du gjør … Men tilbake til seminaret, og jeg har fått ferdig et resultat til dere, «kort» oppsummert, vel en sannhet med modifikasjoner, så jeg anbefaler å dele det opp, lese litt om gangen (slik jeg har delt det opp for eksempel, men du velger selvfølgelig selv, slik vi alltid skal gjøre, ta egne valg – våre valg, vårt ansvar …

Tre dager med brutalitet …

Det sitter klistret til netthinnen fortsatt, disse menneskene og deres historier. Alle dem som med styrke og mot delte så ærlig med oss i Nystølfjellsalen på det årlige Bruker- og pårørende seminaret på Storefjell Resort Hotel.

Jeg hørte mange historier med likhetstrekk til egen, og den ene overgikk den andre er det sikkert mange som tenker i etterkant. Det var ingen konkurranse om hvem som formidlet det verste, men hvor hver enkelt av dem, men sin åpenhet, skulle få oss tilhørere til å se at vi ikke er alene i denne brutaliteten.

Ja, rus er brutalt, men det finnes håp om å komme ut av mørket, der ingenting vokser. Første skritt opp er å erkjenne sine egne tilkortkommenheter og egoistiske tankesett, at vi ikke er verdens navle. Uansett om vi tilhører brukerene eller de pårørende, er det hos oss selv vi trenger å begynne, med å innse våre utfordringer, og deretter be om hjelp til å ta bort problemet, som er det samme for begge parter, nemlig rusmiddelet.

Mange av oss hadde tatt skrittene, vi var samlet, lutter øre. De fleste av oss hadde hørt tilsvarende historier før, til og med fortalt egen historie, så dette er ikke unikt selv om jeg personlig, og mange med meg selvfølgelig blir berørt av all jævelskapen mange har måttet gå igjennom og tåle for så å komme tilsynelatende helskinnet ut på andre siden. Vi ser ut som en hvilken som helst annen person, men innvendig er det fortsatt mange åpne sår som aldri helt vil gro. De heles litt mer for hver gang vi deler om dem. Og nettopp disse historiene skulle jeg ønske nådde ut til langt flere, spesielt til alle dem som jobber i hjelpeapparatet rundt mennesker med rus- og psykiske utfordringer. Ja, det slo meg denne gangen også: Hvor er alle de såkalte fagfolkene? Eller hvor er alle ansatte i barnehager og skoler? De som har unike muligheter til å drive forebyggende arbeid og å formidle om rusmidlers virkning og skadeomfang både til barn, unge og deres foresatte fra barnehagestadiet og til videregående skole.

Klart foreldrene selv har et ansvar, hovedansvaret, men dessverre er det mange av dem som har mer enn nok med seg selv, eller de klarer heller ikke å håndtere seg selv en gang – psykiske lidelser eller rusmidler har overtatt styringen. I slike tilfeller er barnehage- og skoleansatte viktige personer i barnas hverdag og liv. Til å se, og om mulig avdekke dysfunksjonelle oppvekstkår, hvor rus, vold og overgrep forekommer. Og ja, det forekommer i stor skala, langt mer enn mange tror, og spesielt nå hvor mange har vært innestengt i hjemmene sine på grunn av koronapandemien. Alle som arbeider rundt barn og unge, de mest sårbare skulle derfor overværet seminaret for å raskere vite hvordan gripe inn. Erverve seg kunnskap rundt faresignaler – de stille eller urolige barna, klovene eller de flinke pikene.

Jeg håper så inderlig at det vil gå gjetord om dette bruker- og pårørende seminaret, som jeg overvar for fjerde gang, et seminar uten sensur, og som Kjell Torsten med sine medhjelpere arrangerte for sjette gang. Det som i 2016 startet som et dagsarrangement på «Kjyrkjestuggu» i Hemsedal har nå fått sitt rennommé. Likevel har jeg da dette ønske om at det må nå ut til langt flere. Et ønske om at langt flere skal berøres av alle de sterke historiene som har blitt delt på denne arenaen av mennesker som våger å vise sine sårbarheter.

Mandag 01.11.2021 – Endelig i gang …

Ankom Storefjell Resort Hotel en time tidligere i år enn foregående seminarer jeg har overværet. Jeg ville ha med meg starten, og få enda større innblikk i livene til andre mennesker med rus- og psykiske utfordringer. Er det noe jeg kan legge til i kunnskapsdisken, få nye vinklinger rundt egne erfaringer av å være i samme bås, eller båt. For vi er i bevegelse nå, sitter ikke i ro i avlukker, men alltid på vei til en annen havn. For å se, høre og lære noe nytt av andre. Og gjett om jeg gjør, alltid. Det er ikke nytt at de fleste av både foredragsholdere og tilskuere har tatt grep, vært villige til å ta tak i alle sine utfordringer og gått flerfoldige skritt videre på veien til et mer verdig liv, men det gir meg likevel nye perspektiver, i eget så vel som i andres liv – våre felles utfordringer.

Dessverre for min sin del hadde de allerede startet; fillern også, jeg som trodde jeg var tidlig nok ute, og med mitt forpliktende hode turte jeg derfor ikke gå inn i salen, av redsel for å forstyrre. Mens jeg ventet til pausen mellom åpningsinnlegget om mobbing og utenforskap, og paneldebatten om hvordan samarbeide for å forebygge rundt problematikken skulle starte, blir jeg gjenkjent av to damer som kommer smilende mot meg. Heidi, så hyggelig å se deg i levende live. Og ja, jeg er i høyeste grad levende, og kjenner det virkelig når noen gir meg varmende klemmer og godord. Jeg kjenner stolthet og ydmykhet. Jeg kjenner gleden i å se at flere nye har funnet veien til seminaret, som disse to, to av 600 avhengighetspersoner årets konferansier Julie Winge har gitt et nytt liv gjennom sitt nettbaserte rusavvenningsprogram Tilbake til livet (TTL). (https://julie-winge.business.site/ ).

Julie Winge, som i år også er konferansier, ber oss finne plassene våre (for vi liker å tro at den stolen vi først satte oss på er vår), og å sette oss ned og oppføre oss pent, noe vi alle gjør – vi har da lært oss manerer, med tiden, og det å vise andre respekt. For Kjell Torstein fortjener vår respekt, og ikke minst prisvinneren av årets medmenneske, den tidligere ungdomsskolelæreren Eirik Nebdal Haver, som dessverre ikke kunne være tilstede. Det var der imot den modige «jenta» som nominert vinner av prisen til årets medmenneske, som Takk for at du så meg, Inger Ausdal. Hun grep oss med sin hårreisende historie med årelang mobbing, og som endelig ble sett av nettopp Eirik. Han viste henne respekt og verdighet, og ifølge henne selv, reddet hennes liv. Av stor respekt applauderte vi for disse to; mannen som hjalp og hun som hadde blitt båret frem av dette medmennesket, og stod rakrygget, men nervøs foran oss der i salen. Takk for deres modighet!

Mobbing og utenforskap var altså temaet i mandagsettermiddagens program. Leif Munkelien er en av hovedpersonene, også en person jeg har den dypeste respekt for. Mannen i sort – han med de flotteste, røde neglene jeg har sett, på noen, med det ravnsvarte, lange håret, ispedd røde striper, og de iøynefallende tatoveringene der han står fjellstøtt på «verdens» høyeste platåsko. Klart jeg har respekt for Leif Munkelien, som grunnla Metalheads against bullying i 2015. ( https://against-bullying.no/omoss/ ).

Leif griper fatt i Ingers historie, om læreren som så henne, men som selv ble mobbet vekk fra sin lærerstilling. Han retter blikket mot panelet, bestående av personer fra Nav, politi, politikere (Krf), oppvekstetaten og psykisk helse i kommunen/nærområdet, og ikke minst talspersonen fra organisasjonen Utsattmann.no, Jarle Holseter. Det slår meg, et megatankekors, at kanskje bare én av disse kommer til å bivåne resten av seminaret, og i tillegg skal han, Jarle, fortelle sin sterke historie om overgrep. Så blir det bare tomme ord fra de øvrige i panelet – ord og lovnader uten handling? Det vil tiden vise …

Metalheads against bullying him self forfølger den forgående historie. Vi trenger å høre slike historier. Historier som rister tak i oss alle. Ett av mange spørsmål må stilles: Om hvordan det har seg at personer som bryr seg, slik Ingers lærer gjorde. Slik han og mange med ham, har sett det som nødvendig å forlate sin stilling for å overleve, og ikke la seg bli kuet av mobberne, sine lærerkollegaer, de som fryste ham ut? Jeg tenker i mitt stille sinn:Trenger vi ikke nettopp lærere som Eirik, eller i hovedsak personer som bryr seg, som våger å si ifra og gjøre noe for de utsatte – alle mobbeofrene, de som i mange tilfeller, om de ikke blir sett i tide, tyr til rusmidler for å få det etterlengtede pusterommet? Noen sekunder stillhet, hvem tør å ta bladet fra munnen. Krf-politikeren fra Hemsedal sier: Nok snakk – handling takk! Hadde det vært opp til ham, en som selv har kjent mobbingens skarpe kniver i kropp og sjel, om han satt på pengesekken skulle det for lengst vært iverksatt tiltak som satte stopper for mobbing blant skoleelever, kollegaer, på nettet og ellers i samfunnet.

Jeg skal være den første til å vedgå at jeg ikke gjør nok, at jeg også kan være en av mange som har tydd til baksnakking for å skjule egne skavanker. Men jeg har også tatt til orde og grepet inn i situasjoner hvor jeg har sett noen bli plaget, mobbet og utstøtt. Likevel ser jeg at jeg ikke har gjort nok. Et fåtall gjør …

Nei, det blir ikke gjort nok, og ifølge politiets talsmann i panelet er det et fåtall av sakene som kommer dem for øret. Han vedgår også at det kan dreie seg om feighet hos dem, som ellers i samfunnet. Det medfører stopp i saksgangen. I tillegg dreier det seg om prioriteringer. Altså, hvilke liv som skal reddes? (Spør jeg meg). Hele 99% av sakene henlegges, og med den statistikken er nok det noe av årsaken til at mange ikke orker å gå videre. I tillegg er det ofte slik at mobberne er under den kriminelle lavalder, og «småting» kommer sjelden frem og eller blir tatt tak i – de går fri …

Skolene plikter å gripe inn, melde fra og følge opp, men igjen denne feigheten. Hvorfor blir ikke de «straffet» spør noen fra salen? Og hvorfor er det den utsatte som blir kasteballen – den som blir flyttet til annen skole og nye miljøer? Hvorfor er det den som blir mobbet som anses som problemet? Ordet pendler mellom de ulike deltagerne, og hovedsvaret gjentas; om kommunenes ansvar som ofte drukner i manglende økonomi. Om faktumet at det er flere sider av saken – at også mobberen har sin bakenforliggende historie, som ofte glemmes, og at det er mye enklere å flytte én person fremfor mange. Krf-politikeren skulle gjerne hatt mulighet til å sende all mobben til månen, hvorpå Leif sier at da blir det fullt der. Selv i alvoret er det lov å skjemte og le litt …

Lærerne har ansvaret sier noen. Ja vel, hva med resten av samfunnet? Hva med foreldrene, har ikke vi et ansvar for å sende barna våre ut i verden som sosiale medmennesker? Skal det være slik at bare de mest ressurssterke skal komme seg videre? Alle har ikke alltid disse «kvalitetene», ei heller noen som kan snakke deres sak, og stå på til det blir satt en stopper for all psykisk og fysisk terror mange utsettes for. Det å bli mobbet angår oss alle, og medfører store utgifter for samfunnet, som i stedet skulle vært brukt på blant annet forebyggende arbeid, på skolering av ansatte rundt barn og unge, på miljøansvar og nettverksbygging.

Fra min posisjon i salen, og hva jeg hørte, fikk jeg en følelse av ansvarsfraskrivelse fra enkelte hold i panelet. Etater som mente de gjorde sitt, selv om de medga at; kanskje kunne de gjøre mer. Og når det fremlegges at det finnes saker i Hallingdal, at det eksisterer sakspapirer til utsatte ofre, hvor mobberen(e) er kjente, uten at noen løfter fingeren, da undres jeg: Hvem og hvor er de ansvarlig?

Uansett hvem som sitter med ansvaret eller ikke, vi trenger tydelige voksne. Vi trenger mobbeombud, som visstnok nå heter Ombud for barn og unge. Er det blitt så tabu at heller ikke ordet mobbe kan brukes om personer som har et sterkt ønske om å se alle de nedverdigede personene, de som i verste fall blir mobbet til døde. Ja, vi må tørre å høre, ta det inn over oss at det faktisk skjer, kanskje i dette øyeblikket …

Så hva skal vi gjøre? Hva kan dere menn og kvinne gjøre for alle disse utsatte, utstøtte, nedverdigede menneskene? Leif Munkelien ønsker seg tiltak. Alle gjør vi det, men hvilke og hvordan?

Det trengs en helhetlig satsing på systemnivå. Politiet ønsker å ha større satsing rundt ungdom og sosiale medier. En plan om å gå ut til 8. klassinger i første omgang, og formidle om hva som er delbart. Få bukt med nett-trolleriene. ( https://www.politiet.no/rad/trygg-nettbruk/delbart/ ). Et enstemmig ønske om mindre papirflytting mellom ulike etater, og det er, etter mitt syn, bare opp til dem. Mer samarbeid på tvers av ulike ansvarsområder, og definerte mål om at alle skal få sin rettmessige hjelp, både den som blir mobbet og den som mobber. Hver og en har sin bagasje. Ressurser skal inn tidligere, derfor må alle være sitt ansvar bevisst. For hva er et menneske egentlig verdt, satt opp mot at et selvmord koster samfunnet 16.millioner kroner.

Ja, det er en kompleks materie. Ingen tvil om at noe må gjøres, og det er enkelt å sitte i en forsamling å snakke om det. Men det hjelper å sette mer fokus på temaet, så det er i høyeste grad en start, å snakke om det. Så gjenstår handlingene, ikke fordeling om hvem som har ansvaret!

Tirsdag 02.11.2021 – Seminaret for åpnet.

Etter en noenlunde god natt og å ha inntatt, som vanlig, en overdådig frokost, gikk jeg til konferanserommet klar for å bergtas, først av Julie, og så av alle foredragsholderne. Det skulle bli behov for lommetørkle, jeg var forberedt på sterke historier. Inntil da, stålsatte jeg meg, på første rad. Et nytt velkjent ansikt titter meg over skulderen, godt å se deg her igjen Mona … Stolsetene fylles opp, småpraten går, nervøse blikk. Kakleriet er i gang – kontakter og nye vennskapsbånd knyttes i det spenningen stiger.

Kameraet gikk – arrangementet ble streamet. Kjell Torsten hedret sine medarrangører og medhjelpere, representanter fra ulike organisasjoner, hvor jeg nevner er FFHR, Metalheads against bullying og Foreningen for helhetlig ruspolitikk. I det vi klapper, høres det en skingrende, høylytt stemme fra gangen. Skvetter like mye hver gang. Er vel noe med å kjenne seg igjen …

Julie ravet inn, som den hun en gang var, fylliken. Nå er hun eks-fylliken, foredragsholderen og forkynneren, skribenten, skuespilleren og ruscoachen. For meg er hun først og fremst et menneske, slik vi alle er. Og gud som hun fylte rollen(e), fylte rommet. Jeg ble dratt inn, tilbake til minner, smerten, idiotien, egoismen, sviket, konfliktene, angsten og skammen – hele registeret av konsekvenser. I det hun sa: Pinlig, våknet jeg.Nikket meg enig – jeg har vært denne personen selv. Hun hevet armene, som i et halleluja; jeg feiret 8 års edruskap den 21. oktober. Vi feiret med henne på etterskudd, vel fortjent applaus.

Vi var i gang. Hun lovet å plage oss i to hele dager, men først litt skole, og vi skal delta, bidra til læreplanen. Først blir vi beordret til å gå inn på nettet, for noen ganger kan faktisk smarttelefoner brukes til annet enn mobbing, nemlig å fremsnakke og å gi likes – så gi tommel opp og følg meg. Ikke fordi hun skal bli høy på alle emojiene, det understrekes, men for at vi skal se at det nytter. Og jeg vet, som har fulgt henne gjennom TTL, som sniktitter og innblander. Jeg vet også at flere av hennes klienter sitter blant oss i salen. Ja, tommel opp!

Og vi får en oppgave, vi er jo på skolebenken; hvilke er de to verste ordene vi kan si til en som ruser seg? Flere forslag kommer, men ikke det hun vil høre. Der imot: Ja, men … Hørt det før. Ja, men ditt, ja, men datt … Og så lurte hun på hva den største utfordringen vi pårørende har er? Jeg tenkte, det er mange, og hovedutfordringen var ikke i mine tanker, ikke akkurat da, men klart jeg var fullstendig enig i at det er: RUSMIDDELET. Det er irrasjonaliteten i et nøtteskall, at vi som pårørende MÅ hjelpe, og vi har ikke et ønske om å støte personen bort, men for hver gang vi bryr oss, støtes de bort, uten at vi ser og forstår … Og vi fortsetter …

Så kan vi hjelpe den rusavhengige? Skriv!

Rune Andersen – Det lydløse barnet

Nok skole, vi har viktigere ting foran oss nå. Velkommen til Rune Andersen, nærmere introduksjon trengs vel ikke, eller det overlater jeg til ham.

Et nytt fyrverkeri ankommer. Rett på … Han er en sensasjon, slik vi alle er. For hva er oddsene for at vi alle ble født, av nettopp de som unnfanget oss? Usannsynlig! Oddsene er større i lotto. Hmm … Jeg måtte tenke over ordene han la igjen i luften, før han gikk videre, til sin hemmelighet. Den som mange visste om, men ingen turte å stikke hull på, ikke engang innad i familien – de fire søsknene tabubelagte misbruket i over 40 år, i skam. De var for livredde for hva som ville skje, livredde for å blande seg inn. Og slik er det fortsatt, der ute, siden omfanget av rus og vold ikke har blitt mindre med årene. 21% er utsatt for vold og overgrep av egne foreldre, og hadde han vært barn nå, hadde han vært blant de prosentene.

Jeg har ikke tenkt til å gjenfortelle hans historie, men gi noen av mine egne opplevelser og refleksjoner rundt hans hjerteskjærende historie. For jeg så meg selv i historien, som hans mamma, og jeg så min sønn som ham selv. Forskjellen er at min sønn aldri har tatt oppgjøret med sin pappa, heller ikke jeg, annet enn å forlate åstedet. Jeg har aldri vende tilbake, annet enn i minnene, som dukker opp, slik det gjorde der og da … Kjente på denne uforutsigbarheten og utryggheten.

Jeg hadde mine få tildelte pusterom, slik han og hans familie fikk hver gang deres far var til sjøs. Jeg fikk de når vi fikk lov til å dra i forveien, hjem til mine foreldre, de som var normaliteten for en stakket stund, det å få være der alene noen dager, før han ankom. Jeg gjenskapte luktene, de han snakket om, det som definerte trygghet, lukten av vafler, saft og vedfyring, som kunne møte oss i den trygge stua hos mor og far.

Hemmelighetene, fellesnevner for alle som lever i voldsutsatte hjem. Det å ikke våge å tro at noen vil tro på hemmelighetene om de ble fortalt. Så vi tidde så altfor lenge. For hva kunne skje? Men det finnes ingen kultur som kan rettferdiggjøre vold. Ikke for barns skyld. Det er vår plikt som voksne å gjøre noe med det. Jeg var for feig, for redd – lojalitet i redsel.

Mens han forteller, med den største innlevelse, gjenopplever jeg mye av det samme; luktene og lydene. Øl lukten, som jeg kunne takle fremfor spritstanken, som betydde fare. Stemmeleiet og skramling. Jeg visste for det meste hva som var i vente, bare ikke hele omfanget, hvor stor skaden ville bli. Uansett grodde alle de fysiske merkene, men de innvendige sårene, de er der fortsatt, om ikke like vonde.

Mitt i det absurde måtte vi le litt, kunne ikke annet, når Rune med sin humoristiske fortellerkunst ga oss bildene av de gode naboene. De som kom til unnsetning, reddet ham ut av situasjoner de fleste ville blitt sinna eller redde i. De som forsto alt, uten å si så mye, bare tok ham inn og ga ham frikvarteret. Klart de visste, de hørte; skrikene, lyden av knuste møbler og barnas korsang i trappeoppgangen, når de sang for å overdøve «krigens» rop. Naboer som et hvert nabolag skulle ha, de som ser og bryr seg, selv i stillhet …

Stillheten er der mer enn noen gang. Slike naboer ser vi sjeldnere. De gjemmer seg helst bak fasaden, vil ikke blande seg inn, lage mer oppstyr. La de med kompetanse og kapasitet ta seg av det. Men har hjelpeapparatet kapasitet? Langt derifra. Prioriteringer, om hvilke saker som de anser som tyngst får komme først. Hvilke barn skal få komme inn i varmen i dag, og hvilke må tilsidesettes. Kan barns liv rangeres? Sakene som blir rapportert er bare toppen av isfjellet, de 100000 rapporterte sakene hvor barn lever med vold, overgrep og trusler. Og samfunnet akker seg, noe må gjøres for de stakkars små. Hvorfor settes det ikke inn mer ressurser på å avdekke, forebygge og hjelpe? Avvergeplikten brytes daglig, både av privatpersoner og de offentlige, så alle skulle skamme seg, alle de som står og bare ser på.

Lamslått, ikke egentlig, jeg vet så alt for godt, eller så alt for vondt … Jeg vet at: I taushet har mange barn lidd, og lider fortsatt. De befinner seg i en «krigssone» hvor det detoneres bomber uten grunn. Hvorfor lar vi det skje – hvor er de fredsbevarende styrkene?

Koronapandemien stengte ned Norge, og kommunikasjonslinjene til barna ble brutt fordi alt av jobb, skole og andre aktiviteter måtte skje i hjemmet. Og noen «aktiviteter» økte i omfang, og barna kunne ikke rømme, ikke gå ut i korridoren, til naboen eller dra til besteforeldre. Ingen lærere kunne fange opp signalene – de var isolert fra omverdenen, de var fanget. Ingen kunne høre ropene, ingen så slik læreren til Rune gjorde, han som brydde seg og viste tegn til tillit. Han som ble redningsbøyen for gutten som ikke bare var stille, men lydløs.

BRY DEG! Helst en gang for mye. Det er lovpålagt å melde fra – §139 – bekymringsmelding om mistanker om overgrep av alle salg, store eller små, i den grad det kan måles eller kategoriseres. Jeg deler Runes bekymring, og i mine øyne er ingen sak for liten eller for bagatellmessig og alvorlig. Hvem skal avgjør det, hjelpeapparatet eller barnet?

Og vi trenger personer som Rune, som tar bladet fra munnen, bryter tabugrensen og forteller sin historie. Men det når dessverre ikke alltid ut til dem som skulle hørt det. Han har spurt seg selv: Ville jeg sagt ifra? Det handler om frykt. I trafikkulykker griper vi inn, om vi er den første på stedet, for refleksen slår inn, noen er i fare, og denne refleksen skal slå inn når vi oppdager at barn er i fare, ved den minste mistanke om mishandling og overgrep Det kan være komplisert å forstå og avdekke hvordan enkelte barn har det, men vi ufarliggjør det ved å snakke om det – få det inn i barnehageleken og skolepensumet. Det er ikke en fasit på hvordan løse dette alvorlige samfunnsproblemet, men det angår oss alle, ikke bare de utsatte selv. Vi må erkjenne at problemet finnes, og ikke la det bli med å bare vite. Vi må spørre, ikke bare en gang, men 100 ganger, og vi må agere, ikke bare en gang, men 100!

Det er et tankekors, at så mange synes det er ubehagelig å spørre barn om vold og overgrep, selv personer vi skulle tro hadde kompetansen til å spørre. Det er som om noen har tatt sangen Med øynene lukket på alvor. Tror de problemet forsvinner, at det går over? Dessverre gjør det ikke det, snarere tvert om, det vil eskalere i omfang når vi går rundt med bind for øyne, for å slippe å se, og slippe å vite …

Alt for mange tror at det skjer ikke før de selv ser det. Holdningen må endres til å tro, aller helst vite at det skjer, for da klarer vi å se. Det blir mer åpenlyst og håndterbart når vi våger å lese mellom linjene og fortelle andre hva vi ser. Når vi våger å ta ansvar, heve stemmen for de stemmeløse barna. Det er så lite som skal til – Rune klarte det.

En tøff start? Men det kommer mere, mye mere …

Barn av rusmisbrukere

Om vi trodde vi var ferdige, bare å glemme … Men et kvarters pause ville kanskje hjelpe litt. Bare å glemme …

Ding-dong! The audience to the stage please!

Marius Sjømæling og Jannike Kyllo entrer scenen. Tid for å nå hjertet, mage og litt hode.

Barn av rusmisbrukere – BAR ble grunnlagt i 2009 av Marius, som har fått tittelen generalsekretær. Siden han selv hadde manglet et sted å gå til, noen å snakke med om hvordan rusmidler eide hans oppvekst, og dermed visste hvor mye barn trengte noen å søke anerkjennelse hos, tok han initiativet, og nå har organisasjonen blitt mange barns hjelp til å både forstå og våge å si ifra. Gjennom oppveksten og arbeid på rusfeltet gjennom flere år, har han opparbeidet seg kompetanse på barnevern, sosialtjenester og det offentlige hjelpesystemet. BAR har forstått viktigheten av å være der, å holde linjene åpne, spesielt under den fortsatt pågående pandemien, og alt stengte. For overgrepene slutta ikke. Alkoholen forsvant ikke – hovedårsaken bak barns utrygghet. Mer enn noen gang var det derfor viktig å kunne ta samtalen, sette av tid og rom, i timevis. Om så bare for å lytte …

Ingen trenger en diagnose for å kontakte BAR, ei heller å være «barn». Det er vel slik at vi ikke slutter helt å være barn, selv om størsteparten av de som ringer til BAR er mellom 13 – 15 år. Noen kan spørre om pappa er alkis når han drikker litt øl mens han spiser pizza og ser på tippekampen. Vi opplever situasjoner forskjellig, og det handler om hvordan relasjonen er, om barn kjenner seg trygge sammen med de voksne. «Fungerende» personer, som drikker, kan gå enda mer inn på barn enn en ikke-fungerende alkoholiker.

En av de som våget sto ved Marius sin side, og følte nok hans trygghet. Jannike sa ifra og delte sin historie med oss. Om uforutsigbarheten. Om å være sin mammas trygghet – hun var mammas styrke i hennes svakhet. Om å komme til unnsetning, dekke over, ta ansvar og være en «voksen». Om å beskytte, også når politiet kom. Lojaliteten seiret alltid. Hvem var der for meg?

Jeg forsto hva hun mente når hun sa det ikke handlet om henne lenger, men om alle som har det slik hun hadde hatt det. Om å skape trygghet og forutsigbarhet. Hun forundres over hvorfor mange ikke forstår og tar innover seg hva alkohol gjør med barn. For henne er ikke alkohol et nytelsesmiddel, men et rusmiddel. Rusmiddelet som skapte frykt, sinne, skam, hjelpeløshet og usikkerhet. Middelet som skjerpet sansene, som satte seg i kroppen – angst, traumer og kontrollbehov. Om å hele tiden være ett skritt foran. Og om å gi mitt barn det jeg ikke hadde. Om å forklare alt som kan skje … Om å ikke skjule, slik jeg hadde vært så jævla god til – å holde masken har jeg øvd på hele livet. Og nettopp den masken har jeg selv gått rundt med dag inn og dag ut. For ikke å snakke om mine barn …

Barn opplever uro raskt, og hennes oppfordring var at vi skal lytte til barna. Og nå som jula er i anmarsj, er det mange som gruer seg. Forventninger, om glede og kos, eller om redsel og utrygghet. Hva vil skje? Når mor eller far kommer hjem fra julebord. Om bråk og krangling. Eller, om de «bare» drikker juleøl til middagen, og mamma blir litt annerledes, ler mer, og pappa blir mere høylytt. Alt skaper uro og frykt hos barn. Ikke enten eller …

Jannike appellerer: Undervurder ikke barnas følelser! Og avslutter med et sitat: «I hele verden er du bare noen, men for noen er du hele verden».

Jannike viste oss at hun ikke bare er noen, og vi reiste oss i hyllest. Marius gir henne skulderklappet, hun tar det til seg, nå – for vi skal lære oss å ta imot komplimenter. Så begynner han på sin historie, om sin mamma, og seg selv …

– Mamma lukte. Mamma var dårlig til å lage mat. Mamma var god til å kjøre bil, rusa. Mamma hadde åpent hus. Mamma var redd – følte seg overvåka. Mamma ga de beste, men kleineste klemmene. Mamma sa alltid hvor høyt hun elsket meg. Mamma ga meg også opp, og ba meg overgi henne – hun var ikke god nok for meg, trodde hun … Men hvordan kunne jeg slutte å være lojal?

Jeg trenger å høre dette, men egentlig, vi som satt i salen, vi visste dette, og de som skulle ha hørt det, var ikke tilstede … Men jeg kunne ikke la være å tenke, selv om jeg visste aldr så mye; at slik opplevde mine barn meg også. Bortsett fra det med å kjøre bil, for jeg hadde ingen bil å kjøre, ikke førerkort heller, selv om det i seg selv ikke hadde trengt å være et hinder …

Ja, dessverre er det mange barn som ham, som har måttet, og må vaske, rydde, ordne opp, organisere, lage mat og alt hva de voksne skal ha ansvaret for. Barn har jo dette urinstinktet, med å forsvare sine foreldre. Vi må ned på barnas sitt nivå, vise vår bekymring, imøtekomme og stikke hull på byllen, for så å tåle sannheten, selv fra et barn. De trenger å vite og se at vi tåler. Marius har sett dette, og han har et sterkt ønske om å hjelpe – han kan fortsatt rydde, vaske og organisere. Hjelpe i hjemmene hos de barna som henger i taklampa mer enn de ordknappe, snille og stillesittende barna. Andre kan ta seg av dem. Og jeg er så enig, men vi tiltrekkes jo disse prektige barna. Ikke for det, de kan ha sin historie de også, sin overlevelsesstrategi – den flinke piken, meg selv for eksempel …

Marius kunne blitt som sin mamma, hadde forutsetningene, men han ble avhengig av paragrafer og lignende i stedet. Jeg er glad han ble en nerd, som han selv sa, eller et orkidebarn, som han ønsker å kalle seg, og ikke et løvetannbarn. Løvetann lager bare hull i asfalt og pengesluk i kommuner. Orkideene trives lett og sprer mye glede i hjemmene våre. Og Marius sprer glede, og kunnskap, og stiller spørsmål om hvorfor vi ikke snakker med barna våre om alkohol. Om hva de tenker og føler? Om hva de tenker om at vindunken ikke bare åpnes i helgene, men på onsdager også. Og er pappa egentlig veldig snill når han ikke drikker, eller mamma super når hun ikke er utenfor? Ønsker ikke barn seg foreldre som ikke lukter utrygghet? Marius spurte, og jeg spør.

Et hjertesukk fra scenen: GRIP INN TIDLIG! Barn skal ikke oppleve vold. De fortjener netter uten at hjertet slår så fort – en stille natt. Det er så lett å tro og tenke når vi ser familier, som utad synes lykkelige, men realiteten er noe helt annet, og så lenge ingen griper inn blir de enda mer dysfunksjonelle bak fasaden.

Lønsj! Ses om en time …

Terje Forsberg – mannen på veien fremover

Sulten stilnet, eller så sulten hadde jeg ikke vært, rekker ikke det på hotell, propper i seg av alskens godsaker. Skulle være flinkere denne gangen, men sannelig drev ikke noe og romsterte i magen, alt for mett nå også. Hodet var også i ferd med å fylles til randen, og enda to foredragsholdere igjen, enda flere smertelige inntrykk, men klarte vel litt til. Er jo et avhengighetsmenneske, og vi klarer alltids litt til, selv om det gjør vondt, bare for at det skal «sette seg» …

Brillene settes opp på Julies hode, hun gjør seg klar. En-to-en-to… Mikrofontest. Ivrig til å begynne, skuer hun utover stolene, de tomme og opptatte. Hva hadde Julie tenkt ut i lunsjpausen? Ingen verdens ting, skulle spare det til kvelden. Nå skulle vi heller få oppleve en mer spennende person, Terje Forsberg fra Sarpsborg, født 1950, men ifølge ham selv ble han først født i 1970. Han kom på motorsykkel, bare for å «underholde» oss.

Ifølge ham selv var han også unik, som holder over 2000 foredrag over det ganske land til tross for at han en gang var stemplet som evneveik, såkalt idiot og tulling, med en IQ på 75. Helt opp til tjueårene trodde han selv at han het idiot, og halvt i hel slått, pint og plaget, var det ikke rart han ble som han ble. Men da en gammel dame tok seg bryet med å lære ham å lese, i en alder av 21 år, endret mye seg. For øvrig «friskmeldt» i 2003. Siden har han aldri sett seg tilbake. Han er alltid på vei til noe, og akkurat da, til oss.

Sultefora på kunnskap som han var, begynte han å studere flerfoldige fag, tok mastergrader og doktorgrader, fra idiot til ex.phil og ex.fac. Mannen kan umulig ha en IQ på 75. Selv om han ikke lærte å skrive før fylte femti, har han utgitt fire bøker, hvor noen til og med er prisbelønnet. For en mann!

Skinnet bedrar, eller hvem skulle trodd han hadde hatt en tøff barndom og oppvekst. Men han ga oss hakeslipp, grøss og gru. Tåresalte kinn og frysninger. Hvordan kunne han stå der, foran oss, lys levende og berette sin historie. Han gikk videre, aldri bakover – på vei til, ikke fra. Såre enkelt.

Alle grufullhetene han hadde opplevd, alt han hadde måtte tåle, se, høre, kjenne, smake. Beskrev det som å være hovedrolleinnehaver i en skrekkfilm hvor hele bygda var tilskuere, moret seg og lo, for så å gå hjem til sitt når forestillingen var over. Han var gutten som ble korsfestet, men gjenoppsto. Han overlevde strømstøt og utallige voldsepisoder. Ble mishandlet og voldtatt på det groveste. Og barnevernet, hvor var de? Kommer sjelden før alt er ødelagt. Men bærer han nag? Han skyldte vertfall aldri på sin fortid, reiste alltid til en ny havn, aldri fra. Han kunne ikke forstå hva godt det skulle gjøre å rote i fortiden, i gammel dritt. Stans meg aldr i min fremmarsj, og han marsjerte frem og tilbake foran oss. Høyst levende.

Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg trodd han var en underlig skrue, blitt forbanna på ham også, for hans påstander. Men han hadde visselig mye riktig, for hva skal man egentlig med algebra når alt en ønsker er å ta livet sitt. Han snakker på inn- og utpust, og vi var målbundet alle som en. Jeg forstår tankegangen, om at vi aldri skal gi opp, men stå på til the bitter end. For alle har sine skavanker, ingen er 100%, så selv om livet er aldri så ille, slik omtrent 15% ødelagt, ja, så er det fortsatt 85% igjen vi kan leve godt i og bruke videre. Jeg kan ikke nekte for at det høres kontroversielt ut, men like fullt så sant.

Terje fortsatte å herje med oss, rotet i hodene og rev i hjertene. Historien hans svingte hit og dit, fra barndommen til voksenlivet og tilbake igjen. Han skulle ikke tilbake, men det er bare nå, for å gi oss bildet. Så snart han var ferdig, fikk satt seg på motorsykkelen, så var han tilbake i dagen i dag med mottoet: Alltid fremover!

Han fortalte om tidlig debut med å drikke alkohol. Tømte alle hjemmebrentslantene til faren sin, mest for å straffe faren, men det slo alltid tilbake på Terje igjen og igjen. Så derfor var det vel ikke rart at han selv begynte å bruke slag som sitt kommunikasjonsmiddel. Han drakk og slo, drakk og slo. Det var det eneste han kunne, som den analfabeten han også var. Hans måte «å be» alle som behandlet ham med urett om å stoppe. Frem til han en augustdag i 1970, langt inne i den mørkeste skog, så lyset, og tok valget om å ta tilbake livet, og å slutte med alt av svirerier. Ingen skulle lenger ha makten over ham, verken mennesker eller alkoholen.

Etter mange år på flyttefot, både sammen med familien på flukt fra barnevernet, og selv til sjøs, ville han prøve å slå seg til ro, få seg jobb og begynne dette nye livet. Alle skolebyttene, alle de ulike nabolagene og like mange nederlag hadde satt sine spor, men endelig fikk han jobb på en papirfabrikk. Ble «papirsjefen» med fløyta. Den åndssvake fikk ansvar med å blåse i fløyta, slik fotballdommere kontrollerer på fotballbanen med sine fløyter. Det har slått meg, er de også åndssvake?

Som nevnt brukte han mange år på å erverve seg kunnskap, og ble selv den som etter hvert skulle formidle videre, læreren som gikk utenom alle normer i sitt kall om å virkelig nå inn til barna. Se dem. Se matpakkene deres. Lære elevene at komma og punktum bare er tegn. Selv hadde han lært at komma er nesten stopp og punktum er stopp, og han spratt over som doble konsonanter. Livet hans skulle ikke stoppe, men noen pauser er lov. Han tar et åndedrag … Jeg holder pusten … Og så fortsetter han, om idretten; send barna til idretten før spriten tar dem. Etanolen som er det stoffet som tar flest liv. Etter hans syn tar idretten bare vare på talentene og favner ikke om alle. Jeg er tilbøyelig til å si meg enig. Han selv begynte ikke med idrett før i voksenaldre; judo, roadracing, ridning for å nevne noen. Han var jo så sent utviklet også, som i og for seg er en fordel, for da kan ingen se at han nærmer seg de 100 …

Den gjennomgående tråden i Terjes liv handler om vold, rus, misbruk og utenforskap. Grufullheter. Og denne tråden skulle noen tatt tak i, for lenge siden … Men de klarer uansett aldri å forfølge og nøste opp helt. Og når hjelp tilkalles og noen kommer, oftest mot slutten av livet, når disse sosionomene skal samle trådene, plukke opp bitene, da er det for sent. Terje «tråkker» på psykoanalysen og dens far, Freud. Hva er vitsen med å gråte over det som var og skylde på fortiden? Bedre å gripe fatt i det som er nå, og Terje gjorde det. Han tok tak i trådene selv, nøsta opp og la det fra seg. Trena seg opp til å tåle, noe han i og for seg hadde gjort gjennom hele livet, trent på å tåle …

Hvor mye skal et menneske måtte tåle? Jeg er nok ikke den eneste som lurer på det, etter å ha hørt Terjes forferdelige historie. Handler det om tilgivelse? Handlet det å lesse over på noen andre? Hva om den andre ikke vil ha bagasjen, om den ikke vil tilgi?

Hans tilmålte taletid var snart over, han passet nøye på klokka. Tok et A-4 ark på pulten foran en publikummer, skrev navnet sitt på det, krøllet det sammen, trampet på det, plukket det opp og brettet det ut. Men, det kan aldri mer bli het rett og uten krøller, heller ikke om det legges i en kopimaskin. Det var som med hans liv, men han gikk og går videre. Alltid på vei til, aldri fra …

Når Terje leser noen linjer fra slutten av diktet Terje Vigen, renner tårene. Hva har jeg nettopp overværet?

Da tindred en tåre i Terjes blik;
Han stirred fra hejen ud;
„Stort har jeg mistet, men stort jeg fik.
Bedst var det, kan hænde, det gik, som det gik, –
Og så får du ha’e tak da, Gud!“

Er det noen som sliter? Klart jeg slet, slet med å ta innover meg hva jeg nettopp hadde blitt servert, Terjes historie. Julie Winge hadde noe annet i tankene. Hun hadde tatt rådet, om å tenke positivt, gå videre og legge bort selvmedlidenheten. Ingen sliter, drittlei det uttrykket. Vi er modige, tøffe, sexye. Vi skal ha det gøy. Hvem vil du være? Jeg kunne ikke se meg selv som sexy, på ingen som helst måte …

Hver og en av oss har sin historie og alle er like verdifulle. Likevel trenger vi holdningsskapende arbeid, derfor drar mange blant annet på seminar og kurs. Jeg dro for å få mer in-put, knytte nye kontakter og møte nye «kjente», de jeg har fulgt via nettet. Møte andre modige mennesker, for jeg ser på meg selv som modig også. Men sexy, det får da være grenser …

Jeg gikk ut, fulgte strømmen av mennesker som alle higet etter luft, og røyk. Jeg trengte til røyk selv. Skodda lå fortsatt tett, det regnet. Hodet mitt var også tett og «regntungt». Pust inn – pust ut! Dagens program var snart over. En foredragsholder igjen, som jeg hadde gledet meg til å lytte til, Maria fra Moss. Klart hun bodde i Moss, fru Mosserud. Artig. Men historien hennes var langt fra artig.

Før Maria fikk mikrofonen måtte Julie bare gjøre ferdig dagens undervisning.

Det er 500000 rusavhengige i Norge, registrerte, men dette tallet er bare de som går på reseptbelagte midler. Ikke de innlagte, ikke de på gata, ikke de som tusler rundt hjemme. Ikke skapdrankerne eller dophuene. Går det an? De har utelatt det største tallet, så hvor mange er det egentlig? Hvem ser du for deg? De på gata eller de på vestkanten? Eller de som BARE skal … Det største tallet er alvor, 1,5 millioner …

Trenger å høre det, klart vi gjør, men vi er ikke de rette personene egentlig, de som skulle hørt dette, de som ikke forstår, som tror de forstår og vet … Fagfolkene …

Maria Mosserud

Maria ønskes velkommen, og på PowerPointen står det: Min historie – min sannhet! Hun klarte å skjule sin nervøsitet ganske så godt. Hadde brukt hele natta på forberedelse, men fortsatt var hun ikke klar. Hjelper ikke på nervøsiteten å skulle snakke etter å ha hørt forrige foredragsholder, og min historie er langt fra den verste, men den er min. Likevel, i sin undring over å være der, var hun takknemlig og privilegert som fikk lov til å være et ansikt utad, fortelle historien. Og glad for å ha oversett morens ønske om å vente til etter hennes død med å dele den. Det er jo ikke hennes historie, men min.

Maria fødtes inn i en familie med mye rus og psykiske utfordringen. Født pårørende, men ser likevel tilbake på en del positive og gode opplevelser, hvor hun mottok ros for å være «den flinke piken». Det å gå rundt å hele tiden være denne flinke piken var ikke enkelt, men det var nødvendig, for å skjule den jenta som hadde det vondt innvendig, som bar på hemmeligheter, vonde hemmeligheter, som ingen barn skal måtte bære på. At en person hun stolte på, følte seg trygg sammen med, syntes var kul og snill, hadde misbrukt sin posisjon. Hennes egen onkel hadde forgrepet seg på henne. Han hadde utnyttet den uskyldige jenta, voldtatt henne og etterlatt henne i redsel, full av traumer. Det kostet Maria å si det høyt. Jeg kjente det selv.

Hendelsen påvirket henne til de grader, denne følelsen av annerledeshet og utenforskap, noe hun kjente enda mer på etter foreldrenes skilsmisse. Ingen andre i bygda hadde skilte foreldre. For å kompensere ble hun klovnen i klassen. I tillegg ble håndballen god å ha, og en pappa som stilte opp, og hun var god. Idrett, skole og jobb var det som holdt henne oppe. Hun var avhengig av å stresse, aldri sitte stille, knapt nok tid til å sove. Det var hennes rus, inntil videre … For meg fremsto det forståelig, da hun fortalte at hun hadde flytta 18 ganger på 17 år.

Hun hadde satte seg mål, om å aldri bli som sin mamma, hennes psykisk syke mamma, som hun skammet seg over, som hun måtte ordne og vaske for. Var det derfor hun flyttet hjemmefra som sekstenåring? Ble selv mor, først til to, så skilt og så til ett barn til, og skilt igjen. Likevel følte hun selv alt var på G til tross for at hun rømte fra alt; familien, seg selv og følelsene gjennom å jobbe «ræva» av seg. Håndballen var det som holdt henne oppe, det hun aller mest mestret.

Alt kjøret hadde sin pris, hun ødela ryggen og havnet i sykesengen. Hun kunne ikke lenger flykte, hun var lenket til sengen og morfinen. Etter hvert skrives hun ut med et pilleglass i hånden, et pilleglass som senere ikke blir nok. Ulykken hadde gjort henne pilleavhengig, og å ruse seg overgikk alt, også barna. Hun kunne ikke be om hjelp. All skammen. Og hva om barnevernet kom og tok barna? Hun innså etter hvert at hun måtte redde dem, og overga ett barn til fosterfamilie, og to til barnefaren. Hadde nok med seg selv. Den dag i dag er hun glad hun erkjente at hun selv ikke klarte å ta hånd om dem.

Skammen vokste over å ikke være en trygg mamma, og mistet fullstendig grepet. Det å få beskjed om at: Du er ikke mamma nå, det skar i mammahjertet, et mammahjerte ingen skulle få ta fra henne. Jeg vet hva hun snakket om, har selv måttet gå rettens vei for å få tilbake muligheten til å være mamma, på ordentlig.

Hun kunne ikke lenger stresse fra alt det vonde og vanskelige, så da antidepressiver og «tusenvis» av andre medikamenter ble hverdagen, kom rusen – følelsen av å ikke lenger være i et fengsel, i utenforskapen. For jeg var som de andre gærne nå, som de jeg hadde fordømt. Manipulasjon og unnskyldninger, og legen skrev resepter.

Så kom vende punktet, i 2015, den 25. mars. Nok en likhet – vi har samme edruskapsdag.

Maria sto foran oss, mange kilo lettere, bokstavelig talt også. Stolt, og med god grunn. Sendte et slengkyss til sin kjære, mannen i hennes liv, han som tok henne for den hun var, uten helt å vite … Hun har jobbet med seg selv, med tiden. Fulgt drømmer, realisert dem. Hun står der foran storskjermen med bildet av seg selv, på en fjelltopp, med hevede armer, stolt, som den håpsbæreren hun ønsker å være, og så absolutt er. En likeperson, som drømmer om å være der for noen, ikke som sykepleier lenger; det tror jeg at jeg ikke burde være lenger …, men likevel et medmenneske som kan holde noen i hånden. Hun har bevist hun kan gjøre det umulige mulig. Hun har fulgt mange av drømmene sine, lyttet til hjertet, dratt dit hun har følt hun trengtes.

Tør du å lytte? Hun har besteget topper, ikke de høyeste, men bare det å våge, stole på seg selv – ett skritt av gangen. En dag våger hun å gå til postkassen også, den høyeste toppen hittil. Hun har innsett at det: Gjør ingenting om CV-en er som er Jarlsbergost, eller om jeg har brukt 30% av mitt liv til faenskap. Det er fortsatt 70% igjen. Jeg skal værtfall heie på henne, på veien videre, til nye topper og mål, til å bli erfaringskonsulent. Det er jeg sikker på at du blir, for det har du aldri prøvd før. Eller er det ikke egentlig det du har …

Salen tømmes, i stillhet. Mye å ta inn …

Jeg måtte ut å gå, fordøye dagen, historiene, i den grad det gikk. Men jeg gikk, og kom ikke langt verken i bearbeidelse eller med turen. Tåka gjorde meg redd.. Historiene kunne gjort meg redd også, de hadde rippet opp i sår, men jeg klarte å gå videre. Jeg gikk ikke fra, men til … Middag …

På grunn av sykdom ble kveldens underholder, Jon Schau, erstatte med Julie. Hadde tenkt å la Julie være Julie, bli på rommet og slappe av etter en lang og mentalt opprivende dag. Men jeg satt nå der, apatisk egentlig. Føltes som om jeg hadde løpt maraton, eller egentlig var det mye verre, tenkte jeg. Har jo aldri løpt maraton, bare hørt det var slitsomt, fysisk, sikkert også mentalt, men den dagen, med 9 timers hodekjør, maratonløp i hodet, måtte være mye verre. Att på til satt jeg der, og ba om mer pinsel.

Julie ser nok alle oss slitne menneskene, og spør om det er bra med oss. Jo, takk bare bra. Løgn! Hun har det også bra, sier hun (løgn), men har så jævla lyst på en røyk … Det var ikke det som var poenget, eller egentlig var det poenget, alle løgnene som ble serverte, unnskyldningene for å drikke, eller innta andre stoffer vi var avhengige av.

Vi skulle ikke snakke om hennes historie, derimot oss. Om at rus ikke var mystisk, bare vi som lagde den mystisk, eller unormal. Nei, hun skulle snakke om «det vanlige». Ikke om samfunnsproblematikk, det jobbet hun ikke med, der imot personer. Nei, rus er ikke mystisk, men seigt, sakte, kronisk og dødelig – progressivt. Galskap og irrasjonelt, slik å røyke er, og å tro at det ikke er tvangsmessig … Har jo bare lyst på en røyk …

Så, hun, eller for den saks skyld meg, var ikke alkoholiker, nei, bare en alkohol-liker. Hadde bare veldig sterk lyst til å drikke. Ingen tvang, what so ever, i våre hoder. Og mengden var heller aldri problemet, skulle bare være nok. Problemet var, alt det som var i veien, før man kunne åpne vindunken. Fikk aldri begynt raskt nok. I tillegg det som kunne sette en stopper for kosestunden, jobben dagen etter, barn som skulle på skolen. Planlegging … Alt måtte «ryddes av veien». Sykemelding og barnepass. Men morgendagen kom like forbanna, med angsten, skammen – alle følelsene. Orker ikke. I kjøleskapet står en Tuborg. Hvor lenge pågår dette kjøret? Og toleransen øker, men med mer og mer inntak sovner vi, og organene … Forholder seg likegyldig, til alt og alle. Autopiloten og rusen styrer, uten nærvær og tilstedeværelse, bare klar over faren, og vi fortsetter likevel. Fortsatt lyst på røyk jeg …

Det er dette som er avhengighet. Så spørsmålet er: ER DET HÅP? Nei, sier Julie. Alle som er berørt av rusen, vertfall når den pårørende selv ikke gjør jobben, med seg selv har ikke noe håp. For det er ikke personen som ruser seg som er problemer, men middelet, alkoholen i dette tilfellet. Og før hun sender oss ut gir hun fra sin våte drøm – om å ha fem dager med barnefri, etter flere edrue år. Og minner oss samtidig på at en alkoholiker som slutter, er bare en alkoholiker som slutter – igjen -igjen – og igjen … (Ja, det er en tenkt situasjon, om du ikke forsto det)

Hun drar oss med til hvordan det var, for henne (egentlig de fleste av oss). Om hvor flink hun var til å ta seg samme, bare drikke i helgene, og kanskje litt på onsdager. Aldri sprit, rørte ikke sprit, for da ble hun gal. Drakk øl i stedet for vin. Klart hun var flink, og hun hadde det så bra. Spesielt etter å ha flytta på landet, stille og fint der, hvor barna hadde det fritt og greit, selv om hun kunne være litt sliten, forsove seg, og de kom for sent på skolen. Men de hadde det bra. Og i morgen skulle hun ha barnefri, helt til over helgen. Planla handlelisten på polet. Litt vin, tre dunker kanskje. Må unne meg litt vin nå, har jo vært så flink. Kanskje sprit også, selv om hun kunne bli tullerusk, men ikke nå, full kontroll. Problemet var om hun ble sliten og kunne sovne, for bare alkohol gjør henne trøtt. Kokain var løsningen …

Er dette crazy, eller bare en våt drøm? Jeg anser det som fullstendig vansinn … Men slik er rusen – helt crazy!

Hun kunne virkelig gripe fatt i oss, men jeg klarte faktisk ikke mer. Jeg lengtet etter sengen, hadde sittet og planlagt dynekos. Og det ble det …

Dag 3 – avslutning

Som vanlig tidlig oppe, dusjet og klar for nye tak. Det var siste dagen. Lett passiar før frokosten, hvor Julie Winge, Marianne Engevold og jeg fastslo at seminaret skulle flere ha overværet. Har sagt det før, og gjentar det gjerne, at absolutt alle; skoleansatte, nav, psykisk helse, rusarbeidere, alt innen forebygging, behandling og ettervern, hele røkla av personer som jobber med mennesker i hele Norge skulle vært der. Kan hende skulle invitasjonen vært endret for å nå ut til flere. Gjøre det mindre «farlig» og skummelt, for vi rusavhengige kan for mange virke skumle. Og hvem ville ta på seg jobben, jo Julie – overmennesket.

Frokosten inntatt; jeg har god tid til vi starter. Den gang ei, og stresset kom, da jeg så på programmet, oppstart kl. 08.30, fem minutter igjen. Rekker jeg en blås? Liker ikke å få knapp tid, liksom ikke forberedt, men hva skulle jeg forberede meg til. Skulle bare være tilhører. Bare … Tøft nok det. Jeg kunne jo skippe første del, men nei, kunne ikke gå glipp av noe. Jeg er da et avhengighetsmenneske …

Julie tar en myk start mens menneskene strømmer inn i salen. En dag til med brutalitet. Klare? Er det overhode noen som ikke opplever rus som brutalt? Og blir vi noensinne klare? Uansett, Monika Vederhus var vi klare for.

Monica Vederhus

Dette er skummelt! Men hun gjør det likevel, for å utfordre seg selv, presse seg, gå utenfor komfortsonen og håpe på en god utgang. Kan ikke bli verre enn det har vært, tenker hun. Kjenner til mentaliteten, det å være streng med seg selv, i den troen på å ikke har de rette forutsetningene, men gjør det like vel, for å komme videre.

Lenge var hun blind for å se at hun selv hadde vært utsatt for omsorgssvikt. Det satt langt inne, og det var vondt å erkjenne at hennes foreldre ikke hadde klart å ta vare på henne. Hadde gått noen runder med seg selv om å utlevere dem, men tatt avgjørelsen, ikke for å bortforklare seg selv og egne handlinger, men for å fortelle om hvorfor rusen ble hennes løsning. Og fordi hun faktisk eier sin historie, uten bitterhet.

Hun drømte aldri om å bli som sin pappa, men dessverre førte hun familieforbannelsen videre, og har vært i frykt for at hennes egne barn skulle gå i samme fotspor. Hun ser det som en lykke at hennes barn ikke vokste opp hos henne, og dermed blitt skånet for mye jævelskap. Men det finnes ingen garant, siden de har det i genene, men alle blir ikke rusavhengige tros alt …

Hun ble, på tros av – ødelagt barndom med mobbing, voldtekt og omsorgssvikt en rusavhengig. Vokste opp i et dysfunksjonelt hjem, med dårlig økonomi, noe som gjorde at hun ble tvunget til å tigge penger, for å skaffe mat til seg selv og mamma mens pappaen var til sjøs. Men det var ikke noe bedre når han var hjemme, når alle pengene ble drukket opp. Hun ble overlatt mye til seg selv, frikjøpt for penger, når det fantes, og ellers ingen som var der for å ta vare på henne da hun som femåring ble voldtatt. Merkelig nok syntes hun mer synd på overgriperen enn seg selv.

Foreldrene hadde ingen kapasitet, ingen forutsetninger for å ta vare på henne, og da de ble skilt måtte hun velge mellom en psykisk syk mor og en fordrukken far. Valget falt på moren, men samvittigheten av å ha sviktet faren fulgte henne.

Ingen grep inn – ingen i nabolaget, ingen fra barnevernet, selv om alle visste. Ja, alle visste og hun fikk gjennomgå, 9 år med mobbing skapte utrygghet og utenforskap. Selvtilliten var lik 0, men noe endret seg da hun ble 14 år – hekta fra første slurk. Rusen ga henne en ekstrem lykkefølelse. Hun følte seg kul. Klart det lå latent i henne, den uskyldige helgefesten ble raskt til daglige fester. Skoleskulking og likegyldighet. Ingen brydde seg likevel. Ingen tok affære, så hun ga selv faen.

I bakgrunnen vises et bilde av Monica som konfirmant. Ikke vanskelig å se at den jenta ikke hadde det godt. Hun kaster et trist blikk på bildet av seg selv før hun fortsetter å fortelle.

Ble gravid som 16 åring, og barnefaren var 26. Endelig noen som ville ha henne, som elsket henne. Som å vinne jack-pot, en voksen mann, til å ta vare på henne, og barnet – eller to barn, for hun var jo selv fortsatt et barn. Men livet i paradis varte ikke lenge, for helgefylla tok på nytt over, og mannen havnet i fengsel. Hun sto igjen alene, med to barn nå, og skammen. Stengte seg inne i starten, men så fikk hun på nytt smaken på festlivet. Og fra å være en anti-narkotika-person, en som mente at de narkomane ikke skulle få hjelp, siden de selv var skyld i det, ble hun den som begynte med amfetamin selv, og senere en sprøytenarkoman, som medførte at hun mistet alt, også barna.

I to år var hun underlagt sprøyten, før hun ba om hjelp, en uortodoks måte å be om hjelp på spør du meg, men det å knuse inventar på et hotell fikk henne desto raskere innlagt. Etter fem måneder på klinikk, kom hun ut til usikkerheten igjen. Hvordan skulle hun overleve? Byttet sprøyten ut med alkohol og fortsatte i nedoverbakken. Tvang og voldtekter – misbrukt, slått og skambanket. Nå dør jeg!

Jeg satt og tenkte på barna, hva med barna? Jeg kjente minnene komme. Hennes hadde det godt, slik hun likte å tro, noen som passet på dem, så hun trengte ikke bekymre seg for dem. Men klart hun gjorde, hun hadde jo mistet dem, de hadde blitt plassert hos noen andre. Likevel unnlot hun aldri å komme på samværsdagene med dem. Det er 13 år siden nå. Hun ser både trist og glad ut der hun står, mens hun tenker på barna … I dag har hun god kontakt, hun er mammaen, men som fortsatt kjemper.

Jeg var sliten av livet mitt, eller det livet jeg levde. Vendepunktet kom 18.desember 2019. I pille- og alkoholrus hadde hun falt ned en trapp og brukket ryggen. Etter uker på sykehus bestemte hun seg for at hun skulle reise seg igjen. Gjennom den nærme døden opplevelsen fikk hun et intenst ønske om å ville leve. Men hvordan, siden alt i livet hennes var bygget opp rundt rus. Rusettervernet i Sogn og Fjordane kom henne til unnsetning ved at Eysteinn Yddisen Udberg på en måte datt ned i livet hennes. Han så henne slik hun trengte å bli sett akkurat da. Han ga henne ansvar, og ble beviset på at det er mulig å reise seg igjen. Monica er på en måte takknemlig for fallet, det ble redningen hennes.

Men det har tatt lang tid å respektere; hvordan kunne jeg la det gå så langt? Tatt tid å bli glad i seg selv og egen kropp, sier hun. Mye selvskading, helt fra barns ben, foruten om rusmisbruket. Dette behovet for å ta bort den indre smerten ved å påføre den utvendig. Lenge har hun hatt et ønske om å skjule alle arrene med tatoveringer, og med et blikk bort på Leif Munkelien sier hun stolt at hun har begynt med å få skrevet barnas navn.

Ikke rart hun er stolt, og med rette. Det har gått tre år siden hun tok fatt på edruskapsveien, og på disse årene har hun tatt førerkortet, bygd et nytt hjem, med ny kjæreste og bygget seg et rusfritt nettverk rundt. Mye gjenstår, slik som alle traumene, men hun skal stå på, hun skal videre, og det vil hun klare, for hun har lagt fra seg skyldfølelsen, selv om hun aldri skal glemme hvem hun var. Hun har et ønske om å få andre til å se at det er mulig, enda hvor mørkt det kan se ut. Det gjelder å åpne øynene, slutte forbannelsen slik hun gjorde

Livet har formet meg til den jeg er, og fått meg opp igjen da jeg lå nede. En dag av gangen kan jeg føle meg som et helt menneske. En dag av gangen kan jeg leve drømmen. Det er mulig, for alle!

Jeg har all respekt for Monica, og skulle ønsket jeg fortalte henne at hun hadde de rette forutsetningene for å stå der å dele sin historie med oss. Hun gikk utenfor komfortsonen og jeg er viss på at hun vil fortsette å strekke grensene, i riktig retning, og vokse seg til en enda bedre utgave av seg selv. Flere kommer til å se henne, og nye relasjoner vil bygges. Hun vil møte motgang, ord vil skremme henne, ord som omsorgssvikt vil fortsatt kneble henne, men ting som gjøres ofte, blir enklere med tiden, og ord som gjentas vil bli lettere for hver gang vi sier dem. Lykke til videre!

Utsattmann.no – Jarle Holseter

Ding-dong, klokka er slagen 09.45, og vi starter igjen. Våkne opp – Jarle om utsatte gutter og menn, for overgrep …

Intet unntak, fra de som allerede hadde delt sin historie, vokste Jarle også opp i et hjem med vold og rus. Han kjente seg utrygg, med en utilregnelig far, spesielt når han drakk. Men han hadde noen han kunne dra til, noen han følte seg tryggere hos … Overgriperen …

Helt fra 7-8 års alderen hadde «bygdas store sønn og helt» forgrepet seg på ham. Manne, som var en tiltrodd venn av familien, kom ofte hjem og hentet Jarle, for å bli med vedkommende hjem, tilfredsstille ham, i flere timer, ofte også med flere, før han gikk, og det ble «fred» og Jarle kunne sove …

Jo da, menn blir også misbrukt, og voldtatt. Men hvem trodde på ham, når han fortalte? Hvem trodde foreldrene hans på? Pappaen slo i stedet «jævelungen». Han kjente sviket, og respekten for faren døde, da han tok parti med overgriperen. Verre enn overgrepene kanskje, sviket fra far, for ikke å snakke om all skammen samfunnet påførte meg – «Ser ikke ut til å ha tatt noen skade», og det må jeg dra med meg resten av livet.

Det går kaldt nedover ryggen min. Vil helst ikke høre, men jeg må høre, må tåle, tåle sannheten.

Det vises en video, nrk sorlandet no. Jarle hater å se den, gjør så jævlig inntrykk på ham enda. Og den gjør inntrykk på meg også, hele historien hans gjør. Jeg skulle gitt mye for å gjøre som Terje Forsberg snakket om dagen før, å bare hive det gamle, å gå videre. Han klarer ikke enda. Minner om Tøyenbadet, om voksne menn, om erigerte peniser, han ser dem fortsatt, og vet det fortsatt skjer. Og om å ha «solgt» seg selv – et ligg for noen slanter. Og denne skammen over å «ha solgt ræva si». Dette skjer også fortsatt. Hvem har tenkt å gjøre noe for disse barna?

Han forteller videre, om overgrepene, om å bli alt for tidlig voksen, slik gjennomgangsmelodien har vært i alle historiene hittil. Men Jarle skulle vært enda tidligere voksen, for da hadde han sluppet mange av overgrepene, siden pedofile gir seg når barna blir «voksne», i puberteten, med svettelukt og muskler. Det er uskylden som trigger dem.

Hva er et barns liv verdt? Overgriperen fikk sin straff, eller kan det kalles straff med 40 dager varetekt, 1000 kroner i bot og 1 år prøvetid. Ute igjen fra fengsel, ubehandlet, og ubesudlet, kunne han (og andre som han) bare fortsette der han slapp. Jeg ble kvalm!

Det var Jarles mamma som anmeldte overgriperen, hvor hele 11 barn ble avdekket misbrukt. Det at hun tok bladet fra munnen medførte at hun fikk den verste straffen, av faren. Derfor tok hun barna og rømte så langt vekk hun kunne. Jarle fikk en ny start, men han var merket, i sjelen. I tillegg, som den kortvokste gutten med den rare dialekten han var, ble han mobbet på skole, men han slo tilbake, også på fotballbanen.

Livet var en slåsskamp, og alkoholen ble pausene imellom slagene. Det som hadde startet med farens slanter, som en hevn på ham, hadde gjort at han allerede som 10 åring var på god vei til å bli alkis. Siden han var livredd for sprøyter, ble det alkohol og røyking i stedet. Kampene fortsatte, og han var som en dynamittkubbe uten lunte. Det ville smelle, og det smalt til slutt. Han ble tiltalt for overlagt drap sammen med broren, som også var en ødelagt sjel. Men siktelsen frafalt, og ble endret til legemsbeskadigelse. Dommen var sinnemestringskurs.

Misbrukte gutter og menn jobber og jobber med å glemme alt, de går rundt som tikkende bomber. Sinnemestringskurs skulle alle hatt, spesielt de som har vært utsatt for overgrep. Jarle fikk den hjelpen, som han i dag ser på som en av redningsaksjonene for at han kom seg videre. I tillegg ble han pappa, og papparollen, som først var skremmende, ble en ny redning. Han fikk noen å leve for igjen. I dag er han en stolt helgepappa.

Han er på veien videre. I samarbeid med noksentrene.no, leger og psykologer, hjelper han til med å nøste opp og tette hull i minnekortet. Og nettopp en psykolog står Jarle i stor takknemlighet til. Han var den første som hørte på ham, som ville hjelpe selv om han ikke visste hvordan. Han har vært den støtten han trengte, for å selv lære, og å gi videre mer kunnskap om overgrep. For det er mye uvitenhet i samfunnet, for ikke å snakke om i hjelpeapparatene – som vi alle så sårt skulle sett flere av i salen – så nettopp derfor er det viktig å fortelle. Å fortelle om at det spiller ingen rolle om hvor ofte overgrepene har skjedd, et overgrep er et overgrep – ett overgrep for mye …

Og det var nettopp det han gjorde, gikk til media, nervøs som bare det, men han skulle ut til mange, og det har hjulpet så mange, selv om det har kostet. Venner forsvant da han gikk ut åpenlyst, men de er ikke verdt å spare på. Venner som går har selv ofte noe de skjuler, noe de er redde for skal komme ut i dagslyset. Åpenhet virker. Nye venner har kommet til, virkelige venner.

Mannen med six-pencen takker for seg – en mann med egenerfaring, satt i system, og det hjelper …

Mikael Ali Niaz – Penger er makt!

En av Norges farligste menn skulle snart fortelle sin historie, og for min sin del, det siste jeg fikk med meg denne gangen. En lang biltur hjem til ei katte, en lang biltur med tankespinn, refleksjoner og småprat.

1-2-3, ikke snakk mer nå!

Lyset slukkes og en video starter, en reportasje om Young Guns og gjengmiljøet i Oslo på -90 og 2000 tallet, om skuddet på Aker brygge, om drap, vold, kidnapping og kriminalitet – den brutale sannheten om Oslos underverden. Mannen som sitter på barkrakken tar etter hvert ordet, Mikael, en tidligere lederskikkelse i Young Guns gjengen, nå en mann med et sterkt engasjement for å hindre rekruteringen inn i disse gjengmiljøene. Han tok et opprør med sin fortid, som krevde mot, men han kunne ikke lenger.

I dag er Mikael en familiemann med to barn, det kjæreste han har, og de vil han verne om med nebb og klør, for noen vil alltid være på jakt etter ham, han som svek «vennene» sine. Han har aldri tystet, selv om han ble tatt, og de mange hemmelighetene om gjengmedlemmer vil forbli hos ham. Selv om han tilsynelatende lever et normalt liv nå, med jobb som coach for utsatte ungdommer med spesielle utfordringer, så er ikke alt bare rosenrødt. Han har også sine utfordringer, og det å se seg over skulderen vil han nok aldri slutte med. Angsten for om noen vil ta et bakholdsangrep er alltid tilstede. I noen øyne er han mannen som feilet, ble tatt etter drap på andre gjengmedlemmer, og skrev avskjedsbrev til barna i tilfelle han ble likvidert for sine synder. Selv om de tidligere miljøene mer eller mindre er oppløst, har de fleste bydelene i Oslo sine egne gjenger nå, hvor noen av de gamle fortsatt har tilhold.

Mikael er halvt norsk og halvt pakistanske, og gjennom skoleårene var hans bakgrunn en av årsakene til mye mobbing, hvor pakkis var gjennomgangsordet han fikk slengt etter seg. Hjemme var dens pakistanske far som regjerte et strengt regime, med fysisk vold som slag, og psykisk «terror» med trusler. Det psykiske, det å gå rundt redd for hva skjer, var det verste, sier Mikael. Lenge trodde han at dette var normalen i et hvert hjem, men forsto senere, i en barnebursdag, når de voksne snakket harmonisk og muntert sammen, at noe var galt hjemme hos ham selv. Men han snakket aldri om det.

Han følte seg som en taper. Stadig fikk han høre at han ikke dugde, at han aldri ville bli til noe – han var for fargeblind til å oppfylle drømmene om å bli politi. Den dag i dag kjenner han på et sinne mot alle disse autoritetene, alt som lærere og helsesøster prentet inn i ham i oppveksten. Han ble en skoletaper, en som hang etter i det meste, en ingen fanget opp. Han var klovnen som alltid havnet i bråk, og gjennom puberteten bygget han opp et sinne og gikk rundt som en tikkende bombe. Han måtte ta det ut på noen, noen som var mindre enn ham selv, så derfor mishandlet han ofte forsvarsløse, små dyr og katter,.

Familien levde i frykt, de ble truet på livet av rasister og nynazister. Etter hvert bestemte Mikael seg for å begynne å trene, han ville bli sterk, han ville ta igjen på alle som hadde plaget ham. Einsteingjengen på skolen – taperne. Med treningen fikk han selvtillit og anerkjennelse – ble sett. Den tikkende bomben tikket enda mer. Alt som provoserte og irriterte; høye stemmer, gråt og blikk trigget noe i ham, han slo uten advarsel. Skolen ble et sted han lenger ikke taklet, så han droppet ut av videregående og fikk seg jobb i et pizzabakeri. Han mestret det, og da han senere ble innkalt til militærtjenesten, Telemarksbataljonen, vervet han seg til utenlandstjeneste i Kosovo. En lærerik, men tøff opplevelse.

Etter avtjent verneplikt, i en alder av 21 år, hadde Mikael funnet en plan for livet. Søkte pilitiskolen og i påvente av opptak ble han kjæreste med en svensk-albansk jente. Hans nye tilværelse dempet den tikkende bomben, selv om et avstandsforhold ikke var like enkelt, hun i Sverige og han i Norge. Stor var sorgen da beskjeden om at kjæresten hadde blitt drept, i et svensk gjengmiljø, hvor den albanske mafiaen sto bak. Den sovende bomben ble tent, eksplosjonen, alt kom.

Jeg så smerten i øynene hans, sorgen og hatet …

Mikael ga faen, han mistet alt, seg selv og meningen med livet. Drikking, kokainbruk og slåssing eskalerte raskt. Alltid i konflikter som medførte at han mistet jobben og ga opp politiet. Han ga enda mer faen, og planla til og med egen død. Hva var vitsen? Han ville dø, men er i dag takknemlig for at selvmordsforsøket gikk skeis. I det han skulle trekke av pistolen inn i munnen, kilte kula seg igjen og igjen, og da moren ropte til middag, la han pistolen under dyna og gikk og satte seg. Hun reddet ham. Men han ville fortsatt dø, og gikk rundt og håpet og bad om å bli skutt. Orket ikke den innvendige smerten, og det resulterte i mye selvskading med knivkutting og svimerking med sigaretter. Vold og råskap var blitt hans hverdagskost. Vold opplevdes som bedre enn sex. Den gangen.

Voldsspiralen var i gang etter at to kamerater blir skutt i 2006. Han har fortsatt traumer rundt den episoden, lukter som preger ham. Han ble selv varetekstfengslet for drapet, men frikjent. Avtaler og «frikjøp» mellom gjengene og jurymedlemmene. Politiet anket, men Mikael blir frikjent på nytt. Enda et vendepunkt i hans liv kom da bestevennen ble kynisk drept i Haugesund, av en av sine egne. Ja, vi kalte oss brødre, men stakk hverandre i ryggen. I påvente av rettsak venter Mikael på å bli pappa for første gang. Det var motivasjonen som endret livet hans. Siden har han ikke ønsket seg tilbake, til den mørke epoken i hans liv. Det er ikke noe der nede i mørket!

Jeg er glad for at Mikael tok til fornuft. Glad for at hans erfaringer blir brukt konstruktivt på barn og unge som selv står i fare for å bli hanket inn til slike miljøer. Jeg skulle faktisk ønske flere som Mikael kunne fortelle om hvordan det er på skyggesiden, bak fasaden i kriminelle miljøer. Det er godt å se at bak all «ondskapen» er det faktisk et menneske, et menneske med følelser og masse kjærlighet.

Her skulle innlegget om Trond Henriksen, en gang Norges farligste mann vært, men hodet mitt sa nok er nok. Og det er noe med dette nok-et … Jeg foreslår at dere selv søker ham opp og leser hans snuoperasjon tilbake til et rusfritt og hederlig liv. (https://kirkensbymisjon.no/artikler/trond-henriksen-kirkens-bymisjon ).

Veien hjem snodde seg langs vann, elver, hei og skog. Jeg reflekterte: Tenk om noen kunne fortelle sin historie om hvordan de har det i dag; om livet som rusfri, som psykisk frisk, som hederlig mann eller kvinne, som livsglad og fri. Kjente meg mett på mer enn hotellmat, mett på de samme historiene om hvordan det var. Når det er sagt skal jeg jo aldri glemme hvordan det var, ingen skal, men jeg har behov for å høre om hvordan det er i hverdagene etter på også. Og jeg vet at det ikke bare blir solskinnshistorier, for livet er ingen dans på roser som nykter heller. Tiden etter er ikke bare opptur, men en berg-og-dalbane, det går opp og ned – to skritt fram og et tilbake …

Takk til alle arrangører:

Jon Storaas

Randi Solheim

Kaia Indiane G. Lilleseth

Vidar Starion

Leif Munkelien

Eysteinn Yddisen Udberg

Og alle foredragsholdere:

Rune Holberg-Andersen

Jannike Kyllo

Marius Sjømæling

Terje Forsberg