Vaner, uvaner eller rett og slett avhengighet

De fleste har vel vært forelsket. Vi kan gå og smugtitte på noen vi liker over tid, litt på avstand før vi våger å ta spranget, og spørre om personen er interessert i oss.  I min ungdom sendte vi lapper, eller ba en venn om å levere den, eller enda mer vågalt, at noen spurte for oss. De aller tøffeste gikk rett på sak og spurte selv. Og så ble vi sammen, kjærester. Smugklina og holdt hender. Noen åpenlyst, andre i skjul.

Nå for tiden er det Tinder, Nye Sjanser, iDates og mange flere apper hvor man kan finne noen som passer for seg og egen profil. Jeg vil tro at mennesker fortsatt går rundt og skuer etter en partner, og skolen er nok fortsatt den viktigste sjekkearenaen, spesielt blant ungdommen. Men for de mer sjenerte, de som ikke er så sosiale eller de godt voksne, har disse datingappene blitt deres mulighet til å finne en partner. Det å møte noen ute på byen har blitt mere avleggs har jeg inntrykk av, selv om det også skjer. Jeg vet ikke hvorfor, men det er kanskje en redsel for nye skuffelser. I tillegg har mange ikke «tid» til fysisk å sjekke ut, og på iDates, enten du er ung eller mer moden spiller ikke noen rolle, du kommer til å møte nye og interessante personer i løpet av kort tid. Her er alt mulig! Slik står det i reklamen vertfall.

Nei, jeg er ikke ute etter en kjæreste, det har jeg. Skulle bare sjekke ut av ren nysgjerrighet, for å se hva disse møteplassene lover, og det er ikke rent lite, men nå var det ikke datingapper, om mystiske fremmede, drømmemenn og kvinner som kan dukker opp i livene våre og forandrer alt jeg skulle skrive om i dag. Jeg skal faktisk skrive om kjærlighetsforhold, nært eller på avstand, og tilhørende konsekvenser, positive eller negative, men ikke spesifikt til personer. Det skal handle om følelser og flørting, men bare ikke slik vi først og fremst tenker oss. Om flørting og utforsking av ting som på en eller annen måte vil påvirke våre følelser.  Likevel vil jeg ta utgangspunkt i et forhold, eller at dere ser for dere, to personer, der kjønn er uviktig, men hvor kontakten dem imellom i hovedsak er basert på kjærlighet. De fleste forstår at et nært forhold er mye lettere å pleie å bevare enn et på avstand, og det er nettopp slike avstandsforhold jeg ønsker å fordype meg mer i.

*

For noen uker siden gikk jeg ut og fortalte at jeg ville ta en pause fra skriving, videosendinger og nettvirksomhet. Har jeg greid det? Det kan jeg vel ikke helt skryte av at jeg har, og ene og alene fordi jeg ikke har vært villig nok. Jeg har klart å la være å skrive mine daglige anekdoter og å ta opp videoer, sende direkte eller i opptak, men jeg har omtrent daglig, og flere ganger daglig faktisk, vært inne på Facebook og Instagram for å sjekke egen og andres status. Til og med lagt ut flere bilder på Insta, skrevet en lang blogg og jammen har jeg lagt ut en video også. Jeg har unnskyldt det med at noen ymtet et ønske om det.

Når jeg tenker etter har det opptatt tankene mine ganske ofte, slik (u)vaner ofte gjør. Jeg vil ikke si at jeg har kjedet meg egentlig, heller ikke blitt så rastløs som jeg fryktet, men det kan jo ha noe med at det ikke har gått lang nok tid enda. For ikke å snakke om at jeg har visselig gitt meg selv små drypp av alt jeg ønsket å kutte ut ved å nettopp åpne mobilen hvert bidige ledige sekund. Jeg hadde heller ikke et ønske om å kutte ut for godt. Nei, tanken var bare for en stund, ta en liten pause, noe jeg også påpekte ettertrykkelig; jeg kommer sterkere tilbake!

Tilbake til dette avstandsforholdet. På engelsk heter det: Absence make the heart grow fonder! Jeg er ikke enig helt … Når to personer, som bedyrer sin kjærlighet til hverandre, bor og lever fra hverandre, over tid, så klarer de ikke alltid å bevare gnisten i forholdet. Kan hende det dreier seg om at de ikke har fått anledning til å gjøre seg for avhengig av hverandre, eller det kan være så enkelt som at de egentlig ikke var så forelsket fra starten av. Dersom jeg ser for meg at de hadde levd og bodd sammen over tid, men av en eller annen grunn, at for eksempel skole eller jobb gjorde at de måtte flytte fra hverandre, kan til og med denne avstanden påvirke forholdet, selv om de var aldri så oppslukt i hverandre. Trodde det var ekte kjærlighet vertfall … Jeg velger å tro at en av dem, eller kanskje også begge, ikke helt trodde på forholdet, at hjertet ikke var helt fortapt. Langt ifra hodet. Og det er hodet, eller hjernen som spiller inn i slike tilfeller.

Enkelt fortalt dreier det seg om korttidsminnet og langtids minnet, at det man har avstand til over tid lettere går over enn det som daglig er der, eller det man stadig gjentar. Forståelig? Det jeg mener; i overført betydning, om jeg hadde klart å holde avstanden til mobilen etter datamaskinen lenger, så hadde jeg muligens funnet erstatninger for tomrommet som fraværet av for eksempel Facebook ga. Miljø har også innvirkning, og det er mye enklere å la mobilen ligge når jeg er på fjellet for eksempel. Ikke bare fordi nettverket er dårligere, men jeg har andre ting som jeg synes gir meg mer, blant annet å fiske. Det er noe med at kjedsomhet faktisk setter kreativiteten i gang, man finner nye tidsfordriv – nye vaner, eller uvaner. Eller også, man erstatter en avhengighet med en annen. Så kanskje vi heller skal si: Abstinence makestheheart grow fonder …

Nå snakker vi, ikke sant. Avhengighet dreier seg ikke bare om syklig trang til å innta substanser eller stoffer som alkohol og andre rusmidler eller sågar mat og søtsaker, men i aller høyeste grad også jobb, aktiviteter, for ikke å snakke om nettvirksomhet. (https://no.wikipedia.org/wiki/Avhengighet). Og hvor abstinensene, de mentale eller fysiske tviholder oss i et ugunstig og alt-opp-etende forhold til noe som ikke gagner oss i lengden.

Jeg, som det avhengighetsmennesket jeg er, også med en del kunnskap på feltet, hvor jeg vet tilstrekkelig nok til å forstå hvorfor jeg plutselig sitter her og skriver, eller enda verre, går inn på Instagramkontoen min for å se, enten for å tilfredsstille en følelse av anerkjennelse eller bare for moro skyld. Hva tror du?

Å skrive i seg selv er jo ikke farlig, snarere tvert om – det å utdype og bearbeide følelser og tanker for eksempel, eller å kunne dele med andre, for å «hjelpe» dem til å se seg selv gjennom andres øyne, er både nyttig og terapeutisk for alle parter. For meg gikk det over til å bli mer tvangsmessig. På enkelte dager har det gått utover langt viktigere ting, og da dreier det seg nettopp om en avhengighet. Jeg kan faktisk sammenligne det med hvordan det var da alkoholen eide meg og hverdagen min, bortsett fra at konsekvensene ikke er så drastiske og dramatiske.

Dersom jeg, i mitt hode, gjentar for meg selv; om noen dager, uker, ja sågar år, vet at jeg kan «leve» inne på nettet igjen, ja, da klarer hjernen min å innrette seg etter det, og jeg klarer å holde ut i den tidsperioden det tar fra bestemmelsen tas. Like fullt planlegger jeg tilbakevendingen til det unormale, eller for hjernen, det normale. Komplisert å forstå? Der imot om jeg holder avstanden, repeterer til meg selv at dette ønsker jeg ikke å holde på med lenger, står i rastløsheten og tankespinnet, så vil det være mye enklere å beholde avstanden. Altså jo lengere avstand, jo lettere blir det å bevare avstanden. Jeg vil klare å finne bedre erstatninger ved å repetere for meg selv at dette er noe jeg vil og liker – dette er godt for meg. For å bruke et mye brukt uttrykk, blitt flinkere til å organisere hverdagen min. Det som gjelder er om jeg klarer å stå i eventuelle abstinenser, de mer psykiske i dette tilfelle, som rastløshet og kjedsommelighet, så vil jeg klare å lage meg gode vaner som ikke blir så tvangsmessige og avhengighetsskapende.

Det er forsket blant annet på hvorfor enkelte blir oppslukt i nettbaserte spill, og funnet ut at lys og farger er medvirkende årsaker til at mennesker blir hekta – det påvirker belønningssenteret i hjernen. Hovedsakelig mest de som er bærere av avhengighetsgenet. Disse personene tiltrekkes av de blinkende lysene som om det var rusmidler. ( https://www.blakors.no/fagside/gaming-og-dataspilling/ ). Vi opprettholder det meste av det vi liker å gjøre, det som er morsomt, skaper glede, samhørighet eller gjør oss mer selvsikre. Kort sagt det som får oss til å føle oss bra, i starten, men senere oppsluker oss, og med tiden overtar all styring enten vi liker det eller ikke. Med andre ord: VI BLIR AVHENGIGE!

Kanskje handler det mest om å leke med følelsene våre. Ingen liker å ha det dårlig eller å gjøre noe som får oss til å føle oss utilpass. Men, det som ofte starter som gøy og interessant kan gå over til å bli smertelig avhengighet, som vi ikke klarer å kontrollere siden vi har overkjørt belønningssenteret. Må ha mer, bare må ha mer, akkurat som jeg måtte ha mer alkohol – toleranseutvikling, slik jeg måtte gjøre mer av det jeg trodde dreide seg om å gjøre noe godt for andre, eller også meg selv. Konsekvensene medfører blant annet et nedsatt sosialt liv enten det dreier seg om å sitte hjemme å drikke eller hjemme foran pc-en. Hjelp trengs, grep må tas, umiddelbart!

Jeg innså at noe måtte gjøres, men jeg tenkte nok ikke helt over hvilke andre konsekvenser som ville komme i kjølvannet av å ikke lenger være den som deler åpent om hvordan livet kan fortone seg for et avhengighetsmenneske. Jeg tok ikke nok hensyn til mine oppriktige følelser, i den forstand at det å vise mine sårbarheter har sin pris. Jeg har alltid ment at mine sårbarheter er min styrke, men bare om jeg klarer å stoppe opp og ta vare på egne behov, ta meg selv på alvor ved å gi meg rom til å reflektere over hvordan jeg har det. Ikke bare kjøre på, noen ganger mot kjøreretningen, hvor jeg ikke bare setter eget liv i fare, men også andres. Vet ikke om dette «bildet» ble forståelig, men jeg har innsett at det er meg selv som skal komme først. Altså ikke som først meg selv, og så meg selv og så andre når det gagner meg selv, men at jeg trenger pusterom, nok luft, for jeg har ingen mulighet til å nå noen om jeg selv går på felgen.

Derfor har jeg tatt en bestemmelse, nøye vurdert, og med litt påvirkning av andres syn og mening, men aller mest fordi jeg selv forstår hvor viktig det er for meg å kunne få lov til å bidra i noen liv; til å se hvor skoen trykker og til å bistå med å finne nye bedre, ikke minst nye veier og mål med mening. På en måte har det føltes som et kall, det å kunne skrive åpent og ærlig, så langt jeg selv ønsker og er villig til åpenheten (noe skal forbli mine «hemmeligheter»), og så langt det ikke går på bekostning av meg selv. Det er viktig at jeg har overskudd nok til å ta vare på egne interesser, og det å skrive eller å gå turer i skog og mark er så absolutt noe som er viktig for meg. Jeg trenger bare ikke å dra det så langt. Dette tenker jeg dere forstår, kanskje mer enn jeg selv har forstått.

I det store og hele har denne «pausen» vært svært så nyttig. Jeg har klart å se meg selv utenfra og inn, satt meg selv i system og blant annet funnet ut at jeg IKKE er verdens navle, men at jeg like fullt har noe å bidra med. Jeg skal gjøre det mest for egen del, selv om det å få anerkjennelse og tommel opp gir et ekstra kikk, så skal det ikke være hoveddrivkraften, men heller noe som skal gi meg en pekepinn på hvilke retninger jeg skal gå. Om jeg bare får en «likes», så har jeg vertfall nådd en, og denne ene er den viktigste. Akkurat som nykommeren, han eller hun som nettopp tok skrittet inn i det utrygge, ukjente edruskapslandskapet er den viktigste.

Så, med andre ord, jeg er tilbake. Men, jeg har ikke tenkt, eller jeg kommer nok ikke til å skrive hver dag, og heller ikke starte dagen med å gå rett inn på Facebook. Det har jeg lovet meg selv, og lovnader skal man holde, ikke sant. Jeg ønsker meg gode vaner, selv om de kan ses på som uvaner eller kanskje rettere sagt noe jeg er avhengig av. Bare det ikke skaper negative konsekvenser, men heller flere gode opplevelser og mer tilstedeværelse. Og ikke minst at andre kan oppleve gleden av at jeg er tilstede. Det handler om å se forskjellen på positiv eller negativ avhengighet.

Varsomhet er en brukbar middelvei, et farvann med trygg seilas mellom hindringene – på den ene siden frykt, på den andre dumdristighet. Varsomhet i praksis skaper bestemt klima, det eneste klima som skaper harmoni, effektivitet og solid åndelig fremgang. (Fra: De tolv begrepene)

Varsomhet er med andre ord fornuftig omtanke uten bekymring.

Avhengig av å komme meg ut, i alt slags vær …

Og jo lengere jeg fortsetter i min fysiske edruskap, jo lengere kommer jeg ut av tåka – får et klarere perspektiv og blir bedre i stand til å avgjøre hvilke måter jeg skal handle på, en økende villighet til endring …

2 thoughts on “Vaner, uvaner eller rett og slett avhengighet

  1. Fantastisk flott bilde du tegner opp, Hilde ❤️
    Jeg gleder meg til å følge bloggen din, den er til stor inspirasjon for en nybegynner som meg selv ❤️
    Ligger den ute på Facebook eller i sta?
    Ønsker deg en strålende dag, fine deg.
    Klem Maria

    Liked by 1 person

    1. Hei Maria, og gleder meg at du ser meningen bak … Bloggene kommer ut på Facebooksiden min Tiden etter, samme navn som bloggen, sammen med andre småinnlegg, anekdoter, videosnutter etc. Bare gå inn og se. Noe er også på Instagram.
      Tusen takk kjære vene deg ❤ Med ønske om en magisk dag sender jeg deg ut med varme tanker.
      Masse klemmer fra Heidi ❤

      Like

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s