Ensom, jeg?

Er jeg ærlig med meg selv når jeg sier jeg ikke kjenner meg ensom? I det store og hele er svaret ja. Ensomhetsfølelsen er mest gjennomtrengende sammen med mange mennesker. Jeg klarer ikke helt finne min plass. Akkurat slik jeg mang en gang følte det før alkoholen ble min «venn». Den gang jeg var en mester i selvbebreidelse. Eller kanskje var jeg mesteparten av tiden opptatt av meg selv? Er jeg fortsatt denne selvopptatte personen? Og, er det å være selvopptatt det samme som å være egoistisk? Er ikke det å ha en egoistisk tankegang den som hindrer meg i å tenke og se på hva jeg kan gjøre for andre i motsetning til selvopptatt hvor jeg ser meg selv mer i forhold til andre? Hva jeg er i det store hele …

Jeg er opptatt av meg selv, ja, men denne opptattheten dreier seg, slik jeg ser det, mest om hvordan jeg klarer å fungere sammen med andre, på hva jeg kan få ut av livet sammen med andre mennesker. Jeg er opptatt av å ta ansvar for meg selv slik at jeg best klarer å fungere i et fellesskap, men også hvordan jeg selv kan være selvstendig i situasjoner jeg ikke nødvendigvis trenger andres hjelp.  

Der imot, om jeg er egoistisk, slik jeg vet jeg var i alkoholens storhetstid, så ville jeg bare tenkt på meg selv og aldri levnet de rundt meg noen tanker. Jeg ville sett på meg selv som midtpunktet, og alle andre ville enten vært ubrukelige idioter eller selvgode juksepaver. Alltid jaktende etter rettferdighet. Og denne rettferdigheten, er ikke den den største urettferdighet?

*

Realiteten er at alkoholikere plages ofte av ensomhetsfølelse. Jeg var ikke noe unntak. Ikke bare fordi jeg faktisk ble utestengt på grunn av mine handlinger, men også fordi jeg selv skammet meg over dem. Enten var jeg unnselig, hvor jeg ikke turte nærme meg andre, eller jeg ble en støyende, «god venn», som forlangte oppmerksomhet fra alle hold. Misbruket påførte meg komplekser i forhold til hvem jeg trodde jeg var, og hvem alle andre var. For ikke å snakke om hvordan jeg hadde det, og hvordan jeg kunne få det. Den mystiske grensen var der, den jeg ikke forsto og ikke klarte å gå over. Så jeg ble hos den som aldri sviktet, Bacchus, men han var den som bedro meg mest og etterlot meg i en forferdelig ensomhet.

Jeg forlot om sider denne vennen, til fordel for dem som selv hadde blitt forsmådd. Opplevelsen av å være en del av noe vokste omkring meg. Jeg var ikke alene. Jeg var heller ikke unik, eller forskjellig fra alle andre – våre felles historier bandt oss sammen. Like vel trekker jeg meg stadig tilbake til min trygge hule. Forskjellen er at den ikke inneholder alkohol. Men, har jeg ikke laget meg et nytt deponi, funnet erstatninger jeg tyr til når jeg føler meg ensom? For er det ikke nettopp det jeg føler når jeg gomler søtsaker, snop og godterier? Når jeg går inn i skammens hule, hvor ingen skal se meg, ingen skal komme inn, ingen skal tvinge meg ut før jeg selv er klar? Så jo da, jeg er fortsatt ensom. Og det dreier seg vel fortsatt om skammen over å ikke helt klare å gi slipp på å sammenligne meg med andre; de prektige, flinke og «åpenbart» viljesterke. Mens jeg fortsatt ikke helt klarer, for jeg skal klare alt selv, så jeg tar en håndfull, for å regulere følelsen av å ikke strekke til, slik jeg vil. Jeg klarer ikke være som modellen fremfor meg, som alle andre.

Men jeg vil ikke være som alle andre – jeg vil være meg selv, bare at jeg ikke helt klarer å se hvem jeg selv er. Jeg har leita for mye i andres liv, tittet inn i deres tilsynelatende velorganiserte hjem, den planlagte hverdager med full kontroll på sine tilværelser. Jeg har med andre ord prøvd å være som alle andre og derfor fulgt i deres fotspor altfor lenge. Alt for lite har jeg stolt på egne valg, også i tilfeller jeg har sett de var gode, men tvilen har meldt seg: Gjorde jeg riktig?

*

Jeg er redd for nærhet og redd for avstand. Jeg liker å være alene og liker noen ved min side. Trives godt i eget selskap, ta mine bestemmelser etter mine regler, og gjøre ting på min måte, men kan heller ikke fordra å ikke vite når noen kommer meg til unnsetning. Er dette fordi jeg egentlig aldri før har fått bestemme, før nå, før jeg kom ut av enkelte menneskers grådige klør og alkoholens tviholdende armer? Og fordi jeg alltid skulle fikse, redde, ordne, styre og stelle, ikke for meg selv, men alle andre? I tillegg at alle andre hadde den overordnede kontrollen og jeg slapp valgets kvaler. De befalte og jeg gjorde. Jeg hadde kontroll når andre kontrollerte …

Og så gikk jeg en annen vei. Jeg måtte selv ta bestemmelsene, ingen andre kunne velge. Frykten … Jeg er redd for å miste meg selv, mest av alt, så jeg tviholder på å la meg kontrolleres av andres liv, selv om jeg mener jeg nå eier mine valg. Innerst inne ønsker jeg å ha kontroll, men den kommer ut av kontroll fordi jeg skal ha kontroll over alle andre. Jeg vil vite hvor de går slik at jeg kan ta min vei i forhold til dem – enten gå samme vei eller stikk motsatt. For å vite om jeg skal forholde meg helt i ro, en stund til, eller gå lange omveier for å unngå alle farer, det som frister, det som vil kontrollere meg, be og trygle meg om å snu, komme tilbake til seg … Men jeg trasker heller i det ulendte travalige, for så å vende tilbake til sikkerheten i huset jeg selv har bygget opp. Der ingen ødelegger min utsikt og mine muligheter, selv ikke de jeg har valgt å slippe innenfor … Ensom? Jeg tror ikke det …

Jeg har holdt fast i retrettmuligheten til mitt stille krypinn, der bare jeg er, der jeg bare kan være. Der bare jeg setter premissene. I selvopptatthet, eller egoisme?  I den behagelige grotten, blottet for de mange snikende, lumske farer fra andre, bare ikke meg selv. Hvor jeg kan slippe all oppmerksomhet, den jeg har prøvd så mye å oppnå. Hvor jeg kan slippe å snakke, slik andre snakket og snakker om hvordan siste mulighet til å gi slipp er … Krav, mål, oppgaver … Verne meg mot overmakten. Kan jeg ikke bare få lov til å gjøre det slik jeg vil? Jeg ønsker bare å leve. Ingen andre enn jeg selv hindrer meg …

Igjen spør jeg meg selv; kjenner og føler jeg meg ensom? Er det ensomhet når jeg, av egen vilje velger å ikke være avhengig av noen annen person eller situasjon for å kunne fortsette i min dag? Er det ensomhet å velge å stole mest mulig på meg selv? Jeg tror på meg selv, og jeg tror på andre, men velger å følge mest mulig det jeg selv tror på. For til syvende og sist er det mitt valg som gjelder, tatt av egen fri vilje … Eller valgte jeg fortsatt med utgangspunkt i andres vurderinger og overlevelsesstrategier?

*

«Funder over den lille musen, hvilket skarpsindig lite vesen den er, som ansvarsfull aldri fortsetter sitt liv i bare en retning». (Plautus). Og jeg har gjort nettopp det, fundert over denne skapningen, og funnet ut at også musa har sin egen hule, sitt smutthull, hvor den stadig vender tilbake for trygghetens skyld. Den er ikke stedbunden, og kan flytte seg nærmere der maten befinner seg.  Alltid i søken etter de beste forutsetningene for å leve godt og trygt. Gjennomtenkt og planlagt, på autopilot og med nedarvende evner finner musa sitt spiskammer. Den kan, om nødvendig bli boende i «huset» sitt, selv om den befinner seg langt unna matreservene sine, og heller gå den kronglete veien, og noen ganger lange omveier for å unngå farer på veien til å finne dem, bare for med sikkerhet å vite at den har et trygt hjem å komme tilbake til …  Og jeg kan aldri forestille meg at den noensinne kjenner seg ensom – i all sin kamp for å overleve, for å leve bare denne dagen og overlevere den til sine etterkommere …

Og jeg ser at musa er meg selv. Kan hende grå i andres øyne, også i egne, de gangene hvor nettopp denne gråfargen hjelper meg til å være litt usynlig, til å gjemme meg vekk når det blir for uoversiktlig og skremmende. Like fullt ikler jeg meg farger, når omverdenen tillater det … Når jeg virkelig er trygg i livets underfundige, fargesprakende maleri.

Ensom, nei! Ønsker bare å være litt i fred, for en stund, i min trygge hule. Jeg kommer alltid ut igjen, sterkere og mer nysgjerrig på å finne nye veier til spisskammeret, der livets kilder oppbevares …

Ingen ser meg her, gjør de vel …

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s