Jeg har ulike karaktertrekk og mønster, eller jeg kan velge å kalle dem delpersonligheter, slik samtaleterapeuten Mette Gravdal gjør. Kan hende dreier det seg om overlevelsesstrategier eller teknikker; person-situasjonstilpasningsteknikken karakteriserer situasjonen som et mønster for atferd hos ulike personer. Oppførselen til en person i en situasjon vil være en funksjon av likheten mellom personens egenskaper og det ideelle oppførselsmønsteret til den individuelle personen som tilsvarer den spesifikke situasjonen eller en lignende episode.
Er jeg egentlig den jeg er? Er jeg den andre ser eller tror jeg er? Den andre forventer at jeg er? Og «blir» jeg en annen ut ifra det jeg tror andre forventer, eller hva jeg selv forventer? Ja, hvem er jeg? Er jeg mer de ulike mønstrene, delpersonlighetene mine enn den virkelige personligheten min?
Noen eksempel på mine delpersonligheter, disse mønstertrekkene som slår inn i ulike situasjoner, og kanskje aller mest når jeg føler meg usikker, truet eller også glad og selvsikker. Altså kan jeg si at mine mønster er mer basert på reaksjonen i ulike situasjoner. Mine individualistiske eller kollektivistiske karakterer er også forskjellige; jeg er en annen alene enn den jeg er sammen med noen. Mine fem mest fremtredende mønstertrekk, som nevnes under, er mer hvordan jeg selv beskriver min karakter, eller kanskje mine følelser i forhold til hvordan jeg ser på meg selv.
Jeg er eller kan være:
– «Fikseren»: Den som skal klare alt, som sjelden ber om hjelp. Jeg er den som skal ordne opp, ikke bare i eget liv, men alle andres, aller mest de som ser ut til å ikke ha mål og mening, de som har mentale utfordringer.
– «Skjerpaen»: Påtar meg mange oppgaver, også de jeg egentlig ikke har ansvaret for, eller også forutsetninger for å klare. Jeg kan bære egne og andres problemer, uten å klage før jeg har gått for langt. Og selv om noe kan legges bort, lesser jeg nye bører på mine skuldre. Jeg er sterk!
– «Strebersken»: Jeg er overdreven pliktoppfyllende. Opptatt av å utføre mine oppgaver på en god måte og å imøtekomme andres forventninger. Jeg anstrenger meg hardt for å fremstå som kompetent, flink, eller til og med best.
– «Spinnersken»: Den som spinner videre på problemer, aller mest bagateller og lager dem større. Jeg ser ofte meg selv som den som er årsaken til problemene, overser eller klarer ikke se starten på tråden.
– «Krymperen»: Den sårbare, den usikre og den som snakker meg selv ned. Ikke god nok, flink nok, pen nok … Jeg prøver å overføre til andre hvordan jeg ser på meg selv, få andre til å se ned på meg. Janteloven hersker, og jeg «dyrker» nedsatt selvfølelse – utsletter meg selv.
Jeg ser helt klart at den overordnede personligheten til overnevnte karakterer har utspring i flink pike syndromet. I mange av disse karakterene dreier det seg sikker mye om skyld- og skamfølelser, at jeg ønsker å dekke over synet på meg selv i ulike situasjoner; «at jeg er feil». Jeg har ubearbeidede emosjonelle sår i forhold til hva jeg har opplevd og således hvordan jeg har utviklet strategier for å overleve. Jeg lager meg bilder om meg selv ved å se og sammenligne meg med andre, som for eksempel at jeg ser meg selv gjennom min sønn, og kan for eksempel se på meg selv som en mislykket mor.
Jeg har sett meg i speilet, sett den jeg ikke ville være, og jo mer jeg ønsket å vise mitt sanne ansikt, jo mer fremtredende ble delpersonlighetene mine. Og jeg prøvde å skjule, pynte på sannhetene, ta på masker for ikke å møte mine egne fordommer – de personene jeg egentlig ikke ønsket å være, de jeg har aversjoner mot. I tillegg var jeg så redd for å bli avslørt. Denne kampen mot meg selv, hvor jeg likevel følte jeg måtte, og dermed ble den flinke piken fremhevet. Som en avhengighet til å alltid fremstå som den heroiske, fryktløse, besluttsomme og stolte. Jeg kjente at denne kampen inni meg var i ferd med å bli like ille og maktovertagende som rusavhengigheten.
I likhet med min alkoholavhengighet og da jeg drakk for å overskygge alle de vonde følelsene, eller også forsterke de gode, kom den flinke piken til syne når for eksempel redselen for å ha tristhet eller skuffelse i kroppen meldte seg. Jeg bare måtte jobbe ekstremt hardt for å lykkes, og på den måten forsøkte jeg å hindre vonde følelser fra å komme. Fortsatt kan den flinke piken hilse på …
Jo da, jeg har jobbet med meg selv for å kvitte meg med denne «flinke piken» og alle de delpersonlighetene mine. Og siden jeg er mer klar over mine karaktertrekk, så har jeg også blitt bedre på å styre unna fallgruvene, de situasjonene som kan gjøre at jeg vil fikse, bære, glemme og skjule. Selvfølgelig kan jeg komme opp i, og måtte stå i situasjoner hvor jeg føler meg stresset, eller at noen prøver å styre meg dit jeg egentlig ikke vil, hvor disse ulike mønstrene har hatt en tendens til å dukke opp, og de kan fortsatt dukke opp, men jeg er ikke like streng med meg selv lenger. For jeg tenker at det er denne strengheten som ligger til grunn for denne overdrevne opptattheten av å være pliktoppfyllende og imøtekomme andres tiltenkte forventninger. Det var et forsøk på å oppnå andres anerkjennelse og aksept, føle meg trygg og å unngå vonde følelser. På lengre sikt endte det opp med å bli enda verre for meg, en ond sirkel jeg ikke ønsker å være i mer.
Jeg jobber på daglig basis, forsøker å finne den sanneste definisjonen på ydmykhet – en tilstand med fullstendig frihet fra meg selv, frihet fra alle krav som mine karakterfeil stiller meg. Og en visjon om å ikke være så redd for å se at jeg aldri vil oppnå fullstendig fullkommenhet, men heller la visjonen vokse og fylle mitt hjerte, slik at jeg får en mer fornuftig og sunn forestilling av meg selv. Ergo prøver jeg å tillate meg å erkjenne mine følelser. Jeg må på død og liv ikke ha fullstendig kontroll på alt og alle rundt meg. Jeg er faktisk på vei til å finne min riktige størrelse og skikkelse, hvor min betydning av det selvopptatte ikke dreier seg om egoisme, men heller et godt og anerkjennende selvbilde.
Nå er jeg mer i stand til å elske og reagere på det som skjer omkring meg, ha mer innsyn og en sterkere tro på min betydning og mine gode egenskaper, de som før ikke var så synlige for meg. Merk, jeg er mer i stand til, men helt fri for tilbakefall og til å tro at denne flinke piken har noe godt å utrette for meg, det er jeg ikke …
Tiden etter - hvordan takle hverdagen som tørrlagt alkoholiker 