Skammen vokser om den forblir i tausheten

Har virkelig hatt god til for meg selv denne morgenen. Planla ikke å stå opp før fem, men katta ville det slik. Kanskje skulle jeg legge meg på sofaen, tenkte jeg, men ble værende oppe, kanskje litt i halvsøvne. Laget meg kaffe, mediterte og leste litt, før jeg slo på tv´ n og fikk servert OL-nyheter – bronse i Super-G herrer. Konstaterte og slo av …

Noe annet opptok hjernen min, fra boka jeg leste. Noen linjer om skam og skammens tyngde. Viklet meg inn i å finne forklaring på, eller forståelsen av det å påføre noen (også meg selv) skam ved å være skamfull, enten over egne handlinger eller andres. Dreier det seg om normer og etikk? Hva som er godtatt, eller mer hva jeg har lært og forstått som godtatt. Handler det om holdninger vi har nedarvet – arvesynden? I aller høyeste grad vil jeg påstå.

Vi har lært oss plikter og nødvendigheter, om å ta ansvar og å være grundige mennesker. Vi læte å etterlate oss noe slik vi vi fikk det, eller i bedre stand enn vi fikk det. Vi har lært oss å forvalte arven. Dessverre lærte vi også å forakte og mislike de som gjør noe som motstrider våre normer. Når noen som står oss nær, eller også oss selv, handler uklokt og utenfor vårt oppsatte handlingsrom kan vi bli skamfulle på personens vegne. Denne skamfullheten vi utsondrer påvirker og påfører personen skam, såfremt hen ikke er skamløs. Skamløs forklares med frekk eller drøy i ordlisten, men jeg velger å forstå det som å tillate seg selv å være feilbarlig, og ikke pålegge seg denne tyngende skammen hver gang feiltrinn tas.

Vårt samfunn har alltid vært og vil være i utvikling, men ikke alle klarer å følge med, eller er villige til å være med på endringene på tekniske, miljømessige eller kulturelle plan. De fleste av oss har lært at vi kan lære av våre feil, men denne læringen vil bli vanskeligere, om ikke umulig dersom vi ikke godtar alle samfunnsmessige forandringer som påvirker hvordan vi som mennesker best skal leve i denne utviklingen. Noen vil alltid henger over oss som marer på leit etter å sette fingeren på svakheter og feilskjær i forhold til deres normer, enten de er i pakt med samfunnets regler eller ikke. I slike tilfeller lærer vi å skamme oss hver gang vi prøver å oppnå bedre resultater. Vi føler en enda større plikt til å prestere. Vi slutter å måle oss med oss selv, som er vår egentlige målestokk, og skuer i stedet utover og sammenligner oss med andre, som ikke er en reell målestokk siden vi er forskjellige personer. Likefremt pålegger vi oss dette ansvaret om å overgå de fleste, vertfall være like god som vår neste … Når vi kommer til kort, kommer også skammen. 

Hva utløser denne skamfølelsen? Er det skyldfølelsen? Og hvor kom skyldfølelsen fra? Den er vel også tillært – medbrakt via oppvekst og gjennom mange generasjoner; det å fordele skyld … Det at jeg kan, om jeg føler for det, sitte her å legge skylden på Kaisa (katta) for å ikke ha fått sove lenge nok, en negativ tankegang, eller heller se det positive med at jeg kom meg opp og fikk enda lengere tid i stillhet og sinnsro. Jeg innser at jeg kunne tatt dypdykk i skammens landskap, og pålegge katta urettferdig skyld for å ha vekket meg. I stedet hadde jeg godtatt kattas vekking. Likevel kan det hende jeg kjente et snev av skyldfølelse for å ha tilegnet et uvitende dyr skyld for å ha forstyrret søvnen. Så egentlig kunne jeg blitt skamfull på egne vegne …

Vi kan føle skyld for å være skamfulle, eller skam for å ha skyldfølelse. Jeg har lært at det finnes én løsning på skyld: Oppgjør og tilgivelse. Erkjennelse og bekjennelse av nederlag eller feiltrinn. Men hva med denne skammen? Det å leve i skammen er som å miste verdighet, selvfølelse og det å være betydningsfull. Skammen fratar oss kontrollen på en måte, og i motsetning til skylden, som vi som regel kan gjøre noe med, er skammen lammende – den gjør noe med oss.

Vi kan ha blitt krenket på det groveste, eller utsatt for ondsinnet adferd, og likevel påta oss skyld for hvorfor dette skjedde. I etterkant kommer skammen over at «vi tillot at det skjedde». Og nettopp i slike tilfeller skal vi ikke be om tilgivelse for denne skamfølelsen påført av andre, ei heller om vi tillot det. I slike tilfeller fortjener vi å bli trøstet, bekreftet og hjulpet til å reise oss igjen. Ingen skal måtte be om tilgivelse for noe de ikke er ansvarlig for.

Men hjelper dette mot vår egen skamfølelse? I slike tilfeller dreier det seg om å tillate seg selv å ta imot andres godhet. En slags velsignelse. Det handler om å ta imot mer enn å ta seg sammen. Eller sagt med Inge Lønnings ord: Det viktigste er det du får, ikke det du får til.

Sløret av skam – skammens ansikt …Photo by Mikhail Nilov on Pexels.com

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s