Hemmeligheter gjør meg syk

Lenge siden sist folkens, men her er jeg tilbake, bittelitt styrket til nye tak. Eller skal jeg si mer fornuftig, siden jeg har brukt disse dagene til å gå mer i meg selv. Våget og kjent etter hva som ligger der og ulmer. Det er bare det at disse hemmelighetene vil fortsatt påvirke meg negativt om jeg ikke våger å ta dem frem i lyset. Så spørsmålet er om jeg er klar, og om dette er rette stedet å slippe alle demonene løs? Svaret er nei.

Altså, jeg har lekket informasjon om hva som skjer inni meg, med meg og rundt meg lenge, men de aller såreste hemmelighetene trenger jeg faktisk profesjonell hjelp til å håndtere. Ikke det at jeg ikke stoler på dere, men jeg trenger ikke bare få det ut gjennom å skrive det. Jeg trenger å snakke om det. Virkelig ta tak i hver minste lille flik av fortiden min som fortsatt gnager. Jeg behøver ikke møte disse fortidsdemonene alene. Jeg trenger ikke møte noen ting alene.

Jeg har aldri opplevd tornadoer, slike naturlige fenomener, men jeg vet man må ikke bare se opp for de usedvanlige sterke vindkastene, men også alt vinden rykker opp og kaster til alle kanter. Alkoholismen er som en slik tornado, og den fører med seg utallige problemer; inklusive verbal, fysisk og seksuell mishandling, sykdom, skyld, skam, fengsel, utroskap og til og med død. Mange av disse problemene kan være pinsomme å erkjenne og ikke minst snakke om.

Jeg vil nok fortsatt skrive offentlig, for å hjelpe andre til å forstå viktigheten av å stikke hull på hemmelighetsballongen, men bare for å slippe ut det som tåler dagens lys, det som ikke sårer andre, eller meg (oss) selv. Derfor trenger jeg en person jeg stoler på, en person som forstår, som støtter uten krav eller sanksjoner. En person jeg kan åpne meg opp til for å få ut alle slaggstoffrestene. De som sitter aller lengst inne. Som jeg har prøvd å fortrenge, til og med håpet skulle gå bort av seg selv kanskje. Som de ikke vil gjøre før jeg åpner opp. For sjelen min sørger, og jeg trenger noen å sørge til …

Nå har jeg ventet lenge nok, og jeg kan ikke bare skylde på koronaen. Nei, jeg har vært redd også, redd for å begynne denne prosessen. Jeg har utsatt sorgprosessen, trodd jeg var sterk nok til å stå i det, og det har jo gått tålelig bra, lenge, men så ville ikke «såret slutte å blø.» Og jeg kommer til å bli værende i den tærende sorgen om jeg ikke våger å snakke om årsaken, alle hemmelighetene. Først da kan sorgen bli «normalisert», gå over til å bli aksepterte minner. Et sår som ikke vil gjøre så vondt i fremtiden, men bli erfaringer å benytte i senere motbakker.

Det er ikke galt å stille krav til meg selv, men det dreier seg mest om hvordan, om jeg legger lista for høyt? For det er jo ikke galt å vente fremgang for meg selv, om gode ting i livet, eller å bli behandlet anstendig av andre. Eller skal jeg heller si forventninger. Forventninger kontra krav: Når mine forventninger blir til krav vil jeg alltid komme til kort i forhold til det jeg ønsker å være, og situasjonen vil utvikle seg på måter jeg ikke ønsker, fordi noen, inkludert meg selv vil svikte meg.

Jeg legger de hardeste båndene på meg selv. Jeg trengte avstanden, fri fra skriveriene, men jeg ser at skriveriene er i høyeste grad nødvendig, når jeg klarer å balansere det. Jeg tar bort selvfølelsen min når jeg synes synd på meg selv på grunn av fortiden, enten jeg var årsaken eller andre. Hva vil eller kan jeg gjøre med det? Velte meg mer i selvmedlidenhet? Spise mer sjokolade? Bli sinna og dermed gjengjelde med å gjøre en dårlig situasjon verre? Eller hvorfor ikke stole på kraften i meg, eller aller mest en kraft sterkere enn meg, for så å gjøre de rette tingene jeg vet jeg kan, en dag av gangen og uansett hva som måtte hende. Det innebærer åpenhet og å dele om mine hemmeligheter.

Det er alkoholavhengighet (avhengighetssyndromet), ikke kreft jeg lider av, men hva er forskjellen? Er ikke alkoholismen også noe som tærer på legemets sjel? Alkoholismen bruker lengre tid på å drepe, men resultatet er det samme. Jeg har kommet til at hvis det finnes en person, som kan kurere min lidelse, mine emosjonelle sår, gjør jeg best i å oppsøke ham, slik jeg gjorde best i å oppsøke legen for å få hjelp med min alkoholsykdom.

Husker ikke hvem som sa det, men vedkommende traff spikeren på hodet med å si: Man skal være utrolig frisk for å kunne ta imot psykisk hjelp. Er jeg muligens blitt så frisk … Og hvis avgjørelsen må tas, skal jeg ikke unngå den av frykt. Rett eller galt, jeg kan alltid dra fordel av erfaringen …

*

Noen sa til meg, jeg kan fake mitt selvbilde. Går det an? Er ikke det å lure meg selv til å tro jeg er bedre enn jeg er? Men er jeg ikke bra nok? Klart jeg er. Glemte nesten, jeg har kjøpt meg ny kaffekopp. Hver morgen kan jeg se det, svart å hvitt, eller rosa da, som koppen er, at jeg er BRA NOK. Da kan jeg påminnes om, og bedre forstå at jeg ikke kan bedømme min innside ut ifra andres utside.