GRIPER VI INN ELLER STÅR VI BARE OG SER PÅ?

Den energien som skapes av vår uro, våre tårer og redsel skal vi anvende til aktive handlinger, ikke passiv bønn …

Må noen rope om hjelp før hjelpen kommer? Er det ikke et rop om hjelp når noen i stillhet lider, de som blir truet til taushet, for å skjule grusomheter, begått av dem som selv ikke vet annet …

*

Om det er uroligheter, bråk og krangling, eller regelrett krig i nabobygda, hva gjør vi? Stort sett forholder vi oss usikre i ro og håper det skal roe seg ned igjen uten de alt for store konsekvensene. Vi gjør best i å ikke blande oss inn for mye og egle opp stemningen enda mer. Vi ønsker ingen eskalering. Vi håper vertfall at kranglefantene ikke skal begynne å bråke hos oss, for da må vi jo begynne å forsvare våre territorier, eiendeler, vår befolkning og våre liv. Men noen kan ikke vente. De føler en trang, et kall til å hjelpe alle de som ikke ønsker å være i skuddlinjen, som aldri ba om krig. De forsvarsløse, barn, syke, eldre, kvinner og den vanlige mannen i gata. Alle de som ikke har muligheter til å ta igjen eller hjelpe seg selv og sine nærmeste. Noen ropte om hjelp …

Det rasles med sabler, det planlegges, de høye herrer i andre land truer, selv før noen ropte om hjelp. Pålegger sanksjoner og stiller krav. Vi skal ta dem, vi skal drive dem tilbake, vi skal kneble mobben, krigerne, alle de som påstår dette er mitt. De sier de skal verne om de siviliserte. Men til ingen nytte. Det ropes ikke lenger om hjelp, i det bombene faller …

Hva gjør vi når det er bråk hos naboen, i huset rett ved siden av? Vi forholder oss stort sett usikre i ro da også. Vil ikke bry oss. Vil ikke blande oss inn av frykt for å bli påført skyld. Vi bekymrer oss for hva som kan skje, og håper det beste, mens vi ber stille bønner for de uskyldige, de stakkars barna, for alle de skadelidende. Ingen høyere makter bryr seg, ingen med betydning griper inn. Selv når vi hører redde rop og hjerteskjærende skrik fortsetter vi å be. Forventer at mirakler skal skje. At hånden skal slutte å slå, at klærne skal forbli på. At de forsvarsløse skal kunne finne styrken og ta igjen selv, uten at vi løfter en finger for å stoppe maktovergriperen. Noen bare tisker og visker i kulissene, og ingen roper om hjelp …

Men i slike tilfellet skal vi bry oss, ikke bare snakke i store saler; om barns urett, om mødre, eller fedres tapte kamper, om alle de sårede og utrygge. De som aldri vet når neste slag skal stå, som de vet de taper. Og de roper fortsatt ikke om hjelp, for ingen kommer likevel.

Noen våger å gripe inn, ikke bare tale de svakes sak, men tar frem stridsøksene for å sette «krigeren» ut av spill, for å kneble angriperen, voldspersonen, overgriperen og mishandleren. Personen som en gang selv kanskje var den som lå under for sin fars eller mors harde hånd. Som fikk forståelsen av at slik kommer vi frem her i livet; ved å true og underkaste, slå og voldta andre. Et offer som aldri kommer ut av offerrollen, og vil fortsette å produsere nye ofre, som vil fortsette å være ensom i sine kamper, om ingen griper inn: Og belærer, med kjærlighet, med tillit og forståelse, selv hvor vanskelig det er å forstå, en som slår. Han ropte vel egentlig om hjelp …

Nei, jeg tar ikke parti med overgriperne. Jeg forsvarer ikke dens handlinger, men jeg prøver bare å forstå, hva som ligger bak – hvem personen egentlig er. En taper selv? Jeg vil bare hjelpe de forsvarsløse små. Da må jeg til roten, av alt det onde, det vanskelige, til problemene som ligger bakenfor de brutale handlingene. De vil alltid fortsette å såre, om de ikke får hjelp. Og noen vil alltid lide, om de ikke får hjelp. Og vi skal lytte, vi skal se, men aller mest skal vi ile til, uten forvarsel, og løfte opp dem som ligger nede, som venter på at vi skal komme, før de rakk eller klarte å rope om hjelp …

Hvem trenger hjelp? Hvem skal hjelpes? Hvem skal lære bort? Hvilken hjelp skal gis? Til å ta igjen, ta til motmæle, til å rope om hjelp. Til å lære å avle kjærlighet, ikke hat. Da må vi alle først og fremst våge å bry oss! Vi må alle følge opp våre bønner med handling, for mirakler skjer ikke bare ved tanken på …