Skuespill og selvransakelse

Om jeg forstår, er saker og ting akkurat som de er; om jeg ikke forstår, er saker og ting fortsatt akkurat som de er …

Hva er “det gode liv”? Er det totalt fravær av motstand, forpliktelse og ansvar? Bekymringsløs ferie på heltid? Det kan definitivt være godt som et pusterom, men å ta fri hver dag er verken mulig eller godt. Det ville blitt tomt og innholdsløst i lengden. Heller ikke noe særlig for menneskene rundt oss.

Jeg har godt av å utfordres, å kjenne litt på alvoret, tenke igjennom hvordan det egentlig står til. Bli mer bevisste på hva slags konsekvenser mine handlinger gir. Noen har et liv som roper på rettferdighet og oppreisning. Da kan det være frigjørende å ta et oppgjør med seg selv, som også handler om å ta ansvar for hverandre. Det handler om selvransakelse. Daglig gjør jeg opp regnskapet. Ikke for å gjøre livet surt og vanskelig for meg, men fordi det gjør godt, både for meg selv og de rundt meg.

Enkelte av oss som kjenner på sorgen, smertene og angsten. Angst for å bli forlatt, for ensomhet og for døden. Da kan håpet om at en dag skal alt bli nytt og godt være det som holder en oppe. Det hjelper også å vite at man faktisk ikke er alene. At mens vi lever våre liv her, og kjemper våre kamper, er det mange som kjemper med oss, og som gir oss styrke og kjærlighet til å gå videre.

Alle er vi ulike og trenger å ta til oss ulike ting, men dessverre har vi lett for å høre det vi minst trenger å ta til oss og gå glipp av det som kunne gjøre oss godt.

Jeg tror det gode liv handler om livsmening og tilhørighet. Filosofen Friedrich W. Nietzsche har sagt at: Den som vet hvorfor han lever, kan tåle et nesten hvilket som helst hvordan. For meg gir det mening. Og det er mitt ansvar; å gjøre mitt for å kjempe mot det onde og for det gode – både i meg og rundt meg. Den danske forfatteren og oppfinneren Piet Hein har sagt: Det finnes en ro, som kun beror på, at man er tro, mot det man tror på. Jeg sier meg enig. Den indre ro, følelsen av å hvile i oss selv, handler om å finne ut hva vi tror på, hva som er viktig, hva som er det gode liv, for oss selv og for fellesskapet. Og å øve oss i være tro mot det. Være tro mot det vi mener er viktig og rett, også når vi opplever motstand. Hente styrke og utfordring hos noen som kjenner våre liv og gir oss mye av det vi trenger i livet, men også i forhold til døden.

Det kan være til stor hjelp å studere oss selv og finne informasjon om oss selv og våre relasjoner. Det er mye å lære av å observere og å utrede minnene.  Men å vente på det rette tidspunktet for å ta et innblikk i seg selv og sitt liv blir en unnskyldning for å slippe å gå til handling. Eksempelvis faller noen av oss i fellen til å forsøke å analysere andre fremfor oss selv. Vi prøver å endre vårt indre ved å bli som andres ytre. Vi klarer ikke akseptere våre virkelige omstendigheter, ettersom vi enda ikke har forstått andres reise i rim og skuespill. Noen vil aldri begripe det fullt ut. Like fullt skylder vi oss selv å akseptere den virkeligheten vi lever i og handle der etter. Her kommer selvransakelsen inn i bildet, og det handler om å være ærlig i spørsmålet om hva som er det virkelige motivet.

Ei god venninne av meg, en likeperson som også er skuespiller fortalte meg at det å være skuespiller er tilnærmet lik en evig lang selvransakelse. Med andre ord; det å være skuespiller betyr ikke at man skal gå inn i andre karakterer og spiller ulike roller. Det dreier seg mest om å gå i seg selv for å finne hvilke karaktertrekk en har inni seg selv for å best kunne bekle rollen. Hennes forklaring fikk meg til å tenke: Altså handler det om finne den oppriktige seg og å vise det utad. Det handler om å være åpen og ærlig mot seg selv for mer troverdig å kunne formidle personen man skal være. Å gi et bilde seerne kan tro på, og i mange tilfeller også kan kjenne seg igjen i.

Til eksempel ser jeg at jeg kunne gjort meg i rollen som Nora i Et dukkehjem. Jeg kan best spille roller hvor jeg selv kjenner meg igjen, som den undertrykte Nora. Det å være passiv og tilbakeholden, føye seg etter ektemannen, men også å ha innsikt i det å våge å innta en «upopulær» rolle i et mannsdominert samfunn, med å bryte ut. Erfart viktigheten av å stå opp for seg selv – selvstendighet, på tross av usikkerhet om valget var riktig …

Jeg drømte om å bli skuespiller som liten. For jeg var ganske så god til rollespill, spesielt i skolesammenheng, med foreldre som tilskuere. Jeg kjente ikke på redsel den gangen. Jeg våget «å dumme meg ut» og å bli ledd av. Jeg turte til og med å gå inn i de mer alvorlige rollene. Kan vel jeg si at jeg var meg selv, og oppnådde stor applaus for å vise mitt egentlige jeg. Tenk om jeg fortsatt turte. Tenk om jeg var skuespiller. Tenk om jeg våget å vise alle mine karaktertrekk, alle sidene ved meg selv, de som ligger der inni meg – de mørke og triste så vel som de lyse og glade. Nå er det bare skummelt å la andre se innenfor skallet.

Egenskapen med å la andre ta del i mitt innerste ble på et eller annet tidspunkt borte. Jeg sluttet å vise hvem jeg egentlig var da jeg fikk forståelsen av at jeg ikke var noe. Da jeg ble tvunget til å gå bort fra meg selv og spille en annen. Og denne personen jeg den gangen spilte var ikke basert på selvransakelse, men på det bilde jeg trodde andre ville se. For det synet jeg hadde på meg selv ønsket jeg ikke at noen skulle se. Jeg sluttet med andre ord å være skuespiller.

De virkelig dyktige skuespillerne er vel de som klarer å leve seg inn i rollen med å være seg selv nok. De som er ærlige mot seg selv – med andre ord de som har gått i seg selv, funnet sine gode, og dårlige sider, de trekkene som passer til å spille nettopp den filmkarakteren og spiller det ut foran de skuelystne. Det er det skuespill handler om – selvransakelse på åpen scene.

Først og fremst skal jeg spille hovedrollen i «filmen» om Mitt eget liv, ikke inneha birollen i andres liv …