FRYKT ELLER MOT …

… Er det frykten som hjelper oss til å overleve, eller er det motet til å kjempe …

Hva er det som får noen til å gjøre noe de vet kan ta livet av dem? Hvor noen faktisk har lurt døden før, men likevel utsetter seg for nye farer? Dreier det seg om mot, eller er det fravær av frykt? Og er fravær av frykt det samme som mot?

Ta for eksempel en rusmisbruker. En overdose heroin eller for mye alkohol kan stoppe hjertet og medføre død. Og kan hende har personen allerede vært på «den andre siden», men likevel settes neste skudd eller vedkommende tømmer nok ei flaske.

Så har vi de som driver med ekstremsport. Skiflyging er en av dem, og for omtrent ett år siden lurte en kjent, norsk skihopper døden, men likevel vil han opp igjen, i verdens største hoppbakke, og sette utfor, for å kjenne på frykten. Eller snakker vi her om mot?

I begge tilfeller, for den rusavhengige og skihopperen dreier det seg om dette kikket i nettopp de sekundene det tar rusmiddelet å virke eller det å sveve. Det er følelsen av å kjenne seg fri en stakket stund. For så å kjenne at det forsvinner, og de må gjøre det igjen, og igjen. De er hekta. Hekta på galskap. Noen mennesker setter seg selv frivillig i en risiko. De liker det, det gjør dem lykkelig. Noen mennesker drikker for å kjenne på lykke også. For begge dette serotoninrushet gjennom kroppen. Og klart de vil ha mer, men så blir de avhengige …

Avhengigheten til noe som påvirker ulike hormoner som for eksempel endorfin, dopamin og adrenalin. Ikke engang den overhengende dødsfaren klarer å hindre dem ifra å utsette seg for stoffer eller aktiviteter som får «blodet til å bruse» en gang til. Kanskje for siste gang …

Mot er ikke fravær av frykt. Det er heller at man bestemmer seg for at noe er viktigere enn frykten. Eller slik jeg vil si, at hjernen har innordnet seg på at dette må den ha for at kroppen skal kunne fungere. Dette sekundet hvor adrenalinet medfører enten livet eller døden … Dreier det seg om kommunikasjonssvikt mellom nervesystemet og det endokrine systemet (hormonsystemet)? Er det det som får enkelte mennesker til å gjøre noe som andre frykter mest, å leke med døden? De lider vel begge av Avhengighetssyndromet. (2.3.2 Avhengighetssyndrom i ICD-10 –  https://sml.snl.no/avhengighet ).

*

Og så er det dette med å hoppe … Er det overlevelsesstrategier som slår inn. Det å kjempe eller flykte? Årsaken er muligens fordi en fight-eller-flight-respons frigjør kraftige hormoner som påvirker hele kroppen. Når du er redd, oversvømmes kroppen med hormonet adrenalin. Nok et adrenalinkick.

Gir rusmidler det samme adrenalinkicket? Ja og nei. Først skapes denne godfølelsen. Man føler seg mer modig og trygg på seg selv. Jeg gjorde vert fall. Men, for det er et stort MEN … Kroppens egen produksjon av «rusmidler», som enkelte hormoner kan kalles for, blir satt ut ev drift ved tilførsel av eksterne rusfremkallende stoffer. Kort fortalt, kroppen kommer i ubalanse, men den ønsker å være i denne lykkerusen. Mer trenger jeg vel ikke å skrive … Du kan sjekke det ut her, om du vil:  (https://www.nettavisen.no/livsstil/dette-er-kroppens-naturlige-rusmidler/s/12-95-3423354488) .

Men jeg vil si noen om de som ser på, de som lar seg underholde av dem som utsetter seg for frykt og farer i en skiflygingsbakke. Faktisk meg selv inkludert. Ja, jeg kommer til å se på fra Vikersund. Og selv om jeg er fryktelig redd for hva som kan skje, om Daniel André Tande nok en gang setter utfor?

Hvorfor liker vi å se på noen som utsetter seg for noe så ekstremt farlig? Hvorfor setter vi oss godt til rette i sofaen og lar oss bli revet med av noen som prøver å lure døden. Adrenalinkick er vel svaret her også.  Men ingen ville vel finne på å storme til når noen setter et skudd? Da sier vi stopp! Da vil vi heldigvis hjelpe, så vi kontakter ambulansen, og denne gangen gikk det også bra. Men problemet er at vi kan egentlig ikke hjelpe, for de som overlever en overdose vil mest sannsynlig gjøre det igjen. Slik også Tande muligens vil gjøre det igjen. Helt til de selv erkjenner hva de utsetter seg selv for. Kanskje lar de frykten vinne? Og finner mot til å erkjenne galskapen. Og å innse at man ikke kan overleve lenge om man ikke er redd …