Da mørket døde …

Underlagt alkoholen løp mine drifter løpsk. Mine urimelige handlinger gikk utover alle som en i min nærmeste omkrets. Til og med personer jeg ikke kjente så godt fikk unngjelde – fra kassadamen på Rema 1000 til NAV-ansatte eller den stillferdige mannen i gata. Større og mindre ulykker skjedde som en konsekvens av min drikking. Min jakt etter å skaffe meg alkohol kunne medføre at jeg «tråkket» ned folk om de tilfeldigvis kom i veien. Det vekket sinne, sjalusi og hevntanker om noen prøvde å stoppe meg.

Herskesyk som jeg var stilte krav til alle, om oppmerksomhet, beskyttelse og kjærlighet. Naturlig nok utløste dette kraftige reaksjoner hos de det angikk, de som prøvde å beskytte både seg selv og meg. Min higen etter prestisje, eller hva jeg skal kalle det, kom fullstendig ut av kontroll. Kollisjonen av mine drifter førte til mange kalde skuldre, selv om svært få gjorde oppgjør. Like fullt led mange under min fremferd, også jeg selv, men jeg så det ikke, ville ikke, klarte ikke se det, helt til mørket ble for mørkt …

I det mørkeste rommet fant jeg omsider døren. Dørstokkmila var lang, og krevende, men jeg kom meg over, og stengte døren bak meg. Jeg skulle ikke lenger tilrettelegge for at Kong alkohol skulle følge etter.

«Hva som ligger bak oss, og hva som ligger i oss, er ingenting i forhold til hva som ligger i oss.» (Henry S. Haskins). Jeg prøver å etterleve disse ordene ved å finne frem alle mine gode egenskaper, spesielt på dager som kan være tunge og vanskelige å komme gjennom. Jeg har uante krefter og egenskaper. Rettere sagt har jeg oversett og glemt hvor sterk og modig jeg i virkeligheten er.

Jeg dveler ikke ved fortiden min, selv om jeg rett som det er stopper opp, snur meg og tar jeg noen skritt tilbake før jeg tusler videre. Fremtiden min ligger i fortiden.

Det var dager hvor jeg tvilte på om det eksisterer noen som virkelig brydde seg om hva som skjedde rundt dem, i verden, eller om mitt liv for den saks skyld. Jeg kan fortsatt tvile på mangt og mye, men å tro er ikke lenger så vanskelig. Det er vel fordi jeg selv innerst inne ikke mistet troen og dermed styrte mine skritt opp i lyset igjen; jeg mistet aldri helt troen selv på de mørkeste dagene.

Jeg blir ofte grepet av ord jeg leser, ord som sies eller synges. Noen ganger er det som om sangtekster og musikken gir meg mer styrke og mot til å fortsette på den strevsomme veien når jeg kanskje egentlig ønsker å gi opp. Jeg tenker også på alle likepersoners ærlige delinger som har oppmuntret meg til å stå på videre. Jeg vet at inne meg finnes det en god del som bare vil ha det som er bra for meg, også selv om det krever litt motgang for å få det. Likevel driver det meg til å søke fred og lykke, erfaringer og veiledning – et mer helhetlig liv. Og da tviler jeg på min tvil …

På dager hvor jeg er langt borte fra mine indre, sterke krefter trenger jeg å lytte ekstra nøye. Jeg kan aldri vite hvor de rette budskapene kommer fra. Jeg lytter til likepersoner – de som har gått foran meg, lytter til musikk, til den visdom som når meg gjennom litteratur, og jeg forsøker å være åpen for det jeg hører – ha et åpent sinn.  Fra tid til annen tar jeg et ordentlig overblikk, tar en titt på noe som ikke er gjort med menneskehånd – et berg, en sky, en stjerne eller strømmende vann. Da kommer det en slags visdom, et tålmod og en trøst, og fremfor alt; en forsikring om at jeg ikke er ensom i verden …

Noen ganger blir jeg som slått i bakken av budskapet, og da mener jeg ikke at jeg blir tafatt maktesløs, men jeg får en ny giv. Som her forleden dag, da jeg ble grepet av en sang sunget av Maria Mohn: The day the darkness died. Jeg gir den videre til dere …

Fra det mørkeste mørke – følg lyset og sett deg selv fri!

2 thoughts on “Da mørket døde …

  1. Hei Heidi.Det du skriver er så sant.Jeg har vert borte en stund. Glemte hvem jeg var. En person fra fortiden kom inn i livet mitt. Og i sorgen etter mine foreldre ble jeg svak .Jeg fant tilbake til det jeg kjente ,vinen. Jeg føler sinne ,anger.og skam.Vært på avvenning nå. Så ny start👍Det jeg som avhengighets person må jobbe med nå ,er avhengigheten av andre personers aksept. Jeg er bra nok som jeg er. Og det må jeg tro på. Du klart det ,og det skal jeg også. Linda

    Like

    1. Kjære Linda ❤ Godt å høre at du fant tilbake til deg. Ja, noen ganger kan vi "miste" oss, la andre ta tiden vår. Det handler vel om grenser, og jeg har selv vært der. Det handler vel om det med meg i det siste ogs. Jeg har vært litt sløv med å skrive. Hatt fokuset andre steder, men ikke drukket. Trengte vel en pause, og jeg vet at vinen ikke gir meg de pausene lenger …
      Ikke vær så streng med det selv. Vi feiler, vi bommer på målet, og prøver igjen, og igjen, så pang, MÅÅÅL! Det viktigste er at du selv er med deg selv igjen. Erfaringer rikere, om dyrekjøpte. Ja, ny start, rett innstilling, og jeg heier på deg. Og du skal akseptere, ikke nødvendigvis andre, men være glad i deg selv, den du er – FOR DU ER MER ENN BRA NOK! Det vi vil får vi til, og jeg ville det nok, så derfor klarte jeg, og det vil du også, tro meg.
      Takknemlig for å høre fra deg igjen – takk for din ærlighet, og takk for at du leser ❤

      EN DAG AV GANGEN!
      Klem fra Heidi ❤

      Like

Leave a Reply to Heidi Lien Cancel reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s