Følge hjerte eller hodet – valgets kvaler … – Tiden etter – hvordan takle hverdagen som tørrlagt alkoholiker

Det er ikke bare de smertefulle dagene som skal formidles videre, også de lykkelige dagene … Når det er sagt, så kan ikke livet bare være en lang fest …

Det har vært en begivenhetsrik pinsehelg. Sommeren har virkelig gjort sitt inntog, med steikende sol fra nesten skyfri himmel. Det manglet bare et bad. Å vasse var bare å erte lysten enda mer …

Hva har jeg så foretatt meg, foruten å stelle i hagen – luke ugress og vanne, og å ta meg noen små rusleturer til sjøen og skogen. Jo, jeg har vært på visninger sammen med min kjære. En avtalt og en hvor vi dro på måfå og ble invitert inn. To vidt forskjellige hus, begge på «landet», begge med utsikt til vann og begge med potensialer. Det ene hadde klart mer sjel enn det andre, det satt i vegger, gulv og tak – i hver krik og krok, og hadde jeg fulgt hjertet mitt hadde saken vært klar…

Jeg lot hodet bestemme mest denne gangen, og mulig har jeg blitt klokere med årene og tenker mer langsiktig, på fremtiden: Jeg, eller vi skal bo der inn i alderdommen og klare å ordne det meste selv. Beliggenheten til det sjelfulle huset var dessverre mer begrenset for to aldrende personer som liker å ha prosjekter, styre og stelle. Vi er ikke skapt til å bare sitte stille inne i huset eller på verandaen og nyte idyllen og utsikten. Så et tohundre år gammelt hus, med utsikt til Mjøsa (vel og merke på den «gale siden»), velholdt og flott på alle mulige måter, selv om tidens tann ikke alltid kan skjules, måtte vi la gå. Fornuften grep inn. De omkring tretti andre interesserte som var på visningen får «sloss» om det … For øvrig er budene nå langt over vår kapasitet, en trøst det også 😉

Så vi ble enige og tok et valg, fulgte hodet og vil konsentrere oss om huset, hvor alt er på et plan og av nyere dato. Et uteområde jeg, eller begge kan sette preg på, og som er mer overkommelig, selv om det er større. Like fullt ser jeg mulighetene for en rikholdig hage med busker, blomster og frukttrær. Sågar ulike byggeprosjekter planlegges i hodet. Ikke minst er det solforhold som er mer etter min smak, til og med bedre bademuligheter. Vel, nå kan jeg bade over alt hvor det finnes vann, men Storsjøen har så absolutt mange fine plasser.

Likevel kan vi ikke ha for store forhåpninger. Har brent oss før, trodd vi hadde drømmehuset, men så glapp det i siste sekund. Litt mer is i magen denne gangen, og ikke for store forventninger. Er vi så heldige at vi får tilslaget, skal vi ta imot lykken over å bli huseiere som en gave.

Jeg forsøker av beste evne å tenke positivt når jeg tar beslutninger om mitt liv, selv om avgjørelsen ikke bare gjelder meg, må jeg også sette mine ønsker høyt på listen. Jeg skal tross alt leve der, trives og forhåpentlig vokse og utvikle meg videre der. Jeg kan heller ikke forvente at alt ligger til rette, men at jeg selv trenger å bidra for å skape gode kår. Det er jo også slik at ingen ting i livet behøver å gjøre meg motløs. Jeg kan finne løsninger på hvert problem jeg støter på. Jeg kan for eksempel også være bedre på å be om hjelp, ikke nødvendigvis klare av alt selv. Vi er tross alt to …

Selv om jeg er et menneske med styrker og svakheter, og i stand til både gjøre fremgang og begå feiltrinn, vet jeg at alene er jeg intet. Det kreves litt tid og tålmodighet, og villighet til å akseptere og respektere eventuelle uenigheter. Har øvd meg noen år nå, så jeg kan alltids lite på at vi sammen finner løsningene som begge kan være fornøyde med.

Uansett hvor jeg bor, hvordan jeg har det rundt meg, hvem jeg deler livet mitt med, finner jeg aldri meg selv om jeg ikke godtar meg selv som den jeg er, på godt og vondt, og ser alle disse sannhetene i hvitøyet. Jeg kan aldri flykte fra meg selv …

Utsikten utover Mjøsa kan det ikke klages på, men livet kan ikke bare nytes, det skal ytes også.