JEG ER SINT!

Det var en fin og rolig morgen helt til jeg slo på datamaskinen og et innlegg av en kjær venn endret denne godfølelsen. Sinne steg i meg. Hvem ønsker min venn så vondt? Jeg ønsket å gi vennen en bamseklem …

Som meg har vedkommende en forhistorie som rusmisbruker, og har i store deler av sitt edrue liv viet kampen for å hjelpe de som fortsatt strever både med psykiske plager og rusavhengighet. Personen har blant annet gjennom en rusfri organisasjon, og jeg velger å ikke nevne organisasjonen navn (kall det feighet), stått på barrikaden for de svakerestilte, og som vedkommen selv sier, ofte «talt Roma midt imot».

Jo, visst gjør denne organisasjonen mye flott og bra for å tilrettelegge for at det skal finnes rusfrie valgmuligheter og opplevelser for både voksne og barn, men å ville servere alkoholfri vin på tilstelninger er vel ikke veien å gå. Og nettopp dette fikk min venns hår til å reise seg, for ikke å snakke om mitt …

Hva er det som får en rusfri organisasjon til å ville servere alkoholfri vin på sine arrangementer? Jeg fatter ikke. Uvitenhet? Kanskje aller mest er det fordi de ikke har lyttet til de mange medlemmene som er tidligere rusmisbrukere, som vet at alkoholfri vin kan være rene giften å bli servert. Og for alt jeg vet, så har mange av «den eldregarde» i organisasjonen aldri smakt så mye som en dråpe av verken øl, vin eller sprit. Hva de ønsker å oppnå vet ikke jeg, men er det en misunnelse på de som drikker? Og nå snakker jeg om de som kan kose seg med øl og vin til maten og ellers i festlig lag. Er det en redsel for å være annerledes, ikke ville skille seg ut eller være kjedelig at de ønsker å ha noe i glasset som både ser ut som, og sikkert også smaker som helt vanlig vin med promille (jeg har aldri prøvd å drikke alkoholfri vin)? Jeg vet ikke, men dette skurrer i mitt hode.

Jeg har selv vært tilstede på flere av organisasjonens mange flotte arrangementer, og delt tilskuerplass med mange av de inngrodde medlemmene. Sammen har vi lyttet til mange av de fantastiske foredragsholderne som har snakket om blant annet rusavhengighet og hva som for eksempel kan trigge en edru alkoholiker. Men det var kanskje bare jeg som lyttet … Ikke de, som nå viser seg at de absolutt skulle. Tenkte kanskje de ikke trengte å høre det, for de hadde jo ikke et alkoholproblem. De trengte ikke vite at både lukt og smak setter i gang minner og assosiasjoner, hvor nevronene forventer en rusreaksjon, en forventning som ikke kommer, men som personen kanskje nå vil ønske å få igjen. En alkoholiker har aldri vært opptatt av smak, men virkningen, altså rusen …

Ja, jeg ble altså sinna, et berettiget sinne vil jeg påstå. Jeg vet, at denne type aggresjon blir vi med avhengighetslidelser frarådet å gå inn i. Også sinne kan trigge. Alle følelser trigger. Jeg er fullstendig klar over det, og derfor våger jeg å gå inn i dette sinne nettopp fordi jeg har kunnskapen. En kunnskap ikke alle tørrlagte alkoholikere har, om blant annet hva alkoholfri vin kan gjøre …

Jeg har kontroll … Jeg kan vel også si at å skrive hjelper meg med å få det ut på en mer kontrollert måte. For om jeg grubler over noen andres oppførsel eller uttalelser, en komplisert situasjon eller negativ hendelsesutvikling, har likepersoner lært meg at jeg ikke behøver å ta det personlig. Nei, jeg tar det overhodet ikke personlig, men jeg verner om en venn, og jeg verner så absolutt over mennesker som står i fare for å bli «lurt» ut på ville veier igjen. Mange vil påstå at selv ikke de er et offer for alt som hender, som at de blir servert triggende alkoholfri vin, og kanskje uten viten og vilje, for de dro til et arrangement, med rusfrie valg og føringer, så hvordan kunne de da vite, og de hadde heller ikke valgmuligheten til å se det … Grrr!!!

Selv om denne organisasjonen muligens har de aller beste hensikter, etter deres mening, håper jeg for guds skyld de lytter til dem som virkelig vet hvor skoen trykker. Mulig jeg er hårsår, og bare ser det fra mitt perspektiv. Men jeg er jo ikke alene om å leve med denne lidelsen. Kanskje skulle jeg sett på mitt problem fra en annen side. Om jeg aksepterer det, altså mitt problem, som akkurat nå dreier seg om at andre ikke aksepterer mitt problem, og mange andre med samme problem. Deres ønsker om være «normale» på festligheter gjør ikke meg til et offer, men mange uvitende og nyktre alkoholikere. Jeg vil påstå at vennen min også ble ofret. Ble et offer for spott og hån. For det verste jeg leste var alle hatkommentarene vedkommende har fått. Enkelte medlemmer fra organisasjonen, som alle oss andre, skulle holde seg for gode til slik, men enda mer dem, siden de gjennom årtier selv har sagt de tenker på de svake og jobber deres sak, er derfor hat og neglisjering av en persons kamp for tilværelsen helt uhørt. De skal ikke motkjempe noens rett til et verdi liv i rusfrihet, slik noen gjør ved å snu ryggen til og si ukvemsord. Nei, det hører ingen steds hjemme. Det river i hjerterota mi …

Så jeg sier: Deres (altså organisasjonens) vantrivsel på ytre hendelser kan være deres måte å unnvike å se den virkelige årsaken i øynene, sine egne holdninger. Om at de har styrken til å motstå, vet bedre enn oss … Eller at de alt for lenge har unnlatt å være som alle andre, og drikke vin til maten? Jeg undres. Og jeg undres, om de overhode vet hva dette kan medføre i dette tilfellet, hvor selv alkoholfri vin kan være roten til alt vondt. Har de overhode noen garantier for hvilke gener de trigger i seg selv, også ved å drikke «uskyldig» alkoholfri vin …

Når det er sagt, vil jeg også legge vekt på at jeg tar ansvar for hvordan jeg reagerer på inlegget i første omgang. Jeg kunne valgt å sitte stille og tie, men jeg lyttet til min indre stemme, den som forteller meg om at urett og «maktbruk» overfor andre ikke kan aksepteres. Og fra en slik organisasjon stikker det muligens enda dypere.

Jeg tar til ordet for … Eller sterke ord, men jeg står ved dem … Og om det dreier seg om misunnelse … Å misunne er ikke noe annet enn en fiendtlig form for egoisme … Å misunne andre for at de har noe du vil ha er sløseri med energi og tid … I verstefall, i dette tilfellet, «sløseri» med liv …

Godt å få det ut, dette sinne … Phu!