Det flyter over noen ganger …

… har ikke helt kontrollen på følelsene

Et siste hjertesukk før jeg går i feriemodus, om jeg klarer … Sjelden helt … Å få ut noe av «dritten» vil hjelpe …

Akkurat nå er det mye «dritt», bokstavelig talt. I forbindelse med at vi ser etter ny bopel, og etter flere forsøk, prøver vi oss igjen, og huset vi nå har i siktet kom med noen overraskelser av det ikke helt positive slaget.

Forventningsfulle dro vi på en egen visning i helgen, på et eldre hus ved Randsfjorden, et idyllisk sted, hvor sjøen er tett på og med store potensialer på uteområdet. Ikke akkurat småbruk, men likevel mange muligheter til å dyrke, ha høner og kaniner som seg hør og bør på landet. Konstaterte at det innvendig trengs å gjøres litt av hvert, som nytt panel, noen malingsstrøk rund baut og bytte av vinduer, for å nevne noe. Dette er arbeid jeg faktisk liker, å pusse opp. Lage det til vårt eget. Men først må vi jo få tilslag på budet vi har inne.

Taktikken vår er som vanlig å legge inn budet før selve visningen, som er i ettermiddag, for å skalere bort andre eventuelle interesserte. Likevel er det ingen garantier for at de som virkelig er interesserte, som oss, vi by, og da er vi i gang igjen, som før. Og med vårt «hell» taper vi sikkert denne gangen også. Pessimisten i meg snakker …

Men, og med stor M. For etter at vi la inn budet vårt plinget det noen timer senere inn en melding fra megler. En rapport fra kommunen gjort i 2016 hadde kommet henne i hende, som hun ikke hadde fått med i prospektet, ikke informert om, og dette ville påvirke vårt bud, mest sannsynlig. Hva vil vi gjøre? Det er dette som er dritten. Kloakkavløpet var ikke godkjent for flere enn en person. Siden det er privat avløp, med septiktank og spredegrøfter (som jeg ikke vil gå nærmere inn på) fra byggeåret på sekstitallet, måtte nye eiere, såfremt det er flere personer som skal bo der, gjøre tiltak. En skikkelig møkkajobb …

Kjente jeg sank sammen. Kjente møkkalukta. Dette orker jeg ikke. Jeg vil ikke ha mer ekstraarbeid nå, ikke av denne typen vertfall. Dette vil koste, både i tid og penger. Og det vil påvirke alt av mine planer. Innflyttingen ville sikkert også bli utsatt (tenker som om vi allerede hadde vunnet budrunden, og huset er vårt). For noe dritt! Jeg drømmer om en stille rolig tilværelse på landet, hvor jeg kan rote med mitt, uten andres innvirkning og annen påvirkning. Jeg, eller vi ønsker jo å flytte for å komme bort fra alt styret her vi bor, i borettslaget, med utbedringer av ditt og datt med økte månedsutgifter. Til et «dritfint» sted, med «dritfin» utsikt. Hvor vi kan «drite» i hva naboer mener, for det er langt til nærmeste nabo …

Penger, penger, penger. Kan ikke fordra dette pengestyret. Bare utgifter. Jeg vil ha forutsigbarhet, en sikker økonomisk fremtid, som jeg ikke vil ha her jeg bor nå, men der imot ute på landet, nærmere bestemt Søndre Land. Kan man være mere ute på landet? Og så dette. Nei! Dette er ikke hva jeg drømte om. Vi tar tilbake budet. Eller … Ambivalensen slår inn. Skal-skal ikke … Vil jeg, vil vi? Klarer jeg, klarer vi?

Uforutsette ting er jeg dårlig på å håndtere. Liker å ha oversikt over situasjonen, selv om det også kan bety merarbeid. Dette blir for mye for mitt lille hode. Det flyter over, av dritt. Slik som septiktanken vil gjøre om den ikke byttes. Men skal det stoppe meg, stoppe oss? Ønsker vi ikke å få dette huset ved Randsfjorden? Er det ikke drømmen vår?

Tenk rasjonelt. Tenk positivt. Jeg takler dette også. Jeg har møtt på verre utfordringer før, og klart dem, så jeg skal vel klare dette også. Selv om det stinker …

Jeg mener det er meglers ansvar å innhente prisoverslag på hva det vil koste å bytte septiktank og avløp, på tross av at kommunens informasjon ble gitt etter utlagt prospekt, (den forelå jo der, noe megler kunne tatt seg bryet med å sjekke). Likevel har jeg benyttet denne morgenen på nettopp dette, å innhente pris. Det vil jo være til alle som vil by på huset sin interesse å vite hva denne uforutsette situasjonen vil koste, og som helt klart vil påvirke økonomien. Plutselig er jo ikke salgsprisen reell. Kanskje er det positivt tross alt, at det vil skremme andre fra å ville kjøpe.

Men kan det komme nye overraskelser? Jeg legger frustrasjonen til side en stund, ringer en lokal rørlegger, og får et estimert prisoverslag på jobben som må gjøres. Ikke billig nei, men vi bestemmer oss for å ta utgiften som vil komme og fortsatt gå for kjøp, men å endre på vårt bud. Heldigvis har vi fortsatt lov og tid til å endre. Herved gjort, så det får briste eller bære. Men nå kjenner jeg at jeg ikke orker enda flere «drittbeskjeder». Jeg har ikke flere spredegrøfter til å lede møkka bort.

*

Ja, det er mye som romsterer rundt i toppen nå. Bagateller av ymse slag. Rådyr som ødelegger i hagen og et kne som setter meg tilbake. Og noen problemer. Eller, det heter jo utfordringer. Livet er fullt av dem.  Er det ikke det ene så er det det andre. En ting er sikkert – jeg er så takknemlig for at jeg ikke drikker. Tørr ikke tenke på hvilke konsekvenser det ville medført. Jo, det er akkurat det jeg skal, tenke konsekvensene – tenke tanken ut.

Konsekvensene hadde blitt: Jeg hadde gitt beng i septiktank og avløp. Sikkert bydd over taket uten tanke på fremtidig økonomi, som ganske raskt hadde slått tilbake, når alle mine lånepenger mest sannsynlig hadde gått til alkohol. Kanskje hadde jeg tatt i bruk hjemmebrentapparatet som faktisk står i kjelleren på huset (med på kjøpet, et artig klenodium, men passer vel ikke helt for en avholdsperson å ha stående, men likevel …). Etter kort tid hadde huset gått på tvangssalg. Jeg hadde mistet absolutt alt – hus, penger, familien og meg selv.

Takk og lov for at dette ikke er realiteten i livet mitt lenger. Alkoholen lar jeg være. Jeg lar hjemmebrentapparatet stå. Eller, jeg kan for eksempel selge det til høystbydende, for å dekke kostnadene til bytte av septiktank. Få all dritten bort!

Må se det positive i all galskapen, ikke sant …