DRØMMER

Drømmer kan ha flere betydninger. En drøm er en opplevelse under søvn, hvor en rekke av bilder, følelser, tanker og lyder passerer gjennom sinnet mens vi sover. I drømmen er det vanlige å skille på om vi befinner oss i en verden av fantasi, som ofte oppleves som virkelig, eller om det virkelig er virkelighet, noe som har skjedd. Innholdet og drømmebildene kan skyldes mer tilfeldig assosiasjoner eller den har en dypere mening.

Ordet «drøm» brukes også i overført betydning om mer eller mindre realistiske fantasier, ønsketenkning, visjoner, håp og liknende. I tillegg har vi dagdrømmer, som er fantasivirksomhet i våken tilstand.

Hva drømmer jeg om? Bruker jeg drømmer som flukt? Kan drømmen oppfylles? Er drømmen et tegn på hvordan jeg har det?

I natt for eksempel hadde jeg en vond drøm, et mareritt rett og slett. En god stund siden sist, men når jeg har oversett meg selv og kjørt meg for hardt drømmer jeg ofte slike drømmer. Når jeg «ligger nede», når jeg har tømt meg for energi, er jeg et lett bytte for at demoner slår til igjen.

Drømmen … Det var som å være tilbake til det helvetet jeg en gang levde i. Ingen ting var forutsigbart. Hele tiden gikk jeg på tå hev for å ikke nære oppunder en voldsom reaksjon. Jeg befant meg i et fysisk og mentalt terrorvelde. Uansett hvor jeg prøvde å flykte fulgte personen etter meg. Jeg fant aldri et trygt gjemmested. Så våknet jeg og innså at jeg var i trygghet, men likevel måtte jeg stå opp og rusle en runde i leiligheten. Riste av meg denne vonde opplevelsen. Assosiasjonene til en fortid jeg for lengst er fri fra. Jeg trenger en oppvekker, en påminnelse om å ta en pause for å lade opp ny, god drivkraft.

Det var egentlige ikke nattlig drømmeaktivitet jeg skulle skrive om, men om fremtidsdrømmer. Om vyer og visjoner. Lenge har jeg gått rundt med drømmen om å få mitt eget hus, helt fra jeg kom meg ut av «fengselet». Helst et småbruk med potensialer for å dyrke noe mer enn tomater, sukkererter og gulrøtter i pallekasser. Et sted jeg kunne utfolde meg, hvor jeg ikke følte meg innestengt og begrenset av andre mennesker, slik som det kan føles i en leilighet i et borettslag. Eller slik jeg hadde det i tidligere ekteskap, for ikke å snakke om da jeg var underlagt alkoholen.

Denne følelsen av at alle andre skal bestemme over meg, og hvordan jeg skal måtte leve vil jeg til livs. Alt for lenge har jeg godtatt, og utsatt, det å komme meg ut av, videre. Og denne drømmen blir til virkelighet om ikke så veldig lenge.

Dere begynner vel å bli mektig lei av alt kjaset om min flytting, og jeg skal ikke mase så mye mer om det, men heller påpeke viktigheten av å følge drømmene sine. Om fremtidsplaner som er reelle og kan oppfylles vel og merke. Har du en drøm om å bli pilot, er kanskje det flyet dratt. Egentlig en dum ide nå med tanke på pilotstreik og i det hele tatt … Men går du med en kunstnerspire i deg, eller har en visjon om å kunne påvirke mer i samfunnet kan det være på tide å gjøre noe med det. Noe må kanskje ryddes av veien for å oppnå målsettingen. Delmålene til den virkelige drømmen skal gjøres unna i første omgang. I mitt tilfelle dreide det seg om å bli nykter. Dernest å mestre livet på livets premisser. Erstatte dagdrømmer med virkelighetsfulle visjoner.

Dessverre må jeg nok bruke meg selv og min flytting som eksempel litt til. Ja, som sagt har det lenge vært en drøm. I starten av min edruskap skulle jeg aller helst ordne opp i alt som jeg anså som hindringer for å leve et godt og harmonisk liv. Likevel kunne jeg ikke gape over hele listen av gjøremål for å få det livet jeg ønsket meg. Jeg trengte å ta en ting om gangen. Rydde stien ren for å lettere komme meg dit jeg ville. Jeg måtte bli trygg i mitt eget liv, i min edruskap før jeg kunne realisere større planer. Etter hvert, med målet som lå der forut, kunne jeg bevisstgjøre og klargjøre meg selv til å komme meg dit. Muligens har jeg brukt litt lang tid på denne klargjøringsjobben, men for meg har det vært viktig å ikke forhaste meg. Jeg måtte forstå at når jeg igjen skulle flytte, var det ikke for å flykte fra noe eller noen. Eller den jeg aller mest har flykte fra, meg selv. Nå er jeg beredt på å flytte med meg. Nå er jeg klar for meg. Det er ingen andre som har bestemt dette for meg.

Men jeg flytter jo ikke alene. Jeg tar jo med meg samboeren, og katta. Likevel måtte jeg klargjøre overfor min livsledsager i snart femten år at han ikke kunne hindre meg i å følge drømmen. Jeg ønsket ham med på lasset, men han måtte selv ha et dypt ønske om ville og dermed «starte på nytt». Jeg kunne ikke lenger bli værende her – jeg måtte videre med eller uten ham, aller helst med, så det har naturligvis medført flere samtaler om hvordan vi sammen kan klare dette. Og nå er alt tilrettelagt og nesten klart. Papirformaliteter igjen, og selve flyttingen …

Dersom noen står i veien for din drøm mener jeg det er viktig å få på det rene om du kan gjennomføre ønsket ditt på egenhånd. Troen på … Er du virkelig villig til å forsake noe for å få noe annet – noe bedre på sikt? Et essensielt spørsmål å stille seg for min sin del.  Og noen ganger er det nødvendig å planlegge nøye, andre ganger bare hoppe i det. I dette tilfellet hadde planleggingsprosessen min (vår) vart langt inn i handlingsfasen så jeg måtte hoppe. Heldigvis holdt samboeren meg i hånden og hoppet med.

Først og fremst har denne årelange prosessen vært konstruktiv, ispedd frustrasjon og rastløshet over å ikke helt få det til når jeg har følt at tiden var inne. Så var det vel meningen at jeg skulle vente, at jeg ikke var helt klar. Noen ganger må man hoppe før man føler seg klar også, om drømmer skal oppfylles. Derfor vil jeg at du som går der med et ønske om noe annet enn slik du har det tenker nøye over dette. Er denne drømmen realistisk? Er det en virkelighetsflukt eller er det noe du vil og kan gjennomføre? Er det fordi du ikke kan håndtere livet ditt der du befinner deg og fortsatt er i fluktmodus, eller er du klar for ditt fremtidige liv – som kunstmaler eller politiker?

Det er aldri for sent å hoppe. Bare se til at bassenget har nok med vann. Blir det et mageplask, som svir er det bare å gå opp å prøve igjen. Og igjen, helt til du selv føler du tok vannflaten uten for mye smerte. Legg på svøm – du klarer det. Kanskje trenger du en flytevest for en stund, til du blir trygg. Til du stoler på deg selv og dine krefter. Du klarer mer enn du ofte tror!

Selv om jeg har brukt sju år på å øve, trenger kanskje du bare to. Jeg gikk fra det grunneste, der jeg hadde fotfeste, til det mer dype, hvor jeg ikke kjente grunnen under meg hele tiden. Litt lenger ut dag for dag …

Det har hele tiden vært viktig for meg å gjøre meg ferdig med det mest brokete av fortiden, for så å legge det igjen på bassengkanten før jeg kastet meg ut i det, og nå endelig på det aller dypeste. Klart jeg har vært redd, og er fortsatt litt redd, men jeg stoler på min svømmedyktighet nå. Og jeg har fortsatt noen som passer på, og kan hjelpe meg om jeg ønsker. Jeg trenger ikke lenger ha svømmevest, men jeg vil alltid trenge noen som kan og vil hjelpe meg om situasjonen skulle kreve det. Vi trenger alle noen, men valget om å hoppe må vi ta selv.

Dersom du begynner å argumentere for dine begrensinger, blir de virkelig dine. Eller om du har bygget et luftslott, behøver det ikke være forgjeves selv om det er i luften det hører hjemme. Legg bare grunnmuren under det …

Lykke til! Husk; ingen ting er umulig – det tar bare litt lengere tid …

Og god sommer …