Vemodig og lengselsfull …

Det er litt rart dette, å flytte igjen, for jeg hadde oppriktig trodd jeg skulle bli her lenger. Men slik ble det dog ikke, så etter 13 år er tiden min her på Sjøhagen Moss snart historie. Så lenge på ett sted har jeg bare bodd i barndomshjemmet mitt. Oppdagelseslyst og rastløshet? Nei, jeg må bare videre …

Det har vært en tankeprosess en stund, for mye og mangt har endret seg her i nærområdet. Ikke minst har jeg endret meg, og stedet har liksom ikke rom nok for meg lenger. Jeg vil videre. Og etter å ha tenkt i snart to år, og leita etter drømmehuset omtrent like lenge, som vi fant, tror jeg, så er det snart dags for å dra. Bare noen uker til, så vinker vi farvel til Moss.

Klart jeg vil savne mye, mangt og mange. Sjøen, fjæra og måker. Ja, tro det eller ei vil måkene bli et savn. Og sjøluft og tang, solgangsbris og båtmotor. Så alle de fine naboene, som hjelper med katten, vanner blomstene når jeg er borte, som slår av en prat i ny og ne. Det er ikke dem jeg er lei og vil flytte fra, men som sagt trenger jeg mer armslag. Og jeg trenger en større hage.

Mye av det jeg forlater vil jeg få på stedet jeg flytter til også, tilnærmet likt vertfall. Naboene virker å være hyggelige der til og med, og Randsfjorden er vel så fin å bade i, for selv uten saltvann klarer jeg å holde meg flytende. Måker flyr sikkert skrålende der også, de er jo over alt nå. Når det gjelder hagen er det en stor jobb som ligger foran meg, for å skape den slik jeg vil. Jeg brukte omtrent 13 år på den lille flekken jeg har hatt til rådighet her, så på fire mål blir fingrene mine grønne nok tenker jeg. Men er det noe jeg ser frem til så er det nettopp å begynne å grave i jorda, plante og så. Se at det gror. Da gror det i meg også. Kanskje gror jeg fast der i Søndre Land. Det vil nå tiden vise.

*

Når man flytter, ser man hva man har. Alt skrot og ting jeg har glemt jeg hadde dukker opp. Påminnelse om at jeg skulle ha ryddet oftere. Vurdering tas. Trengs det? Rydde, kaste og pakke. Det er som å rydde i mitt eget liv også, og det trengs fra tid til annen. Skulle ha gjort det oftere også. Skulle ha kvittet meg med de «gjenferdene». Sett nøyere på de følelsene og lagt tilbake de tankene …

Det meste er i esker. Skuffer, skap og hyller står tomme, og alle rommene er fulle av flytteklare pappkartonger, som egentlig bare står i veien mens de venter på å bli kjørt de 16 milene til sine nye skuffer, skap og hyller i Bølbekkvegen. Og ute begynner fellesarealet jeg har «okkupert» i alle disse årene snart å komme tilbake til sin opprinnelige form. Vel, ikke helt, men all skiferen er borte, stauder er gravd opp og nytt gress er sådd. Likevel vil mange blomster stå igjen. Jeg prøver å la være å tenke på hvordan det vi se ut her i fremtiden. Det får bli som det blir. Det er ikke mitt ansvar lenger.

Jeg lever faktisk godt med den tanken at noen andre kanskje aldri vil ta over, men dersom noen gjør er det jo flott, spesielt for borettslaget. Mange har syntes det har vært fint å se alle blomstene i flor fra år til år. Jo da, litt vemodig er det lov å være. Men egentlig er det mest lengsel mot det som vil komme, det at jeg har fått mitt helt eget nå, og jeg trenger ikke lenger ha tillatelse til å utvide bed, til å plante den busken eller flytte den hekken. Nå gjør jeg det jeg vil når jeg vil, og med like stor glede, om ikke større.

Jeg har selvfølgelig hatt enorm glede av å glede andre også med hagen min her, det må sies, men like fullt vet jeg at enkelte har misunnet meg denne flekken, og noen syntes sågar jeg tok meg litt for mye til rette. Det tatt i betraktning, og noen andre småkonflikter har vært medvirkende årsaker til at vi bestemte oss for å flytte. Nå må borettslaget holde alle busker, trær og annen beplantning ugressfrie og friserte uten min hjelp.

Apropos å gjøre en jobb og å få aksept og anerkjennelse for den. Bli satt pris på. Det liker vi alle, få litt ros og godord. Positive tilbakemeldinger om at det man gjør betyr noe uansett hva slags jobb man gjør. Merkelig nok var det mange som ikke tenkte over hvor mye arbeid all greinklippingen på trærne her krevde og hvor mye ugress det egentlig grodde rundt omkring husene. De tenkte aldri over de mange vondtene jeg fikk i etterkant, og som gjorde at jeg ikke orket mer. Noen ble sure – hvem skal gjøre det nå … Andre forsto. Og for atter andre gikk det opp et lys… Det er en prislapp på det å stå øverst på en gardintrapp og klippet greinene på de japanske prydkirsebærtreene, men nå må andre betale den … Det er en kjensgjerning at vi ikke vet hva vi har før det er borte …

Ja, ja, jeg skal ikke surre meg inn i selvmedlidenhet eller skylde på noen, og vertfall ikke noen som selv ikke kan forsvare seg. Jeg skal leve og la leve. Jeg skal videre, og de skal bli. Gårdagen er historie, og morgendagen vet jeg ingenting om. Jeg er her jeg sitter nå, i skrivende stund – litt vemodig og litt lengselsfull. Ikke vemodig over det som har vært, eller ikke ble, men det som jeg «bygget opp» og nå «river ned». Jeg kan gråte litt, ser meg rundt – jeg er midt i selve livet, og jeg er ikke fremme enda, fortsatt en lang vei å gå, i lengsel mot noe, mot nye muligheter, nye oppgaver, som bygger opp motet og styrken i meg. Jeg går før jeg egentlig var helt klar, for det ville jeg aldri blitt. Eller: JEG ER KLAR! Derfor går jeg før det blir for sent. Det er enda dag. Dagen i dag.

Jeg vet dagen vil komme når jeg vemodig sier farvel til mine gode naboer her, men med lengsel mot mine nye naboer i mitt nye hus. Vårt hus, vårt nye hjem som vi kan gjøre akkurat det vi vil i og rundt. Vi skal skape et godt og trygt hjem for oss tre, for katta skal jo også med.

Takk for oss – samboeren, katta og meg sier adjø til Sjøhagen, og Moss. Vi ses kanskje igjen, men bare snarlig … Et nytt kapittel begynner på Fredheim ved Randsfjorden. Inntil da, ha det så bra.